JØDESPØRSMÅLET Du har sannsynligvis aldri hørt om Arthur J. Finkelstein. Det har heller ikke de fleste republikanske velgere i USA, til tross for at han var blant de mest innflytelsesrike kampanje-strategene for det republikanske partiet i sin tid og oppfinneren av «Finkel-Think», strategien som sto bak Donald Trumps dramatiske valgseier i 2016.
Arthur J. Finkelstein – Brooklyn-jøde, homoseksuell og politisk geni – gjorde sin entré i amerikansk politikk tidlig på 70-tallet. Væpnet med erfaring som en analytiker av exit-polling for NBC utviklet han sofistikert demografisk analyse for Richard Nixons gjenvalgskampanje. Her utviklet han metodikken som senere skulle bli kjent som «Finkel-Think».
Jazzhands McFeels beskriver i sin artikkel «Fink Me Once, Shame on Jews. Fink Me Twice…» hovedprinsippene bak Finkel-Think slik:
- Valg avgjøres ikke av å overbevise motstanderpartiets velgere. De fleste har allerede bestemt seg for hvem de skal velge før valgkampen har begynt. Trikset blir dermed i stedet å gi motstanderens velgere en grunn til ikke å avlegge sin stemme.
- En personrettet svertekampanje innledes mot motstanderen. Det er kandidaten som må demoniseres, ikke partiet, ettersom det er enklere å bygge opp hat mot individer sammenlignet med partier.
- Velgerbasen må oppildnes emosjonelt via frykt og hat rettet mot motstanderen. Nye fiender må introduseres da gammelt hat ikke varer. Hvis nødvendig må de oppfinnes.
- Motstanderen må tvinges til å spille på bortebane ved at agendaen settes på dine premisser.
- I et valg er det følelser som betyr noe, ikke fakta.
McFeels oppsummerer så Finkel-Think som en utvikling av gamle jødiske triks fra det 20. og 21. århundret:
- Offentligheten bryr seg ikke om nyheter.
- Det er oppfatning, ikke innhold, som er vesentlig.
- Det rette 30-sekunders lydklipp kan manipulere millioner.
Finkel-Think er altså ikke noe nytt fenomen. Allerede på 1800-tallet bemerket den tyske historikeren Bruno Bauer seg at jøder så langt tilbake som i romertiden hadde benyttet seg av falske dikotomier for å kontrollere det politiske narrativet og sette grensene for akseptabel retorikk på den måten som best gagner dem og skape strid mellom europeere.
Finkelsteins valgkampstrategi gjennom årene har gått ut på å sette hvite velgere opp mot hverandre etter ideologiske grenser, skriver McFeels, hvor målet har vært å få motstanderens potensielle velgere til å heller velge å kaste sin stemme fremfor å stemme på Finkelsteins kandidat. I praksis har taktikken ofte vært å sverte motkandidaten fremfor å snakke om seg selv og sin egen plattform.
Blant republikanske presidenter Finkelstein har influert finner man blant annet Richard Nixon, Ronald Reagan, George W. Bush og Donald Trump, men han har også hjulpet utenlandske politikere som Benjamin Netanyahu. I 1996 svertet de den daværende israelske statsministeren Shimon Peres og vant med syltynn margin.
Én av Finkelsteins protesjeer, George Birnbaum, har jobbet som en politisk konsulent for Benjamin Netanyahu og Viktor Orbán, som med hjelp av den jødiske Finkel-Think-strategien gjorde et brakvalg i 2010. Finkelstein og Birnbaum hadde imidlertid ingen klar fiende å demonisere, så de bruke et gammelt jødisk triks: kontrollert antisemittisme.
Den «ungarske» jøden, milliardæren og «Open Society Foundation»-skaperen George Soros var et perfekt offerlam som Finkelstein og Birnbaum ikke bare utpekte som en lyssky dukkefører som trakk i trådene bak kulissene, men også en «nazi-kollaboratør» under andre verdenskrig, skriver McFeels.
Som svar til et intervjuspørsmål om han angret på å ha gjort Soros til en syndebukk svarte Birnbaum at «antisemittisme er noe uendelig», at de ikke hadde gjort noen til antisemitter som ikke allerede var det fra før og at han «ville gjort det igjen».
Etter Finkel-Think-kampanjen har George Soros blitt en velkjent syndebukk og bedriver av «globale spesialinteresser» – et annet ord for jødisk makt. Han har dermed tatt søkelyset vekk fra andre jødiske interessegrupper som har kunnet operere fritt bak kulissene, skriver McFeels.
Når man ser en høyrepopulist som signaliserer antisemittisme, for deretter ta på seg en kippah i det neste øyeblikk, så er det sannsynligvis ikke noe mer enn dette det er snakk om: Kontrollert opposisjon.
Nedenfor listes flere av Finkelsteins kjente protesjeer:
George Birnbaum. Sønn av jødiske innvandrere til USA. Har jobbet som politisk konsulent for Benjamin Netanyahu og Viktor Orbán.
Roger Stone. Politisk konsulent på vegne av Richard Nixon, Ronald Reagan, George W. Bush og Donald Trump (som har beskrevet Stone som en nær venn). Stone var et av de større navnene siktet og dømt etter Mueller-rapporten.
Paul Manafort. Lobbyist, advokat og politisk konsulent for både Ronald Reagan og George H. W. Bush. Styreleder for Donald Trumps presidentkampanje fra juni til august 2016.
Anthony «Tony» Fabrizio. «Pollster» og strateg på vegne av det republikanske partiet og Donald Trump i 2016.
Beth Myers. Politisk konsulent på vegne av Mitt Romney i 2008 og 2012. Myers har blitt beskrevet som Romneys «mest betrodde rådgiver».
Alejandro «Alex» Castellanos. Politisk konsulent på vegne av George W. Bush, Mitt Romney og Jeb Bush. Hans spesialområde er politiske annonser og han har blitt beskrevet som «angreps-annonsens far».
For videre fordypninger i Finkel-Think, klikk lenkene under:
Birth of a Sandwich
Finkelstein’s electoral masterpiece: Victor Orbán
What Trump really meant when he said: «Mitt Romney choked like a dog»
