Evig front #3: Fellesskap

EVIG FRONT Hva er fellesskap? Hvorfor trengs det og hvordan opprettholder vi fellesskapet?

Skaperen har sammenbundet oss nordiske mennesker til ett folk. Kreftene i det blod som har sitt opphav i en felles jord og en felles tusenårig historie har ført sammen dette folket i et uknuselig fellesskap. For oss får intet annet fellesskap stå høyere, være mer hellig eller mer forpliktende enn vårt eget folk. Dette er skapelsesordningens lov og guds vilje.

Slektene og familiene er som celler i denne store folkekropp. Slektene kommer for evig til å forbli folkelivets mest verdifulle fundament. Å ta vare på sin slekt er den viktigste forutsetningen for å kunne ta vare på sitt folk.

Slektene og familiene er hjørnesteinene i folkefellesskapet. Mellom disse hjørnesteinene står yrkes-, arbeids- og forretningsfellesskapene, samt idé- og kampfellesskapene som bindene naturlige fellesskaper. De tre førstnevnte former livet for de mennesker som er forbundet med hverandre gjennom felles arbeid, arbeidsplasser eller felles økonomiske, samt kulturelle arbeidsoppgaver. De to sistnevnte har en særskilt egenskap til å sveise mennesker sammen, mennesker som vilkårsløst har sverget troskap til felles ideologiske eller politiske kampmål. Partiet, samt dets strukturer og tilsluttede forbund, er bærere av disse fellesskapene.

Mange kunstige fellesskapsinstitusjoner har gjennom historiens gang forsøkt å undertrykke de naturlige livsfellesskapene.  Når de naturlige fellesskapene på ny vokser seg sterke, visner og dør de unaturlige.

Fellesskap gir kraft. Vae soli, «stakkars den som står ensom», lyder et gammelt romersk ordspråk. Hvert menneske og hvert folk kan oppleve hvor svak man blir gjennom å være isolert og hvor sterk man blir gjennom fellesskap. I hverdagen er fellesskapet en støtte. Den gir gnist og mening til store opplevelser. I vanskelige tider bevarer den menneskets motstandskraft og tro. Når mennesker besitter en slik urokkelig, naturlig egenskap blir de uovervinnelige.

Fellesskap gir oss glede. Skaperen har valgt å tilbakeholde mye glede fra den som er ensom. Det er først når man befinner seg i et fellesskap med andre at man fullt ut kan oppleve mye av det edle, vakre og storartede i livet. Om en egenskap ikke evner å gi mennesket glede er den bare en overfladisk ramme uten en dypere kjerne. Fellesskap og glede hører sammen. Fra et godt ekteskap, et godt arbeidsfellesskap eller et ekte kamp- og folkefellesskap kan uendelig lykke gjennomsyre hvert enkeltindivid.

Fellesskap gjør oss til en del av evigheten. Slektfellesskap binder mennesket sammen med fjerne forfedre og etterkommende i en endeløs kjede. Det mennesket som av forsynet ikke får noen etterkommere kan i stedet bli udødelig gjennom sin gjerning i kamp- og folkefellesskapet. Evigheten binder oss sammen med det guddommelige. Dermed skaper fellesskapet en vei til gud selv. Å tjene fellesskapet blir det samme som å tjene gud. De dyder hvori fellesskapet bevares blir enkle og klare.

For at et fellesskap skal oppstå kreves det tillit. Hvert individ må føle vilkårsløs tillit til andre medlemmer av fellesskapet. Han må ha fullstendig respekt for hvert enkeltmedlem, uansett rang. Denne tilliten er en forutsetning for fellesskapet og ingenting man må gjøre seg fortjent til gjennom en årelang prøvetid.

Den som under lang tid har behandlet sine kamerater eller medarbeidere ille, er selv en fiende til enhver form av fellesskap. Dette frem til vedkommende har vist seg verdig. Å i utgangspunktet være mistenksom er et brudd mot fellesskapets lover. Selv om et medlem begår feil og enkelte overtramp, må tilliten bestå. Det kan hende at man gjennom dette opplever mange skuffelser, men fellesskapet kommer samtidig å redde og bevare et uendelig antall mennesker. I bunn og grunn må man alltid velge å se til menneskets indre godhet, selv om man har sett hans dårlige sider komme frem av og til. Tillit er hvert fellesskaps største kraftkilde.

Å være hjelpsom er en selvfølge i ethvert fellesskap. Å som menneske befinne seg i nød er ingenting å skamme seg over, og det er ikke alltid en ulykke. En for oss fremmed verden har utnyttet enhver form for lidelse til å gi bistand og allmuer til den trengende. Denne form for hjelp skader mer enn hva den leger, ødelegger mer enn hva den hjelper, og fremmer klassehat og ikke fellesskap.

For det nordiske mennesket faller det seg naturlig å gi ærlige og gode råd til sine medmennesker når de er i behov av dette. Å forståelsesfull stå ved siden av et ensomt menneske når han ikke lenger vet hvor veien bærer videre. Hjelpsomhet må være en selvfølge i ethvert fellesskap. Når man hjelper et individ gavner det også fellesskapet.

Ærlighet er noe selvsagt for det nordiske mennesket. Hver form for fellesskap er utenkelig uten ærlighet. Ærlighet er ord og íde. Ærlighet er like viktig i vårt forhold til det åndelige som vårt forhold til det materielle. Til ærligheten hører til at man kan se sine under- og overordnede i øynene, at man ikke føler man må gå omveier for å unnvike noen og at man ikke behøver å være feig.

Lojaliteten til fellesskapet mates stadig av en urokkelig tro på det samme. Denne tro vokser ut av kunnskapen om at alle naturlige fellesskaper stammer fra livets lover og samtidig er livsnødvendige. Lojaliteten til fellesskapet er således ubegrenset. Den består selv om fellesskapets rammeverk har tatt skade eller helt har blitt ødelagt. I et slikt tilfelle må man virkelig slå vakt om lojaliteten.

Selviskhet, mistro, uærlighet, uenighet, egennytte og mistenksomhet bryter alle mot fellesskapet og må utryddes. Det kreves ingen komplisert morallære for at et menneske skal kunne skille på hva som gavner fellesskapet og hva som motarbeider det.

Fellesskap er noe så stort at ethvert menneske kan kjenne igjen dets grunnprinsipper og forstå dets lover. Fellesskapet er en del av det nordiske menneskets dypeste vesen.