KRONIKK Den nasjonalistiske bevegelsen har gjennomgått en forandring i løpet av de siste 25-30 årene. Fra å ha vært en mer eller mindre subkulturell bevegelse har den utviklet seg til å bli betydelig mer variert og nyansert, for ikke å snakke om intelligent og kompetent.
I dag ser vi stadig flere barnefamilier som kombinerer aktivisme med familieliv. Kampen har blitt en måte å leve på for mange, men det å få alle brikkene til å falle på plass kan være vanskelig for mange. Legger man da til å være systemkritisk kan det hele bli kranglete. Et liv preget av aktivisme kan nemlig innebære både bekymringer og uro.
Den sterke kjernen
I vår organisasjon er det naturlige samspillet mellom menn og kvinner ekstremt viktig for at alt skal fungere optimalt. Opphavet til alt menneskelig liv finner vi i den fysiske foreningen mellom det feminine og det maskuline. Det er den sterke kjernen. Ikke minst er denne balansen nødvendig når man lager en familie. Å være et vel sammensatt «team» gjør livet lettere for både mannen og kvinnen. Jeg har adskillige ganger påpekt viktigheten av hvor betydningsfullt at også kvinner er ideologisk skolerte og/eller innsatte i hva det innebærer å være en nasjonalsosialistisk aktivist. Først da kan hun virkelig forstå hva dette livet innebærer og først da kan hun ta del i det.
Finn andre alternativer
Om både mannen og kvinnen er enige om disse spørsmål blir livet med en gang mye lettere. En sak som de fleste synes kan gjøre at ting komplisert er når man blir foreldre. Helt plutselig blir man tvunget til å være delaktig i det system man er kritisk til. Det aller beste man kan gjøre er ikke å stirre seg blind på de «vanlige» løsningene. Man har alt å vinne på å forsøke å finne alternativer og for eksempel spørre seg selv om det virkelig er en god løsning å la et ett-åringer være i barnehage hele dagen. Mye i livet, som aktivist, handler om å våge å velge andre veier enn de som systemet i årevis har prakket på oss.
Barn i skolen
Når barna begynner i skolen så finnes det ikke så mange alternativer for de fleste. Har man ved dette tidspunktet lagt et god fundament for sitt barn så skal ikke skolen være noe stort problem. Det er viktig å huske at barna går i skolen for å lære. Ikke for å få politisk eller religiøs indoktrinering. Våre barn har rett til å stille spørsmål og det har også vi som foreldre. Gjennom å være aktiv i barnas skolegang og delaktig i deres utdanning er det lettere å holde øye med hva som sies og gjøres. Min erfaring er at de «politisk korrekte» flosklene ofte ikke læres ut i timene, men i friminuttene. Indoktrineringen gjennomsyrer dog hele skolesystemet, og dens oppgave er å få de yngre generasjonene til å forbli trofaste til systemet. I skoleårene er det derfor viktig at man som foreldre har kommet overens om hvordan man skal gå frem og hvilken linje man skal holde.
Vold og fengselsstraff
En sak som jeg vet mange kvinner uroer seg for, er om deres mann skulle havne i bråk med meningsmotstandere. Er man aktiv så kan man før eller senere havne i sammenstøt med meningsmotstandere – å påstå noe annet ville vært uærlig av meg. Spørsmålet er hvordan man lærer seg å leve med det. Er det i det hele tatt mulig å venne seg til det? Svare er ja. For å holde ut, er det ufattelig viktig å ha et sosialt nettverk rundt seg. Å være en politisk aktivist som med ulike midler stiller seg mot systemet er ingen dans på roser. Her kommer jeg tilbake til viktigheten av at begge parter er ideologisk skolerte. Hvordan skal man ellers overhode forstå? Iblant rammes visse aktivister av lovens lange arm og blir dømte. Ikke sjelden dreier det seg om urettferdige dommer som er mer politiske enn korrekte. Å se den man elsker fengsles er vanskelig. Oftest er det menn som havner i denne situasjonen, mens kvinner og barn sitter ensomme igjen. Jeg pleier å si at så lenge man er overbevist om at det man kjemper for er det rette, så er ingenting for vanskelig. Og fengselsstraffer er forbigående.
Vi står sammen
For at vi skal lykkes i vår kamp og en gang for alle stoppe dette flerkulturelle helvete, må vi, menn og kvinner, stå sammen. Det er viktig at begge parter er hengivne og offervillige, samspilte og fanatiske. Vi må med alle midler stålsette oss og innse at det vi gjør i dag kommer til å påvirke våre kommende generasjoner i fremtiden.
Så svaret blir, ja, det er fullt mulig å forene aktivisme med det å ha barn og familie. Aldri før har kampen vært så viktig og påtagelig som den dag man setter barn til denne verden. Det er da det virkelige ansvaret begynner – for kampen for vårt folks selvsagte og naturlige rett til å eksistere!
