KOMMENTAR Dronningen av Storbritannia har altså gått bort, og rasefremmede individer ser ut til ville dele sine krenkende kommentarer om henne. De burde heller tie stille.
I etterkant av Dronning Elizabeths død i forrige uke har det haglet med krenkende kommentarer fra rasefremmede over hele Vesten, og som i mange tilfeller gikk så langt som å feire monarkens død og ønske henne all smerte etter døden.
Reaksjonene var signifikante nok til at VG så seg nødt til å dekke dem, blant annet ved å løfte frem reaksjonene til den pakistanske komikeren Abubakar Hussain:
Det britiske monarkiet får faen ikke en tåre ut av denne sør-asiateren her, ass. Morna, Elizabeth
— Pakkishontas (@AbuHus) September 8, 2022
Etter å ha mottatt voldsomme reaksjoner fra andre brukere på Twitter svarte Abukakar følgende:
Du vet at de koloniserte område mine forfedre er fra? Ødela nasjoner og religioner som levde sammen i fred ved å splitte, drepe og voldta? Og nå hater vi hverandre som idioter https://t.co/UXXTuGUrFZ
— Pakkishontas (@AbuHus) September 8, 2022
Vel, la oss få det åpenbare unna med det samme. Denne ideen som så ofte fremmes av rasefremmede individer om at deres folk i sine egne hjemland levde i fred og harmoni uten etniske og rasemessige konflikter helt til de «onde hvite kolonistene» kom, den er så feil at et menneske med en 15-årings forståelse av historie burde være i stand til å tilbakevise dette tvert. I Hussains tilfelle er det så lett som å peke til Hindu Kush, en fjellkjede på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, som kan oversettes til «Hindudreper». Navnet viser etter all sannsynlighet til antallet slaver som omkom i fjellkjeden på vei til slavemarkeder i de muslimske kongedømmer i Sentral-Asia, flere århundrer før den første britiske kolonisten satte en fot på indisk jord.
Men selvfølgelig vil ingen hvit cuck i etablerte medier våge å påpeke dette til Hussain.
Men nok om det. La oss komme til kjernen i saken, den «store» og «strålende» dronning Elizabeth og hennes forhold til brune mennesker.
For det første vil jeg si at en selvbeskrevet sør-asiater som Hussain faktisk har ekstra god grunn til å føle takknemmelighet til dronningen med tanke på at hun så en annen vei i flere tiår mens sør-asiatere voldtok og tvang unge britiske jenter inn i seksuelt slaveri over hele England, med så mange som 19 000 barn identifisert som ofre i 2019 alene. Mange av våre lesere vil sikkert allerede være kjent med det mest beryktede tilfellet av organisert grooming av hvite jenter i byen Rotherham som pågikk i over 20 år og som berørte 1 400 barn, primært i en alder fra 12 til 16 år. Det har vært kjent i årevis at «britiske» menn av pakistansk opphav utgjorde brorparten av gjerningsmennene.
På bildet over kan man se gjerningsmennene bak Rotherhamskandalen, en vemmelig gjeng som han rent utseendemessig ville passet rett inn i. Å huff, beklager, er det urettferdig og rasistisk å påpeke dette? Men samtidig er det altså helt greit å holde hvite i dag ansvarlig for slaveri og kolonialisme som fant sted for flere hundre år siden, ikke sant?
Men la oss ta en titt på denne påståtte «rasistiske» dronningen. For det første har vi det faktum at hun ble kronet i et nærmest snøhvitt Storbritannia, men som i hennes levetid undergikk en så dramatisk demografisk transformasjon at det nå ved hennes død antas at hvite briter vil være en minoritet i sitt eget hjemland i år 2066 (hvilket sannsynligvis er en underdrivelse forresten) og som allerede ble et faktum i London i år 2011. Jeg utfordrer hvem som helst til å finne et eneste eksempel på at dronningen noen gang kritiserte denne absurde transformasjonen.
I tillegg til dette har vi dronningens personlige «anti-rasistiske» attester. Så tidlig som i 1961 skapte hun sjokkerte overskrifter over hele verden ved å bryte datidens normer da hun danset i armene til den svarte presidenten av Ghana under et statsbesøk, hvilket uten tvil var delvis et kalkulert stikk mot USA, som på det tidspunktet fremdeles hadde segregering i store deler av landet.
Deretter har vi den gangen hvor dronningen på 90-tallet personlig trådte inn for å hindre at den svarte amerikanske rapperen Snoop Dogg ble utvist fra Storbritannia som følge av drapssiktelser i hjemlandet. Sammenlign dette med da hun forbød BNP-lederen Nick Griffin, et folkevalgt medlem av det europeiske parlamentet, fra å ta del i en hagefest i Buckingham Palace grunnet hans «umåtelige frekkhet» i å prøve å representere hvite briter politisk.
Til slutt har vi den «britisk»-pakistanske journalisten Tanjil Rashid, som i et essay publisert i sommer lovpriser dronningen som den største motstanderen til Enoch Powell. Powell var sannsynligvis Storbritannias siste store politiske figur og gjorde dessverre et mislykket forsøk på å gjenopplive britisk nasjonalisme under andre halvdelen av det 19. århundret. Han var kanskje mest kjent for en spesifikk tale, nå kjent som «Rivers of Blood» fra 1968, der han kritiserte innvandringen til Storbritannia. Det var en tale som ifølge meningsmålinger utført på tidspunktet var ekstremt populær blant den britiske allmenheten. Ifølge Rashid tjente Elizabeth som en essensiell motvekt mot Powells nasjonalisme. Rashid har åpenbart plukket opp en bok eller to i sitt liv, i motsetning til Hussain.
Ikke bare er det nærmest umulig å finne noen spor av «rasisme» i Elizabeth sin historie, hun var en aktiv forkjemper for folkeutbyttet hele sitt liv og bidro direkte til eroderingen av Storbritannias britiske og engelske karakter, samt gjorde det fullstendig klart at hvite briter ikke var det minste spesielle i hennes øyne, sammenlignet med resten av hennes eksotiske undersåtter, til tross for at hvite briter var på langt nær de mest lojale mot henne og utgjorde det produktive skattegrunnlaget som finansierte hennes luksuriøse livsstil.
Når det er sagt forventer jeg selvfølgelig ikke at den nye generasjonen av eksotiske landsmenn fra tidligere britiske kolonier skal sette pris på noe av dette, gitt hvordan de hele sitt liv har blitt matet med fortellinger om undertrykkelse. Jeg vil imidlertid påpeke hykleriet i at mange av de samme innvandrerne som konstant hyler om en manglende toleranse vist mot dem, eksempelvis ved koranbrenninger, selv ikke nøler et sekund med å pisse på sørgeparader når en person som utgjør det nærmeste det sekulære Vesten kommer til et religiøst symbol, går bort. Toleransen er som vanlig bare forventet å skulle gå én vei.
Mens det britiske imperiet uten tvil er verdig all kritikk burde denne rettes mot Krimkrigen på 1800-tallet, der den britiske intervensjonen reddet det osmanske riket og sikret tyrkisk undertrykkelse av hvite i Balkan, dødsfallene til titusener av hvite kvinner og barn i konsentrasjonsleirer i løpet av Boerkrigen, og sist men ikke minst, dets sentrale rolle i å knuse det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig. Alle universitetene og jernbanene som de bygde i det britiske India kommer, sammenlignet med dette, langt ned på listen.
Mange nedbrutte hvite briter har festet sine siste rester av britisk identitet på Dronning Elisabeth, men sitter nå igjen uten verken landet sitt eller symbolet på en svunnen tid som dronningen utgjorde, og hun burde uten tvil kritiseres voldsomt. Men det er det de hvite britene som hun snudde ryggen til sin fulle rett å gjøre!
Folk med navnet «Hussain», som kun har dratt fordeler av dronningens regjeringstid, bør holde kjeft og slutte å grine.
