KOMMENTAR Arjuna kommenterer her den obskure nettavisen Filter Nyheter som nylig publiserte en hetsartikkel med en anonym «eks-nazist» som kilde til påstander om Motstandsbevegelsen og den nasjonale bevegelsen generelt.
Med ujevne mellomrom kommer det utspill fra nedstøvede kontorer med nedstøvede meninger, og gutterom som oser av dårlig selvbilde og sinne på egen utilstrekkelighet i livet som projiseres på samfunnet for øvrig. Et ferskt eksempel i så måte er en artikkel omhandlende Den nordiske motstandsbevegelsen på Filter Nyheter. En obskur nettavis jeg for øvrig aldri har hørt om, og som mest trolig har kun en promille av det Nordfront og Frihetskamp har av lesere, og med en redaksjon som ser ut til å foretrekke å sitte på fortauskafeer å drikke latté eller skjule seg bak en Mac, fremfor å utøve hederlig arbeid (dermed også denne elitismen og forakten for en sann arbeiderbevegelse). Artikkelen uttrykker det sedvanlige budskapet, et budskap hvis essens kan reduseres til: «Nazistene er farlige, de må stoppes.» Ingenting besynderlig i så måte, i det hele er det lite nybrottsarbeid å skjelne her. Men den kan tjene til å belyse noen punkter som dermed vil få mer allmenngyldig karakter.
Nå kommer heller ikke disse individene som en Zarathustra frem fra sprekkene og hulene nødvendigvis for å opplyse allmennheten, dette er individer som har som yrke å mene noe og formidle dette. Skal de dermed legitimere sine stillinger og posisjoner må de på banen med et visst tidsintervall. Hva de bringer til torgs er underordnet; det er gode penger i anti-rasistisk arbeid og karrieremulighetene mange, myndighetene (((må))) ha dette som en prioritert oppgave frem til vi har makten.
Utgangspunktet er dog noe merkverdig: at nasjonalsosialismen prinsipielt må bekjempes. Det tas for gitt i artikkelen, og problematiseres ikke, i god journalist-ånd. Hvorfor dette angis nærmest som et aksiom er noe diffust ut i fra denne artikkelen, men for å sette stemningen tidlig i teksten nevnes det isolerte voldsepisoder, ironisk nok utført av ikke-medlemmer. Hvis man skulle problematisert kunne man stilt spørsmålet hvilken objektiv enhet gjør nasjonalsosialismen til en ideologi som betingelsesløst og uten spørsmål må bekjempes? Hvilke objektive kriterier er lagt til grunn for en slik konklusjon? Vil de samme kriteriene være allmenngyldige? Vil de omfatte de liberale vestlige demokratiene, som har 100+ millioner liv på samvittigheten verden rundt, og undertrykker og utnytter like mange kulturelt, økonomisk og med vold? Vil det omfatte Islam som religion, der noen individer i religionens navn velger å utføre voldelige handlinger? Noen få stemmer har foreslått dette absurde tiltaket, jeg tviler på om artikkelforfatteren vil bli slått i hartkorn med disse. Det må han imidlertid hvis han vil være konsekvent.
Noen punkter i artikkelen er derimot interessante i seg selv. For det første, bruken av kilder, som i dette tilfellet i det store og hele består av angivelig en anonym tidligere nasjonalsosialist, og «forskeren» Tore Bjørgo. Sistnevnte med sitt arsenal av selvfølgeligheter (antakelig samme manus i 30 år). Problemet med anonyme kilder er selvsagt at kredibiliteten synker til omtrent intet, man kan velge å tro på det som blir formidlet eller ikke, og sjansen for at man har rett er 50% (selvsagt med nyanser ut i fra hvem som formidler og hva som blir formidlet). Jeg kunne sagt at jeg har en kilde som forteller meg at artikkelforfatter Jonas Skybakmoen er en pedofil konemishandler, men jeg måtte da ta høyde for at identiteten ville blitt gjort kjent gjennom en potensiell rettssak. Filter Nyheter trenger ikke bekymre seg for dette, ingen vil etterlyse identiteten til den anonyme kilden fordi det ikke vil være relevant i noen sammenheng (unntatt hvis de ville øke inntrykket av sannferdighet i sin artikkel og publisere dette selv). Dessuten har de en beskyttelse gjennom lovverket som et presseorgan. Dette vet de selvsagt, og utnytter det til fulle. Mest trolig tilhører uttalelsene til «ex-nazisten» Skybakmoen selv, men man forsøker da her å gi tyngde til argumentene ved å tillegge de en «hjemkommet sønn».
