MASSEINNVANDRING I desember skal medlemslandene i FN ta stilling til om de vil tilslutte seg FNs migrasjonsavtale, som vil gjøre migrasjon til en menneskerett. Norges regjering har annonsert at den vil undertegne avtalen, men hva innebærer den?
I desember skal medlemslandene i FN ta stilling til om de vil tilslutte seg FNs migrasjonsavtale, som vil gjøre migrasjon av enhver type til en menneskerett. Norges regjering har annonsert at den vil undertegne avtalen.
Den endelige teksten til avtalen, Global Compact for Safe, Orderly og Regular Migration, som ikke skal være juridisk bindende, «setter migrasjon for alvor på den globale dagsorden. Den vil være et referansepunkt i kommende år og frembringe virkelig forandring på bakken. […]» sier Jürg Lauber, Sveits’ FN-representant, som fikk samarbeidet i forbindelse med avtalen på plass med representanter fra Mexico.
En tydelig ironi er selvfølgelig at få land har inntakskrav så strenge som Sveits. Hvis man ønsker å bli værende i Sveits mer enn tre måneder kreves det ikke kun oppholdstillatelse, men «i et forsøk på å begrense innvandring fra land utenfor EU/EFTA, har de sveitsiske myndigheter innført strenge årlige begrensninger på antall oppholds- og arbeidstillatelser til utlendinger».
FN-avtalen konstaterer derimot at:
Flyktninger og innvandrere har rett til samme universelle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, som skal respekteres, beskyttes og oppfylles til enhver tid. (Innledning, avsnitt 4)
Det kan ikke understrekes nok at denne avtalen ikke handler om flyktninger, som flykter fra forfølgelse, eller deres rett til beskyttelse i henhold til internasjonal rett. I stedet utbrer avtalen den radikale ideen om at migrasjon av en eller annen grunn er noe som skal fremmes, aktiveres og beskyttes. Nesten alle FN-landene, med unntak av USA, Østerrike, Australia, Kroatia, Ungarn, Tsjekkia, Polen og Estland, forventes å underskrive avtalen.
FN har nektet for at migrasjon blir gjort til en menneskerettighet. «Spørsmålet om hvorvidt dette er en avskyelig måte å begynne å fremme «migrasjon som en menneskerettighet» er ikke korrekt. Det er ikke noe om dette i teksten; det er ikke noe uhyggelig prosjekt for å fremme det», sier Louise Arbor, FNs spesialrepresentant for internasjonal migrasjon.
FN har ingen interesse i å innrømme at avtalen fremmer migrasjon som en menneskerettighet. I Norge har det vært lite debatt om dette. Mer debatt kan sannsynligvis risikere å sette hele prosjektet i fare. Avtalens ordlyd, som dokumentert nedenfor, etterlater imidlertid ingen tvil, og med en undertegnelse av denne avtalen vil migrasjon bli nettopp en menneskerettighet. Dette skriver Judith Bergman, advokat og politisk analytiker på Gatestone Institute.
Avtalen er oppdelt i 23 mål, som underskriverne tilsynelatende ønsker å arbeide mot. Mål nr. 3, for eksempel, forestiller promoteringen og muliggjørelsen av migrasjon gjennom en rekke midler.
Underskrivende stater forplikter seg til:
Oppstart og publisering av en sentralisert og offentlig tilgjengelig nasjonal nettside for å gjøre informasjon om generelle migrasjonsmuligheter tilgjengelig, som land-spesifikke innvandringslover og -politikk, visumkrav, søknadsformaliteter, gebyrer og konverteringskriterier, krav til arbeidstillatelse, faglige kvalifikasjonskrav, legitimasjonsvurdering og ekvivalenser, utdannings- og studiemuligheter, samt levekostnader og -betingelser, for å informere migranters beslutninger.
Stater skal med andre ord ikke bare åpne sine grenser for verdens innvandrere, men også hjelpe dem med å velge og vrake deres fremtidige land, ved å gi dem omfattende informasjon om hvert land de måtte ønske å bosette seg i.
Servicenivået, som forventes å tilrettelegge for den økende migrasjonen, er også høy. Landene oppfordres til å:
Etablere åpne og tilgjengelige informasjonspunkter langs relevante migrasjonsruter som kan henvise migranter til barnefølsom og kjønnssensitiv støtte og rådgivning, tilby muligheter for å kommunisere med konsulære representanter fra opprinnelseslandet og stille relevant informasjon til rådighet, inkludert om menneskerettigheter og grunnleggende frihetsrettigheter, passende beskyttelse og bistand, muligheter og måter for generell migrasjon og muligheter for å returnere, på et språk som den berørte forstår.
Når migrantene har ankommet deres valgte destinasjon forplikter de underskrivende statene seg til å:
Gi nyankomne migranter målrettet, kjønnssensitiv og barnefølsom, tilgjengelig og omfattende informasjon og juridisk veiledning om deres rettigheter og plikter, inkludert om overholdelse av nasjonale og lokale lover, anskaffelse av arbeids- og oppholdstillatelser, statusjusteringer, registrering hos myndigheter, tilgang til domstolene ved innlevering av klager over krenkelser av rettigheter, samt tilgang til grunnleggende tjenester.
Migranter er åpenbart borgere i en ny verden, hvor alle land skal komme til unnsetning enhver som har valgt å reise og oppholde seg der, uansett årsak. Grenser kan eksistere i teorien, men FN – som omfatter nesten alle regjeringer i verden – arbeider hardt for å få dem til å forsvinne i praksis.
Migranter skal ifølge avtalen også ha «myndighet […] til å realisere full integrasjon og sosial samhørighet» i deres nye land (mål 16). Det betyr blant annet at disse landene skal:
Fremme gjensidig respekt for kulturer, tradisjoner og skikker mellom lokalsamfunnene i destinasjonslandene og migrantene ved å utveksle og implementere beste praksiser vedrørende integrasjonspolitikk, -programmer og -aktiviteter, inkludert måter å fremme aksept av mangfold og fremme sosial samhørighet og integrasjon.
Alle kulturer er like og skal respekteres likt. Sannsynligvis betyr dette at eksempelvis tradisjoner om kvinnelig kjønnslemlestelse, som nesten alle somaliske kvinner opplever i Somalia, skal anerkjennes i Oslo som en del av denne «gjensidige respekt», på samme måte som den er anerkjent hjemme i Mogadishu.
Avtalen fortsetter med å liste arbeidet som stater skal innlede for å imøtekomme migranter. «Nasjonale […] politiske mål om inkludering av migranter i samfunnet, inkludert integrasjon på arbeidsmarkedet, familiegjenforening, utdanning, ikke-diskriminering og helse». Utover dette bør vertslandet tilrettelegge «tilgangen til anstendig arbeid og beskjeftigelse for dem som er mest kvalifisert i samsvar med lokale og nasjonale arbeidsmarkedskrav og kvalifikasjonstilbud».
Med andre ord bør nyankomne innvandrere i eksempelvis Europa ha samme, eller i det minste veldig like, rettigheter til utdannelse, arbeidsmarked og helsevesen som europeere, som har arbeidet hardt og betalt skatt i et halvt århundre for å få tilgang til de samme godene. Europeere skal selvfølgelig betale for alt dette med sine skattepenger.
Forfatterne av avtalen forventer åpenbart ikke at innholdet i avtalen skal gli lett ned med kveldskaffen hos deres befolkninger. En avtale om å tilrettelegge for masseinnvandring til primært vestlige land fra resten av verden (det er ingen snakk om migrasjon i motsatt retning) kan vise seg å være en litt for stor kamel å svelge for folk i Vesten. Avtalen sier derfor klart, at uenighet med agendaen ikke blir akseptert, og at de underskrivende statene vil arbeide for å fjerne «villedende fortellinger som skaper negative oppfatninger av innvandrere».
