HISTORIE Tidlig om morgenen den 21. februar 1808 overskred en russisk hær på 24 000 mann den svensk-finske grensen. Angrepet kom uten krigserklæring.
Bakgrunnen til krigen
Den franske keiseren Napoleon I og den russiske tsaren Alexander I signerte i juli 1807 en fredsavtale, hvilket betydde slutten på den fjerde koalisjonens krig mot Frankrike. I denne avtalen var Russland pliktet til å, med alle midler, anslutte Sverige til den økonomiske kontinentalblokkaden av Storbritannia, som startet året før. Gustav IV Adolf, som var en svoren fiende til Napoleon, som han betraktet som antikrist, nektet bestemt å bryte sin allianse med Storbritannia og gå med i blokaden. Krigen var et faktum.
Krigen bryter ut
Tidlig om morgenen den 21. februar 1808 gikk en russisk hær på 24 000 mann under general Friedrich Wilhelm von Buxhoevden over grensen til Sverige-Finland. Den svenske krigsplanen gikk ut på å om vinteren og våren retirere nordover og unngå større slag mot fienden. Den russiske hæren kunne stort sett uforhindret rykke frem i en rasende fart; Borgå ble inntatt den 24. februar og Helsingfors ble erobret den 2. mars. Igjen i søndre Finland sto de store festningene Sveaborg og Svartholm, som bare hadde 700 mann i sin besetning. Svartholm kapitulerte den 18. mars.
Forræderiet ved Sveaborg
Sveaborg, også kalt Nordens Gibraltar, var en toppmoderne og velutrustet sjøfestning i Helsingfors’ skjærgård. Festningen skulle virke som en lås i Østersjøen og var en vital del i den svenske krigsplanen. Festningen sto under befal av viseadmiral Carl Olof Cronstedt. Etter Helsingfors’ fall den 2. mars innledet en liten russisk styrke på drøyt 6 000 soldater og 60 kanoner en beleiring av festningen. To måneder senere kapitulerte Cronstedt til russerne. Omtrent 7 000 svenske soldater, oppimot 1 000 kanoner og nærmere 100 skip ble tapt uten kamp. Dette forræderiet betraktes av mange som et av de verste i svensk krigshistorie.
Finland går tapt
I slutten av april hadde de russiske troppene avansert helt opp til Österbotten hvor det ble bestemt at den svenske retretten måtte stoppe. Ved Revolax gikk den svenske hæren til motangrep – angrepet var vellykket og russerne ble lokalt drevet tilbake. På det strategiske planet gikk det ikke like bra. Krigsledelsen i Stockholm hadde besluttet at mesteparten av arméen skulle forsvare Skåne mot et forventet dansk angrep. De sparsommelige forsterkningene som nådde Finland på våren og sommeren var også av dårligere kvalitet enn troppene som fantes i Skåne. Russiske forsterkninger kom i stadig raskere tempo og den svenske hæren ble mer og mer underlegen i antall.
På høsten ble det utkjempet flere slag, som har blitt udødeliggjort av Johan Ludvig Runeberg: Slagene ved Oravais, Virta bro og Jutas. Etter slaget ved Oravais hadde den russiske numeriske overlegenheten blitt så stor at det nå bare var snakk om retrett for den svenske hæren. I november ble den inngått en fredsavtale ved Olkijocki hvor den svenske hæren skulle forlate finsk jord. Den 13. desember 1808 gikk hæren over grensen ved Torneå-Haparanda og den østre halvdelen av riket var tapt.
Var dette slutten?
I mars 1809 gjennomførte en gruppe offiserer under ledelse av Carl Johan Adlercreutz et statskupp og avsatte kongen. I Gustav IV Adolfs sted ble hans bror Karl XIII satt, noe som banet veien til tronen for den franske generalen Jean Baptiste Bernadotte. På våren og sommeren 1809 ble det utkjempet flere slag i daværende Västerbotten for å forbedre fredsvilkårene for den svenske siden. Disse sto blant annet ved Lejonströmsbron i Skellefteå , Hörnefors, Sävar, Ratan og Piteå. Ved Hörnefors falt en annen av Runebergs helter: oberstløytnant Joakim Zachris Duncker. Krigens siste strid sto i Piteå og våpenhvilen ble undertegnet den 2. september ved et gjestgiveri i Frostkåge.
Krigen var over for denne gang, men den siste kampen for folk og fedreland har enda ikke blitt utkjempet.