Et annet punkt er bekymringen som Bjørgo har for at Motstandsbevegelsen utfordrer politiets voldsmonopol, dette fordi man ved enkelte anledninger har benyttet seg av skjold og hjelm. Dette er selvsagt et stråmannsargument med vikarierende motiv, noe må jo Bjørgo si når han får mikrofonen i ansiktet og de første støvballene er hostet opp. Igjen, det handler om å legitimere sin egen stilling og posisjon. Et voldsmonopol har aldri, og vil aldri, bli undergravet og utfordret av en gruppering med skjold og hjelm. Er statsapparatet så svakt må det i så fall avvikles. Definisjon: «Skjold»: plate av tre eller metall med håndtak på innsiden til å dekke seg med i strid; beskyttelse, vern (Bokmålsordboka, Språkrådet, Universitas Bergensis). Hadde hjelm og skjold vært en utfordrer til voldsmonopolet kan man jo spørre seg hvorfor politiet bruker pistol og batong, når de heller kunne brukt skjold? Hvorfor bruker hæren automatrifle når de kunne brukt skjold? Hvorfor er Bjørgo så fiksert på dette der han sitter på sitt kontor, er det traumer fra barndommen? Hjelm og skjold er utelukkende til beskyttelse fra en utøver av sitt voldsmonopol som misbruker ansvaret det medfører. Og det er beskyttelse fra meningsmotstandere som ikke tillater andre meninger, men vil undertrykke disse med vold. Og hvorfor skulle vi ikke beskytte oss når vi utfører vår demokratiske rett til å demonstrere? Vil Bjørgo hevde at palestinerne kan skylde seg selv, og Israel er moralsk i sin rett når de skyter med skarpt på palestinere med sprettert fordi de utfordrer Israels voldsmonopol? Eller når israelske soldater skyter steinkastende palestinere? Zapatistene burde holde seg til å dyrke kaffe i stedet for å drive med opposisjon mot myndighetene? Det var synd kinesiske myndigheter ikke drepte flere på Den himmelske freds plass, for det var det i så fall i deres fulle rett? Rohingyaene burde prinsipielt bare legge seg ned og ta i mot det som Myanmar fant for godt å gjøre med dem?
Et annet ankepunktet, som for øvrig begynner å bli slitt og utviser tretthetsbrudd, er spørsmålene rundt «demokrati». Alle andre «verdier» har nå, som vi smertelig har fått erfare, måtte vike for dette Ene. Dette tilsynelatende universelle, menneskeskapte (og dermed lett manipulerbare) begrepet som skal undertvinge verdens befolkning, og gjøre de til én, homogen konsumentklasse. For elitene vil et sant demokrati utgjøre en betydelig utfordrer som derfor må bekjempes (demos/krati = folkestyre). I et sant demokrati ville ikke staten være i stand til å ensrette befolkningen i betydelig grad, den ville ha problemer med å manipulere meninger og holdninger og befolkningen ville ikke vært føyelig og forutsigbar i alle aspekter. Fra Den nordiske motstandsbevegelsens «Vår vei – punkt 4»:
Vårt mål er å bygge en sterk stat med et sterkt og kompetent lederskap etter leder- og ansvarsprinsippet, som ser til hele folkets vel og bevarelse. Dette vil være et demokrati i ordets sanne bemerkelse, og folkets medbestemmelsesrett vil være omfattende […] Man kan således konstatere at det vi i dag kaller for grunnleggende demokratiske rettigheter vil være gjeldende i det nye Norden, til tross for at dagens politiske partier vil bli avskaffet. Som alternativ til dagens partier skulle enkeltindivider, foreninger og folkebevegelser ha mulighet til å føre frem viktige politiske spørsmål. […] Den nordiske motstandsbevegelsen vil: oppheve alle rasisme- og diskrimineringslover; innføre lover mot folkefiendtlig subversiv propaganda og virksomhet; verne om ytrings-, forsamlings-, demonstrasjons- og religionsfriheten.
Demokratiet vil dermed i høyeste grad bli ivaretatt under nasjonalsosialistisk styre, men det vil være et demokrati som har røttene tilbake til sin opprinnelse og som det var intendert, som tjener folket og ivaretar deres interesser. Det er også et prinsipielt så vel som filosofisk spørsmål om man skal bekjempe det man selv betegner som »anti-demokratiske» strømninger med udemokratiske metoder. Er det grenser for hvilke metoder som kan benyttes for å beskytte »demokratiet»? Hvem skal avgjøre hva som til enhver tid er anti-demokratisk? Er demokratiet hevet over alle andre vurderinger? Hvor omfattende og med hvilke udemokratiske metoder kan man benytte før man går over til å definere det som totalitært? Bør ikke enhver styreform vise sin eksistensberettigelse gjennom nettopp å utøve de prinsippene de selv foreskriver? Er demokratiet så svakt og lite tilpasningsdyktig så sier vel det egentlig at det ikke har livets rett?
Avslutningsvis og rent generelt, hvis man leser det som er skrevet, sammen med det som er utelatt, skinner det igjennom en erkjennelse av å ha tapt. Kampen om narrativet er tapt, gatene er tapt, man har kun sine kontorer/gutterom og staten (voldsmonopolet) å falle tilbake på, det er de skyttergravene de har kravlet tilbake til. Det er i bunn og grunn et hvitt flagg (som de antakelig må heise digitalt, ut i fra bildene av redaksjonsmedlemmene å dømme. De er bokstavelig talt ferdige memer. Er det virkelig nødvendig å bekrefte stereotypene så ettertrykkelig?). Intet nytt under solen med andre ord; Motstandsbevegelsen vokser kraftig, nasjonalsosialismen fremtrer som et reelt alternativ og elitene mister grepet. Strategien blir dermed: mer av det samme (mer forfølgelse, mer hets, mer trakassering, mer undertrykkelse, mer overvåkning o.l.). Og vi er klar, og når alt kommer til alt er det ingenting våre motstandere kan gjøre. Nasjonalsosialismen er uavhengig av tid og rom, den har alltid vært her, og vil for alltid være her, som Logos. Er tiden inne vil dens toner resonnere i de rette ånder. Spørsmålet er bare hvordan vi forvalter muligheten når den igjen kommer, en kvalifisert gjetning vil være redusert til tre alternativer: slutt deg til oss, gå til siden eller gå under.
