GLOBALISME Et nyoppdaget dokument fra et av FNs egne undervisningsprogrammer understreker «holocaust» som det moralske grunnlaget for globalisering og hvitt folkemord.
Et nylig oppdaget dokument fra «The Holocaust and the United Nations Outreach Programme» understreker «holocaust»-mytens kritiske rolle i å danne et moralsk fundament for vestlige eliters globalistiske/nyliberale verdensprosjekt. Dokumentet, som heter «The Future of Holocaust Education: The Role of Global Citizenship and Human Rights Literacy», referer eksplisitt til «Tikun Olam» (hebraisk for «helbrede verdenen»), hvilket er et fundamentalt anti-hvitt konsept som søker den hvite rasens utryddelse som hevn for oppfattede forbrytelser begått mot jøder av det nasjonalsosialistiske Tyskland (dog alle hvite må til syvende og sist utryddes for å «helbrede verdenen».
Programmet stammer fra resolusjonen om «holocaust»-minnemarkeringen («Holocaust Remembrance resolution») som ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 2005. Ifølge dokumentet kan resolusjonen betraktes som en annerkjennelse av «behovet for å utvikle et nytt kosmopolitisk minne om holocaust som overskrider etniske og nasjonale grenser», og som står i kontrast til «xenofobi, rasisme og hat».
Fra dokumentet:
Tikun Olam (helbrede verdenen)
Fremtiden for Holocaust-minne og utdanning ligger i dens evne til å være relevant for elevene i kommende generasjoner. Mens studier om Holocaust er viktig i seg selv så er det enda viktigere å lære av Holocaust når det kommer til å promotere globalt medborgerskap, menneskerettigheter, religiøs toleranse og multikulturalisme for å sikre at slik ondskap ikke skjer igjen.
Flere steder over hele verden har Holocaust blitt et universelt symbol på ondskap. Akkurat som historien om utvandringen fra Egypt i Bibelen, og fangstropet «La mitt folk gå» symboliserer overgangen fra slaveri til frihet så er Holocaust nå det definerende symbolet på den mest forferdelige fornektelsen av grunnleggende menneskerettigheter – en ondskap som vi sliter med å forstå.
Paradoksalt nok kan vi transformere undervisning om Holocaust fra et emne for fortvilelse til et emne om håp. Vi kan formidle til studentene våre budskapet om at muligheten for å forhindre neste Holocaust er i våre egne hender. Studentene våre kan ta spesifikke skritt for å motvirke rasisme og hat på et lokalt, detaljert nivå, og dette vil ha en innvirkning på det universelle, internasjonale nivået.
På denne måten kan ungdom bli agenter for forandring. Det viktigste pedagogiske budskapet til tikun olam, reparere verden, er at vi ikke må være likegyldige, vi må ikke være tilskuere, fordi likegyldighet er dødelig. Vi må handle! Vi må være agenter og tilretteleggere mot ondskapen utgjort av diskriminering, fordommer, hat og vold. Alle lærere trenger å utstyre elevene sine med intellektuelle og praktiske verktøy for å håndtere komplekse historiske situasjoner.
Holocaust-undervisning bør konstrueres på en slik måte at verden kan motvirke hat – enten det er basert på rase, etnisk bakgrunn, farge, kjønn eller religion.
Ikke bare understreker dette sitatet at «holocaust»-myten utgjør den grunnleggende myten bak det globalistiske/nyliberale verdensprosjektet, men også den iboende absurditeten i å påberope seg «holocaust»-myten for å motvirke nettopp dette, slik kosher-høyre-, og venstrevendte politiske aktører ofte gjør.
Eksempler på dette finnes fra Frps Christian Tybring-Gjedde sitt utspill fra 2010 da han bad muslimske elever bære David-stjernen for å markere «holocaust», til kontrajihadistenes utrettelige forsøk på å sammenligne fascisme og islamisme til nylige eksempler på uvaksinerte som påberoper seg «holocauststatus» mens de fordømmer det «fascistiske vaksineregimet».
Det faktum at så mange instinktivt går rett til «holocaust» for å understreke sin status som undertrykket understreker hvor dypt den jødiske myten har blitt inngravert i vår kollektive underbevissthet som det ultimate moralske referansepunktet og hvordan dette er en av bærebjelkene til jødisk makt. Du kan simpelthen ikke bruke «holocaust» for å fremme din egen politiske agenda som en ikke-jøde, og for oss hvite er det direkte kontraproduktivt da det eneste man oppnår er å legitimere den grunnleggende moralske myten bak det nyliberale globalistiske systemet.
