KRONIKK MGP-fiaskoen Tooji Keshtkar stod mandag frem som homoseksuell, gikk til frontalangrep mot kristen homomotstand og påtok seg rollen som LHBT-folkets forsvarer.
Det var i et intervju med homonettstedet Gaysir at den 28-årige innvandrerartisten Tooji Keshtkar stod frem som homoseksuell. Samtidig med offentliggjøringen lanserte 28-åringen en ny vulgær musikkvideo, og skrev en kronikk publisert i dagens VG – samtlige kvalmende proppfulle av homopropaganda, politisk korrekthet og således kulturmarxisme.
Keshtkar ble for alvor kjent for det norske folk da han vant finalen i Melodi Grand Prix i 2012. Hans innsats i den internasjonale finalen ble en fiasko og resulterte i en sisteplass. 28-åringen kom til Norge i 1988 som asylsøker sammen med sin iranske familie. Han har tidligere studert barnevernspedagogikk, samt arbeidet på asylmottak, i barnevernet og som programleder i barne-TV.
I både intervjuet og kronikken går 28-åringen til angrep på samfunnets, dels nåværende, men spesielt tidligere, syn på homoseksualitet. Men hovedmålet for artistens kritikk er kristendommen som han anser være den eneste institusjonen som fortsatt utgjør noen form for trussel mot ham selv og hans LHBT-folk (et samlebegrep for lesbiske, homoseksuelle, bifile og transpersoner). Samtidig hyller han samtidens liberalistiske og kulturmarxistiske fenomen, som for eksempel den såkalte kvinnefrigjøringen og homolobbyens kamp for LHBT-personers rettigheter og deres synliggjøring og selvrealisering i det offentlige rom.
I kronikken, med navnet «Menneskerettigheter over religion», går artisten igjennom det norske samfunnets liberalisering overfor homoseksualitet – altså kulturmarxismens oppløsning av samfunnet, våre verdier og vår moral. Blant annet tar han opp partnerskapsloven fra 1993, som gir homoseksuelle samme rettigheter som heterofile samboer- og ektepar. Han irriterer seg dog merkbart over at homoseksuelle, enn så lenge, ikke har rett til å gifte seg i kirken, og mener dette er en form for «lovlig diskriminering».
Artisten løfter også frem at homoseksuelle ble inkludert i en egen såkalt antidiskrimineringsparagraf i arbeidsmiljøloven, som noe positivt. Men også her irriterer han seg over de religiøse. Dette da disse, med loven på sin side, har retten til å nekte å ansette homoseksuelle, ettersom det strider imot deres religion. Han skriver:
I motsetning til resten av samfunnet, skal kirken frifinnes for diskrimineringsloven. Det gir kirken grunnlag og tillatelse til å diskriminere mennesker ved å si at homofili er syndig, gudsstridig og ikke aksepteres i det hellige rom.
Artisten avslutter sin kronikk med den absurde oppfordringen: «Det er på tide vi setter menneskerettigheter over religion.» Som om det i det hele tatt skulle være en menneskerettighet å få gifte seg i kirken. At kristendommen som religion anser at homoseksualitet er en synd, samt at ekteskapet er en institusjon forbeholdt mann og kvinne, det hopper han glatt over.
Dette passer nemlig ikke inn i hans ultraliberale, men akk så totalitære og intolerante, kulturmarxistiske verdensbilde – hvis intensjon er å bryte ned den hvite vestlige verden. For dersom hans intensjon virkelig var å bekjempe «intolerante homomotstandere», ville det ikke vært mer naturlig å gå til angrep mot islam eller jødedommen?
Hevnporno?
Som noen slags absurd hevn på kirken, og de religiøse institusjonene, for at de har frekkheten til å faktisk, i dette tilfellet, leve som de lærer, lanserte Tooji samme dag som han stod frem som homoseksuell, musikkvideoen «Father».
Videoen – som er innspilt i Frogner kirke, som artisten hadde lånt for anledningen – forsøker på en platt, overseksualisert, og vulgær måte å illustrere at «kjærligheten overvinner alt». Dette gjennom at Tooji, i form av seg selv, besøker en kirke, og spontant forelsker seg i den mannlige presten. Det hele resulterer i at de har obskøn homosex fremfor menigheten i Frogner kirke, og blir påført englevinger, som noen slags Guds velsignelse. Alt så klart iblandet ytterligere homoerotiske innslag, religiøs symbolikk og musikk. Det hele er rett og slett så absurd, at man nesten må se det for å forstå det.
Kanskje beleilig for Tooji at blasfemiparagrafen nylig ble avskaffet?
Eller for å gå tilbake til mitt resonnement omkring Toojis påståtte kamp mot «homomotstandere», og hvorfor han ikke da kritiserte islam eller jødedommen: Hvordan ville reaksjonene vært dersom musikkvideoen hadde vært spilt inn i en synagoge, eller en moské?
Filmen, som har blitt flagget for yngre brukere på grunn av dens innhold, kan sees nedenfor:
