Evig front #6: Ære

EVIG FRONT Heder og ære er viktige begreper for vårt folk. Æresfølelsen kommer innenfra, fra vår ånd og vårt blod, og gir oss en instinktiv forståelse av rett og galt.

For mange mennesker, folk og verdensanskuelser er ære noe overfladisk, noe som kan sammenlignes med en «fasade», et godt rykte og allmenn status i samfunnet. Den som oppfører seg korrekt i samfunnet og privatlivet, den som følger de allment erkjente reglene for borgerlig respektabilitet, den som over alt annet vet hvordan man opprettholder et overfladisk skall omkring sitt indre – han anses være en hederlig «gentleman» i den overfladiske og liberale verden. Individer og folk vokter ofte møysommelig over denne såkalte æren og forsøker dermed å skjule sin indre fordervelse og tomhet. Deres hengivelse til slik æresløshet er i bunn og grunn ikke noe annet enn et uttrykk for deres grunnleggende løgnaktighet.

For det nordiske mennesket trenger æren inn i hans vesens innerste dyp. Det er den grunnleggende verdien i hans karakter. Den vokser frem av hans rasemessige verdensanskuelses innerste fundament. Ære betyr troskap til skapelsesordningen, til livets lover, til blodets røst og til seg selv. Den allmektige har satt handlingens lover for mennesker og folk i deres blod, i deres indre, i deres bevissthet. Å være trofast disse guddommelige lover og å dermed være den som iverksetter og fullbyrder det guddommelige skaperverket og skapelsesviljen, det er for de største og mest høytstående menneskene, hva som menes med ære.

Blant tusener store og små saker i livet, må denne ære fremheve seg. Den som full av hengivenhet, glede og troskap tjener sitt folk i både store øyeblikk og i den enkle hverdagen, er bevisst om sin ære.

Den som holder sitt blod og sin sjel ren, den som i sitt hjerte verner om kvinnens heder og familiens glede, den som utfører hellige plikter mot sin forfedre og sine etterkommere, han vet hva nordisk ære innebærer.

Den som alltid husker at penger og eiendom har blitt tildelt av skaperen til hele folkefellesskapet, den som ser på det som en selvklarhet å gi fra sin egen overflod til de trengende, den som ser andres eiendom som ukrenkelig, den som beskytter sitt folks eiendom som sitt eget – han holder sin heder ren.

Den som ser og behandler enhver folkekamerat som sin blodsbror, den som ikke fremhever seg selv, av hovmod og arroganse, over andre folkefrender, den som ikke fornedrer seg selv og kryper som en hund fremfor mektigere mennesker – han er en ærens mann.

Heder er troskap til det naturlige, det innebærer en troskap mot en selv og ens folk. Det nordiske mennesket har dermed ikke noe behov for tusener av ulike moralske lover og regler. Han trenger ingen talmudisk moralguide som befaler nøyaktige handlindsmønstre som skal følges i titusener av ulike situasjoner i livet. For ham er heder det tydeligste kompasset i liv og handling.

Heder innebærer dermed indre sannferdighet, ekthet og klarhet. For det nordiske mennesket finnes det ingen separat moral for det offentlige livet eller privatlivet, for det uniformerte eller det sivilkledde. Den mest hemmelige tanken, den mest skjulte handlingen og det hemmelige ordet må kunne tåle å blottlegges for det nordiske menneskets private hedersdomstol, akkurat som hans handlinger i det offentlige.

Han er bevisst om at hans mest private følelser, inspirasjoner, tanker og handlinger på mange måter er byggestener som former hans karakter, akkurat som meisler forandrer og former bildet av hans innerste vesen og dermed påvirker det ytre fysiske speilbildet av hans karakter. Til tross for denne indre hederlighet og bevissthet innebærer ikke heder bitterhet, skruppelløshet eller mangel på moralsk selvinnsikt. Brede og klare, følsomme og ømme, som hele skapelsen, er livets lover og dermed også den tyske mannens ære.

Bevisstheten at hans liv er innvevd i universets store samspill, at det guddommelige også er virksom i ham, at herren har gitt hellige krefter til hans blod, hans sjel og hans ånd, innsikten om at hans liv er storslagent og meningsfullt i harmonisk samklang med epokene og generasjonene, tilliten til de styrker som skaperen har skjenket ham – alt dette gir det nordiske mennesket en berettiget stolthet. Og denne stoltheten reflekterer seg i hans oppfattelse av heder.

Med denne stolte hedersbevisstheten vet den nordiske mannen at han selv må holde sin heder ren, men også at han ikke må la den bli skitnet til eller angrepet av noen andre. En skade mot hans ære er en skade mot guddommelige rettigheter. Han har dermed den hellige plikten til å stå opp for sin heder og for å forsvare den mot ondsinnede mennesker og folk. Her er han hverken småsint eller emosjonell, men handler klartenkt, ubønnhørlig og kompromissløst, da det dypeste og mest hellige står på spill. I og med dette vil han alltid være bevisst om at han kun kan forvente seg andres respekt, dersom han selv holder sin æres skjold ren.

I alle tider har man i Norden ansett at det å tape sin heder har vært den største skam og ydmykelse, samt det verste forræderi. Tap av heder innebærer tap av sitt innerste vesen.

Det har eksistert tider og folk som har manglet en forståelse av hederskonseptet, som bare ved tvang eller på grunn av egoisme har handlet moralsk.

Vi nordiske menn og kvinner er stolte over at skaperen har gitt oss heder og ære som ledestjerner i våre liv, og samtidig også som den høyeste moralske skatt. Vi er lykkelige over at nasjonalsosialismen atter igjen har ledet oss tilbake til denne moralske verdivurdering.