For å virkeliggjøre dette målet forplikter de underskrivende statene seg først til å:
Tilrettelegge for uavhengig, objektiv og kvalitativ rapportering av medievirksomheter, inkludert internettbasert informasjon, inkludert sensibilisering og utdanning av mediepersonale om migrasjonsrelaterte spørsmål og terminologi, investere i etiske rapporteringsstandarder og reklame, og stanse offentlig finansiering eller materiell støtte til medier som systematisk fremmer intoleranse, fremmedhat, rasisme og andre former for diskriminering av innvandrere, i full respekt for friheten til media. (Mål nr. 17)
Dette er Orwell på steroider. Nesten alle FN-landene vil underskrive en avtale som sier at medier som er uenig med regjeringens politikk ikke vil være berettiget til offentlig finansiering? Utover dette hevder avtalen, helt bisart, at den er skrevet «i full respekt for friheten til media», som om det vil få noen til å tro på det.
For det andre forplikter de underskrivende statene seg til å:
[…] eliminere alle former for diskriminering, fordømme og motvirke uttrykk, handlinger og manifestasjoner av rasisme, rasediskriminering, vold, fremmedhat og tilhørende intoleranse mot alle innvandrere i samsvar med internasjonale menneskerettigheter. (Mål nr. 17)
Avtalen gir meget beleilig ingen definisjon av hva som utgjør «rasisme» eller «fremmedhat» i denne sammenhengen. Hva er for eksempel «tilhørende intoleranse»? Er kritikk av FNs migrasjonspolitikk for eksempel «intoleranse»?
Opprinnelig hadde alle FNs medlemsland, med unntak av USA, godkjent fullføringen av avtalen og var klar til å underskrive den i desember. Men nylig har flere stater imidlertid annonsert at de trekker seg fra avtalen.
I juli trakk Ungarn seg fra avtalen. Ungarns utenriksminister Peter Szijjarto beskrev den som «fullstendig imot Ungarns sikkerhetsinteresser» og tilføyde:
Denne avtalen utgjør en trussel for verden fra det aspekt at den kan inspirere millioner [av innvandrere]. Hovedpremisset er at migrasjon er et godt og uunngåelig fenomen. Vi betrakter migrasjon som en dårlig prosess, som har ytterst alvorlige sikkerhetsmessige konsekvenser.
I juli annonserte Australia også at landet vil trekke seg ut av avtalen, i hvert fall i sin nåværende form. Ifølge innenriksminister Peter Dutton:
Vi vil ikke underskrive en avtale som ofrer noe som helst med hensyn til vår grensebeskyttelsespolitikk […] Vi vil ikke overgi vår suverenitet – jeg vil ikke tillate at ikke-valgte organer dikterer til oss, til det australske folket.
I november annonserte både Tsjekkia og Polen at de mest sannsynlig vil trekke seg fra avtalen, og den kroatiske presidenten Kolinda Grabar-Kitarovic skrev i en erklæring at hun ikke vil underskrive avtalen. «Våre suverene prinsipper om sikring av våre grenser og styring av migrasjonsstrømmen er en absolutt prioritet for oss», sa den polske statsministeren Mateusz Morawiecki.
Også i november annonserte Østerrike at de heller ikke vil underskrive avtalen. «Vi ser meget kritisk på noen av punktene i migrasjonsavtalen, slik som sammenblandingen av beskyttelsesbehov og arbeidsmigrasjon», sa den østerrikske kansleren Sebastian Kurz.
Den europeiske union kritiserte umiddelbart Østerrikes beslutning. «Vi beklager beslutningen som den østerrikske regjeringen har tatt. Vi tror fortsatt at migrasjon er en global utfordring, hvor kun globale løsninger og global ansvarsdeling vil gi resultater», sa en anonym talskvinne fra Europakommisjonen.
I går ble det klart at heller ikke Estland vil signere avtalen etter at regjeringskoalisjonen ikke har kommet til enighet. Det er blant annet bekymring over avtalens mulighet til å begrense Estlands suverenitet angående flyktningpolitikk som er avgjørende.
Løgnpressen i Norge har vært sparsommelig i dekningen av denne saken og avtalens innhold. Tidligere denne uken kom det ut at Erna Solbergs regjering kommer til å underskrive avtalen.
