Evig front #5: Ansvar

EVIG FRONT Vårt folk tar ansvar for sine handlinger, det er for oss helt fremmed å skylde på miljø og ytre omstendigheter eller menneskehetens svake natur og bristende moral.

Et grunnleggende spørsmål for hvordan mennesker moralsk forholder seg til sine privatliv, så vel som det offentlige livet, er spørsmålet om ansvar.

Utifra sine raseforutsetninger har ulike folk og ulike verdensanskuelser forholdt seg svært ulikt i dette spørsmålet. Det finnes primitive folkeslag som lever i en slags sorgløshet, hvis handlinger i stor grad påvirkes av drifter. Noen større konflikter som har sitt opphav i ansvar og plikt, eksisterer ikke.

Det finnes en marxistisk verden som har forstått hvordan man fjerner ansvarsfølelsen hos de individuelle menneskene. Den viktigste faktoren i livet, ifølge disse menneskene, er miljøet. Omstendighetene som menneskene vokser opp i, menneskene som man bor sammen med, de spesifikke omgivelsene osv. Kort sagt så anser de at menneskene utelukkende formes av sine omgivelser.

Forbryteren fortjener derfor ingen straff, men kun medlidenhet da han er et offer for sitt miljø. Alle fengsler bør således omgjøres til mentalsykehus og sanatorier for disse ulykkelige individer som marxistiske og humanitære såkalte filantroper vender sin omtanke til.

Ifølge en annen oppfatning, som stammer fra den orientalske verdenen, er vi mennesker undertrykt og fastkjedet i arvesynd som belaster oss. Alle folk gjennom alle tider berøres på samme måte av denne arvesynden. Menneskets forstand er ifølge dette livssynet formørket, kroppen er skjendet og viljen svekket. Mennesket kan kun i begrenset grad oppfostres. I den grad mennesket overhode kan fås til å gjøre gode handlinger, har såkalte overnaturlige og kultiske midler større innflytelse på dem enn alle naturlige krefter.

Det sunne nordiske mennesket lar seg hverken undertrykke av miljø eller arvesynd i sine handlinger eller sin indre holdning, men går rakrygget mot framtiden. Vi føler at skaperen i første hånd ikke har forminsket oss gjennom arvesynd, men lever i troen på at vårt nedarvede blod er edelt. Med takknemlighet og stolthet bærer det nordiske mennesket med seg kunnskapen om at skaperen har skjenket oss verdifulle krefter som gjør oss i stand til å stå urokkelig i dette livet.

Det nordiske mennesket er i bunn og grunn alltid idealistisk og optimistisk. Vi ser naturligvis hindre og det negative og det dårlige i livet, men lar oss ikke kue av det. Vårt blikk er alltid rettet mot det gode, det skjønne og det edle som skaperen har begavet oss med. Vår idealisme er aldri falsk. Gjennom vår heroiske innstilling overvinner vi derfor også alle livets tragedier.

Det nordiske menneskets symbol er solen, som alltid lyser, varmer og stråler gjennom alt mørke og alle skyer. Det nordiske mennesket går således sin vei mot fremtiden med stolthet, glede og fullstendig tillit til de krefter som skaperen har tildelt oss.

I en svunnen tid søkte man etter alle mulige unnskyldninger for sine feiltrinn. Eksempelvis så ble alkoholen ansett være en «formildende omstendighet» i denne marxistiske, orientalske verdens rettsvesen og etikk. I mange tilfeller ble det rent allment kjent at man skulle drikke seg full, så man hadde en unnskyldning, før man begikk et lovbrudd.

Den nordiske rettsoppfattelsen har helt forkastet disse såkalte formildende omstendighetene. Vi betrakter oss selv som ansvarlige for våre handlinger og tar ansvar for hva vi har gjort. Det ligger ikke i vår natur å flykte fra skyld, å legge skylden på andre mennesker eller å lete etter andre formildende omstendigheter. Ledestjernen for all moralsk handling er vårt æresbegrep. Ære og ansvar slås hos oss sammen til en stor enhet, som gjør det mulig for oss å skride til verket, hardt og ærlig, men samtidig fylt med håp og mot, og som holder oss vekke fra bristende disiplin såvel som overfladiskhet.

Med denne kunnskapen og vårt moralske ansvar, retter det nordiske menneskets private og offentlige oppførsel seg etter de lover som vårt blod har innstiftet for oss – etter det som tjener vårt folks, families og bygds ve og vel. Ingen overstatlige forbindelser kan gi oss retningslinjer for vår moralske oppførsel, men vårt ansvar retter seg etter livets naturlige lover, skaperens ordningslover, det vil si guds lover.

Utifra denne kunnskapen, om at vårt ansvar er i samklang med de mest naturlige og fundamentale normer som finnes i verden, kan vi fatte fornuftige avgjørelser og ikke utsettes for moralsk tvil eller få dårlig samvittighet som ofte rammer tilhengere av kunstige og unaturlige lærer. I likhet med den nordiske samtidens store bygninger – levende, lyse og mektige – således er også det nordiske menneskets indre holdning, som gjennom hele livet blir fylt av moralsk ansvar, hvilket likevel ikke trykker oss ned mot bakken men snarere løfter oss opp og gjør oss glade, frie og sterke.