Også fra dokumentet:
Den voksende styrken til populistiske og høyreekstreme grupperinger i Europa må bekymre oss alle. Den verdensomspennende bølgen av antisemittisme der uskyldige jøder blir angrepet utelukkende for å være jøder mens de spaserer i gatene i Sydney, Melbourne, Brussel, Paris og Roma må bekymre oss. Halshuggingsseremoniene til Den islamske staten burde føre til søvnløse netter for oss. Det er ikke nok å komme med generelle uttalelser av universell karakter om uunngåelig, banal ondskap. Vi må handle.
I løpet av de siste to tiårene har holocaustbevissthet globalt blitt en ny form for kollektiv erindring. Mens hendelsene har falmet, har minnet om Holocaust intensivert. Stilt overfor påfølgende folkemord i Kambodsja, Rwanda og Bosnia-Hercegovina så har Holocaust blitt et paradigme for folkemord og Holocaust-utdanning har økt sin relevans.
Holocaust-undervisning muliggjør utforskning av menneskerettighetskunnskaper i ulike sosiale kontekster fra kognitive, sosiale og praktiske perspektiver. Den anerkjenner behovet for å utvikle en ny kosmopolitisk bevissthet som overskrider nasjonale grenser: et minne koblet ikke bare til fortiden, men også til troen på en felles fremtid. Kosmopolitiseringen av bevisstheten om holocaust og behovet for å unngå at en slik tragedie skjer igjen er knyttet til postnasjonale prosesser. Dermed kan opplæring om farene ved rasisme og ekstrem nasjonalisme bli et ikon for en ny kosmopolitisk fremtid.
Samtidig må vi være forsiktige. Det kan ikke være tvil om at transformasjonen av Holocaust til et universelt symbol på ondskap har gjort det mulig å ta det opp i ulike kulturelle sammenhenger. Men det er en betydelig, iboende risiko for at denne tilnærmingen kan «normalisere» Holocaust og dermed svekke det. Normalisering kan føre til «myk» Holocaust-fornektelse. Ikke aggressiv, eksplisitt fornektelse, men fornektelse av dets jødiske kjerneelementer. I tillegg er det en tendens til å beskrive noen rasemessige spenninger og konflikter som et «Holocaust» når en slik sammenligning er upassende. Overbruk av begrepet kan dermed svekke det.
I min artikkel «Nasjonalisme og sosialisme er fundamentalt uatskillelige» påpekte jeg sentraliteten til kosmopolitiske verdier for styresmaktene og her står det svart på hvitt ikke bare at FN er enig med meg, men også hvordan jødisk innflytelse går hånd i hånd med dette. Alt normale folk hater med de politiske forandringene som har funnet sted de siste tiårene, enten det er globalisering, utvisking av nasjonal identitet via kosmopolitikk og en stadig mer åpenlyst anti-hvit antirasisme påberoper seg «holocaust» som sitt moralske fundament.
Les mer: Nasjonalisme og sosialisme er fundamentalt uatskillelige
Dette er grunnen til at «holocaust»-myten ER NØDT til å felles. Det er ingen vei utenom og det finnes ingen måte å lure systemet ved å prøve å vri myten til din fordel. Hvis «holocaust» er symbolet på universell ondskap i vesten så følger det logisk at de som utførte det, nemlig oss hvite, kan fordømmes universalt som fundamentalt moralsk underlegne, hvilket er grunnen til at det er ikke bare akseptabelt men til og med en rettferdig handling å bedrive demografisk krigføring mot oss.
«Holocaust»-myten må knuses før den knuser oss. Inntil den dagen «holocaust»-undervisere blir møtt med spott og spe i hvert eneste klasserom i vesten og spørsmål om hvorfor massegraver av jøder er nærmest ikke-eksisterende, om hvorfor det ikke finnes noen spor av Prøysisk blå i «gasskammeret» i Auschwitz eller hvorfor det er akseptabelt å lene seg på tilståelser fremtvunget gjennom tortur i Nürnbergprosessen, inntil da vil ingenting forandre seg.
«Holocaust»-myten må knuses. Det er ingen vei utenom.
