Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Evig front #15: Ensomhet

Evig front #15: Ensomhet

19. april 2019

EVIG FRONT I blant må man i ensomhet reflektere over sine handlinger og sitt liv.

I århundrer var de nordiske menneskene ofte avskåret fra hverandre. Blant annet klassegrenser, tro og politiske partier holdt dem adskilte fra hverandre. Den nasjonalsosialistiske revolusjonen har skapt et sant folkefellesskap igjen. Fellesskapstanken og fellesskapsopplevelsen står i sentrum på arbeidsplassen, på festivaler, ved høytider, under rekreasjon og sportsarrangement, i skolen og når man nyter kunst.

Fra tid til annen behøver dog mennesket også stille stunder for å i ensomhet la tankene løpe fritt, for å eksempelvis skape et prosjekt, eller for å forme sitt eget indre.

Den katolske kirken har av disse stille stunder utviklet en raffinert sjelstrening gjennom sin lære om Exerzitien, altså perioder av indre stillhet. For det nordiske mennesket er det her, som i alle andre tilfeller, det naturlige som er det overordnede prinsippet.

Det finnes særskilte dager som er spesielt egnede for slike stille timer: Bursdagen som en start på et nytt liv, nyttårsaften som avslutning på det borgerlige året, dager da man har hatt en opplevelse som særskilt har berørt ens indre sinn, dager med store fremganger, eller alvorlige ytre eller indre nederlag.

Under disse stunder av ensomhet legger man fram for seg selv, sitt folk og sin herre regnskapene for det gagne året, over et fullbyrdet arbeide eller en avsluttet oppgave. Man reflekterer over hva man har gjort bra og hva man har gjort dårlig, hvor man mislyktes og hva man har lyktes med. Man undersøker årsaken til framgangen eller nederlaget, hvorfor man blir hyllet eller utskjelt, og hva som forårsaket feilene.

Denne samvittighetsransaskelsen må være oppriktig, ærlig og naturlig, usminket og rett på sak, fri fra mental stivhet. Klart og saklig taler man om for seg selv hva som var rett og bestemmer seg for å fortsette på denne måten. Nøkternt erkjenner man for seg selv hva som var feil og urettferdig, og lover seg selv å gjøre det bedre neste gang.

Kortfattet og tydelig er den skillelinje som man drar til sin fortid. Da blir det ikke noe langtekkelig klaging og grubling, heller ikke noen fruktløse samvittighetskvaler, ikke noe meningsløst indre martyrskap og sløseri med energi. Det finnes bare en sak: Besluttsomheten til å forbedre seg selv og å utføre nytt og bedre arbeide, edlere gjerninger og bedre prestasjoner.

Det nordiske mennesket er også her fremadrettet, aktiv og livsbejaende.

I stunder av ensomhet gransker man sitt forhold til medmenneskene. Har man skjenket sin familie nok kjærlighet, glede og tillit? Var man alltid kameratslig, ærlig og vennlig mot sine over- og underordnede? Forlot man noen, urettferdig favoriserte noen, krenket noen eller fornærmet noens ære? Var man egoistisk, brutal, gemen, sint, sjalu, smiskete eller falsk?

Kanskje kan man gjør alt godt igjen med ett ord eller en liten gjerning? Men kanskje kreves det en større anstrengelse eller samvittighetsfullt arbeide for å utjevne en tidligere større ugjerning.

Om man må utforme et bra arbeide, utføre en større oppgave, om man må fatte en viktig avgjørelse, da må man også samle seg selv i forkant av det, gjennom en kort tid adskilt fra alt annet. De krefter som man har samlet i seg gjennom fellesskapet, ved festivaler og feiringer, tar seg ofte kreative uttrykk under ensomheten. I samklang med Alfred Rosenbergs ord kompletterer samfunn og ensomhet hverandre, akkurat som å puste inn og å puste ut. Et slikt liv beriker individet, som det beriker hele folket.

Det finnes mennesker som aldri trives i ensomhet, som alltid må ha bevegelse og bråk omkring seg.

Tomme i sitt indre og overfladiske blir slike mennesker. Den som vil vokse til å utføre viktige og store oppgaver, den som vil lykkes med det hverdagslige livet, den som vil leve sitt liv som en sann germaner, søker seg fra tid til annen til ensomheten. De fører ham nærmere det guddommelige og så tilbake til det brusende livet med ny energi, klarere syn og større tiltro.

Les også: