EVIG FRONT Når et menneske begår alvorlige feil oppstår en skyld som må betales gjennom botgjøring.
Det er en del av menneskets natur at vi gang på gang begår småfeil og overtredelser. Vi tar lærdom av disse feilene, strever etter å unngå de i fremtiden, men tar dem ikke for alvorlig og plager heller ikke oss selv med meningsløse skyldfølelser på grunn av dem.
Men hvert menneske kan også av og til i et viktig spørsmål, i en grunnleggende sak, bli svak og pådra seg en stor skyld. Da er det ikke lenger mulig å enkelt komme unna denne skylden. Det skulle vært for lettsindig, dumt og umoralsk om man forsøkte å ignorere en stor skyld.
Flere religiøse samfunn, og særskilt de som kommer fra den asiatiske-afrikanske delen av verden, har kommet på en svært mekanisk måte å befri mennesker fra skyld på. I hva som ofte er veldig merkelige forsoningsritualer som ofte er koblet til en syndsbekjennelse for en prest eller forsamling – renses og fjernes den troendes moralske skyld.
Et ansvarsfullt menneske vet at en stor skyld krever en rimelig botgjøring som han ikke kan komme unna gjennom et enkelt ritual, og at visse former for skyld kun kan betales med døden. Svært ofte vil botgjøringen bestemmes av rettsvesenet med støtte av den allmenne rettsoppfatningen. Ofte kommer også den skyldige til å personlig overfor seg selv bestemme sin egen botgjøring og gjennomgå denne på egenhånd. Ved svært dårlig samvittighet vil en ærefull person med stort moralsk ansvar pålegge seg selv en passende botgjøring.
Det viktigste med all botgjøring er likevel viktigheten av å oppveie sin skyld med positiv handling og å erstatte en dårlig gjerning med verdifullt arbeide. Kun der den uvilkårlige vilje til å gjøre godt blir en virkelighet, kan en skyld betraktes som helt godtgjort.
Det finnes mennesker som plager seg selv over all mulig slags skyld. De grubler, jamrer, klager og spekulerer i ting de ikke lenger kan gjøre noe med. De sløser med sin energi på meningsløse selvforbedringer, dårlig samvittighet og meningsløse følelser av anger. Oftest har de ikke lenger tid eller energi til å godtgjøre sine begåtte feil med positive handlinger.
En tidligere borgerlig verden gav ingen mulighet for botgjøring og rehabilitering til de mennesker hvis dårlige handlinger hadde blitt allment kjent. Den som av det statlige rettsvesenet hadde blitt dømt for et lovbrudd, ble fordrevet fra det såkalte gode samfunnet for all tid – foraktet og avskydd. Personer oppfylte sin selvforherligende arroganse og fordømte mennesker som ofte bittert og hardt allerede hadde blitt straffet for sitt lovbrudd. De ble forhindret fra å vende tilbake til livet, ofte av mennesker som var inderlig mye verre, karakterløse og uverdige.
Det nordiske mennesket oppfatter ikke dette bare som taktløshet, men snarere som ren ondskap, at en allerede sonet skyld skal dras frem igjen og igjen, om man tankeløst og ondskapsfullt tar opp saker som en personer kanskje under flere års tid har inderlig godtgjort for.
For det nordiske mennesket er en folkekamerat som helt og holdent har sonet for sin skyld, et fullstendig og fullverdig medlem i sitt samfunn, med hele sin ære og alle sine rettigheter gjenopprettet. Han pålegges atter igjen å ureservert ta sin plass i folkets frontlinje, og han er berettiget å igjen forvente seg sine folkekameraters fulle tillit og ekte kameratskap.
Hver skyld innebærer samtidig en stor ulykke for den skyldige, men å godtgjøre for en skyld kan ofte innebære en stor glede for den rammede personen og hans omgivelser. Mange mennesker er så håpløst avhengig av lettsindighet, stahet, brutalitet, ekstravaganse og moralsk løssluppenhet at de kun gjennom en plutselig oppvåkning etter et særskilt alvorlig lovbrudd kan løsrive seg fra en slik rus. Den rensende botgjøringen etter en alvorlig skyld har for atskillige mennesker fungert som et legemiddel på den moralske utviklingen. Dette naturligvis forutsatt at den helbredende legen er tilgjengelig og at overordnede og andre medmennesker ikke gjennom brutalitet og taktløshet forårsaker moralsk-psykisk lidelse i stedet for helbredelse.
Skyld og botgjøring er to ord som inneholder mye tragedie for den menneskelige sameksistensen. Det nordiske mennesket lar seg dog ikke hemmes av skyldfølelser, men kjemper snarere oppover mot sine idealer gjennom botgjøring.
Hver person skulle ha godt av å av og til i sitt stille sinn reflektere litt over sin holdning og sine handlinger når det kommer til skyld og botgjøring. Da kommer han lettere å kunne unngå den ulykke som en stor skyld innebærer og derfor ikke behøve den helbredelse som en streng botgjøring innebærer.
Les også:
