Evig front #2: Nordisk gudstro

EVIG FRONT Hvordan ser nordboerens forhold til det guddommelige ut?

Det nordiske mennesket står mitt i livet. Utifra livet utformer han seg sitt verdensbilde. Livets lover, som åpenbarer seg i hans blod, i naturen og gjennom historien, er for ham ledestjernen for hans handlinger.

Fra livet åpenbarer Gud seg for det nordiske mennesket som den guddommelige, den allmektige, herren eller skaperen. Alle disse benevnelsene er for ham én og samme gudommelige kraft som i livet og i naturen står frem som høyere enn alt annet.

Når det nordiske mennesket titter opp på stjernehimmelen om natten, når han står ved stranden av det brusende havet, når han fra en fjelltopp titter utover landskapet eller opplever en soloppgang, eller når han i all stillhet fordyper seg i skjønnheten hos en blomst, et levende vesen eller et kunstverk – da opplever han at det finnes en guddommelig kraft.

Når det nordiske mennesket lytter til sitt blods stemme, og erindrer de moralske forpliktelser som hans blods lover foreskriver – den ubrytelige forbindelsen med sitt folk, ære og ærlighet, urokkelig tro og troskap – da kjenner han at disse lovene for hans handlinger fremstår som de høyeste lovene.

Og når han i et øyeblikk av refleksjon tenker tilbake på sitt eget liv og sitt folks historie, da vet han, at en dypere mening og et høyere mål ofte har kommet til uttrykk i hans og hans folks liv.

Således kommer det nordiske mennesket alltid til å være en idealist, inneha en tro på en høyere makt og det kommer alltid til å finnes an avgrunn som skiller ham fra enhver materialistisk livsinnstilling, samt fra all troløshet.

Det er også derfor det alltid vil finnes en enighet mellom liv og tro for det nordiske mennesket. For ham er og forblir troen på gud en nødvendig bestanddel i hans verdens- og livsanskuelse. For ham kan det ikke finnes en kløft mellom tro og kunnskap, ingen motsigelse mellom liv og religion.

Menneskene og folkenes vei til sin gud skiller seg dog, alt utifra hver og ens rasemessige egenart. Det finnes primitive folk hvis gud, eller snarere avgud, er et «verktøy» som skal skaffe de bra vær eller regn, som de forbanner når han ikke lyder de eller gjør dem fornøyde.

Det finnes folk hvis blod forteller dem at gud er en kjøpmann som forhandler med djevelen om menneskets sjeler, for hvilke gud mange ganger er en ynkelig skapning som i evighet lider under menneskenes onde vilje. Det finnes folk som vil forvise sin gud til bestemte plasser, folk som har et smålig eller mindreverdig gudsbilde.

For de nordiske menneskene – som lever i så nær forbindelse med den mektige naturen og hvis livførsel utgår fra dypt raseforankrede verdier og idealer, og utifra en storslagen historie – kan det kun finnes en stor og nesten ufattelig forestilling om den allmektige. Det nordiske mennesket ser i gud ikke en «mester» som han som en slave kaster seg på gulvet for og tjener. Ikke heller ser han på gud som en mindreverdig tjener som skal oppfylle hans ønsker.

Det nordiske mennesket står ærbødig fremfor det guddommelige og kjenner seg nært forbundet med ham, som en venn. Det nordiske mennesket vet at hans gud ikke er forvist til statuer, til begrensede hellige substanser eller til massive bygninger. Han kjenner seg nær sin gud over alt: i sin slekt, i folkefellesskapet, i skogene og på feltet, i sitt folks fredfulle festsaler eller i sitt eget hus.

Det nordiske mennesket vet at han ikke behøver å redegjøre for sin gud i lange taler og timelange bønner, ei heller gjennom orientalske ritualer eller jødiske bønnekapsler, om hva som angår ham.

Med en stille tanke eller med et par korte ord – i stunder av nød, ved en stor fare, etter en stor fremgang eller opplevelsen av stor glede – er han forbundet med sin gud og kjenner nærheten til det guddommelige. Det nordiske mennesket vet at gud ikke arbeider for ham, men at han selv kun når fremgang gjennom å bruke all sin kraft. Han vet at gud er med ham når han tappert kjemper og sloss, når han selv hardt og ivrig arbeider, samt er strevsom i sine gjerninger.

Bekjennelsen til denne nordiske gudstro ble under århundrenes løp overvokst av mange fremmede lærer om verden. Alle nordiske mennesker av rang har dog i alle tider i bunn og grunn vært gjennomsyret av denne nordiske gudstro. Denne høyeste tro, den største idealismen, har gitt alle tiders store nordiske mennesker deres trygghet og mot i livet. Den har ført deres kunstnerhånd og ledet deres skapergeni i alle områder innen kunst og forskning. Denne tro på det guddommelige kommer ingen noensinne å kunne stjele fra dem igjen. Denne tro forplikter dog det høyeste moralske ansvar og dypeste indre forpliktelse mot disse livets lover, hvilke også er guds lover.