Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Evig front #18: Å lede mennesker

Evig front #18: Å lede mennesker

5. mai 2019

EVIG FRONT Hva utmerker en god leder? Hvordan skiller det nordiske lederskapet seg fra andre former for lederskap?

Forskjellen mellom den nordiske innstillingen og den i fra Midtøsten viser seg tydelig når man titter på lederskapets kunst. Noe som utmerker seg hva gjelder det sistnevnte, som også kommer til uttrykk i presteskap, er det faktum at den overordnede er som en pascha, altså en undertrykker og tyrann for sine undersåtter. Han stiller seg utenfor alle former for fellesskap, omgir seg med luksuriøs pomp og prakt, og hever seg over alle lover og forpliktelser, og fremstiller seg mer eller mindre som en gud eller i det minste guds stedfortreder.

Overfor sine undersåtter forsøker han dog å smi så mange lenker som mulig, han forsøker å gjøre dem små og mindreverdige, han forsøker å fornedre og holde dem nede. Kald og hjerteløs drar han den mannlige æren, den kvinnelige verdigheten og den ungdommelige lykken ned i skitten. Han går brutalt over lik, om det kan tilfredsstille hans ego. Han utnytter menneskers redsel for helvete og demoner for å befeste sin makt. Å lede mennesker og å holde slaver, er for ham samme sak.

For germaneren er ord som undertrykker og slave fremmede. For ham er det ledere og følgere. Det hører til det nordiske lederskapets vesen at den som leder gruppen skal gjøre sine følgere så store som mulig, å oppfostre dem til stolte, selvbevisste og frie mennesker. Mennesker som har truffet Adolf Hitler understreker hver eneste gang at man aldri føler seg liten i hans nærvær, slik som har vært tilfellet med mange andre ledere gjennom historien. Man føler seg snarere styrket, stor og fri, i hans nærvær. Den nordiske lederen føler seg alltid som den første lenken i sitt fellesskap.

Fra fellesskapet henter han sin kreativitet. Mer enn noen annen føler han seg forpliktet mot fellesskapets lover. Når han marsjerer i spissen for sine følgere innebærer dette at han går foran alle andre i arbeidet, i hverdagslivet, i kampen og om nødvendig også i døden. Heinrich Himmler har i mange av sine taler understreket at den personlige godheten er en av de fremste forutsetningene for å være en god leder i SS.

Dette gjelder også for det nordiske lederskapet rent generelt. Overfor sine følgere og medarbeidere må lederen utviste en stadig frisk og solfylt personlig godhet, som aldri nedkjøles eller svekkes. Hard og rettferdig i sine avgjørelser, glad og velvillig i det sosiale – dette er vårt lederideal. For sine følgeres nød, lidelse og konflikter må lederen utvise dyp forståelse; for enhver svakhet eller sensitivt emne må han utviste takt; om hans følgere er glade, må han dele deres glede.

Det er bare et fåtall mennesker som er født til å bli ledere. De fleste er aspiranter og må lære seg å lede, de må kjempe og arbeide, samt få en dyp og positivt opplevelse av lederskapet. Den leder hvis øyne og vesen utstråler godhet, kan begjære oppofringer, arbeide og prestasjoner av sine følgere. Han behøver dermed ikke sette noe stort press på dem.

Fra sin indre holdning leder han sine følgere i kameratskap til selve meningen med deres arbeide, deres oppofringer og deres kamp. Han behandler dem som fullverdige kamerater, ikke som tjenere, ikke som maskiner og definitivt ikke med medlidenhet og nedlatende. Ikke som en skolemester, professor eller prest, men på en uformell måte gir han sine medarbeidere ledetråder, retningslinjer, forklaringer og forslag. Han viser selv hvordan arbeidet skal gjøres. I mange sammenhenger kalles arbeidslederen en «formann»; han er den som står lengst frem i lederskapet, i arbeidet og i prestasjonen.

Lederen utnytter ikke sine følgere og han overbelaster de heller ikke. Han gir sitt folk kraft og styrke, viser dem stadig nye muligheter i deres liv og arbeide; han viser de nye fremtidsutsikter og visoner. Han beriker sine følgeres indre med ideer, ny glede, energi og kraft. Lederen er ingen «barnevakt». Han ligger ikke på lur for å ta sine følgere på «fersken». Han er ikke glad om hans følgere begår feil. Alvorlig, men også velvillig, kameratslig og rettferdig ordner han opp i problemer, og forklarer samtidig det som hans medarbeidere har gjort bra. Visse kan kanskje utnytte denne godheten, men folket som helhet sveises sammen av denne holdningen.

Den som har oppnådd denne typen lederskap behøver ikke studere lange manualer og instrukser for individuelle saker. Han behøver aldri å være redd om sitt rykte, ettersom han til slutt alltid på noe vis kommer til å agere korrekt. Den som dog merker at han er egoistisk, hjerteløs, maktsyk eller slaveaktig underkastende – han er ennå ikke fri fra den fremmede orientalske mentaliteten. Den som gjør denne fremmede natur til sin egen, gjør seg til en forræder av den nordiske mentaliteten. For de nordiske menneskene er dette det vakreste målet, å få bli leder, å få gå i spissen for et fellesskap, for en høy idé, i den store folkeorganismen.

Les også: