Hjem Verdensanskuelse Nasjonalsosialisme Evig front #11: Ærefrykt

Evig front #11: Ærefrykt

17. februar 2019

EVIG FRONT Hva innebærer det å føle ærefrykt? Og hva kjenner vi ærefrykt overfor?

Om man deler opp ordet ærefrykt – ære og frykt – har man ennå ikke på langt nær uttømt dets fulle mening og betydning. Ærefrykt er følelsen av å verdsette og å hedre en ufattelig stor virkelighet. Spesielt hos den nordiske åndens store mestere, som for eksempel Goethe, har ærefrykten utgjort en vesentlig del av deres indre holdning. Ærefrykt hører jo allment til det nordiske menneskets karaktertrekk.

Det nordiske mennesket viser ærefrykt overfor alt levende. I naturen møter vi livet i dets ufattelige mangfold. Vi forundres av dette liv når vi beskuer blomstenes og feltets fargerike prakt, steinenes urokkelighet, skogenes og fjellenes levende storhet og havets stadige bevegelse. På samme måte står befinner vi i oss forundring overfor dyrenes liv, som beveger seg på jorden, i luften og i vannet. I døden og fødselen som stadig gjentas, i det evige skiftet fra vår til høst, ser vi med forundrende ærefrykt en guddommelig kraft, som oppfyller og leder alt dette store og herlige liv, denne ufattelige virkelighet. Denne ærefrykt forbyr oss å hensynsløst ødelegge dette liv, å trampe ned blomster eller å hjerteløst plage dyr.

Det nordiske mennesket har i alle årtusener følt en ærefrykt overfor stjernene på himmelen. Solen har for ham blitt et hellig symbol på livet som alltid fornyes. Ved sommer- og vintersolverv har han ved festlige seremonier med ærefrykt begrunnet lysets evige kraft. Med beundring har han fulgt stjernenes løp og forøkt å forstå universets store harmoni. For å gjøre dette forfulgte han ikke virkelighetsfjerne, mystiske drømmerier og fortapte seg heller ikke i astrologi. Nei, i stjernenes varme, lyskraft og bevegelse så han en ufattelig virkelighet som viste ham skaperens spor og veier. Overfor stjernenes storhet står det nordiske mennesket stille, grepet av ærefrykt, i dag som i svunne tider.

Det nordiske mennesket føler en ærefrykt overfor selve menneskelivet. Det nye livets skapelse og fødsel er for ham en like spesiell hendelse som alt livs slutt i døden. Han avskyr lettsindighet og overfladiskhet, akkurat som angst og frykt. Ungdommens uskyldighet, alderdommens erfaring, stor glede og dypt sorg, alt dette ser han på som ytringer i dette liv. Ytringer som for ham også åpenbarer verdens storhet og rikdom. Med ærefrykt aksepterer han således livets virkeligheter. Det nordiske mennesket føler ærefrykt overfor det som vitner om menneskers liv og verk tilbake i historien. Kulturmonument, kunstverk, bøker, festplasser og gamle gravplasser fra svunne tider vitner for ham om en historisk virkelighet. Han føler ærefrykt overfor denne virkelighet, selv om den stammer fra fremmede og til og med fiendtlige verdener.

For det nordiske mennesket finnes den største virkeligheten i dette liv i det guddommelige. I denne verdens uendelige mangfold opplever han en guddommelighet – den er stor og nærværende, som en god venn og samtidig som en uendelig makt. Guddommeligheten krever hans største ærefrykt. Dog anses det respektløst å forsøke å dissekere den allmektige med hjelp av ord. Det er også forkastelig å som en sekt forsøke å holde ham fanget i et tempel eller forsøke å påvirke hans avgjørelser med hjelp av seremonier. Det nordiske mennesket vet at hvert folk og hver tidsalder har sin egen unike oppfatning av hvem Gud er, en oppfatning som stammer fra deres blod og kultur. Derfor føler han den dypeste ærefrykt overfor alle genuine religiøse ytringer, ettersom han vet at alle ærlige religiøse uttrykk til slutt rettes mot en og samme guddommelige makt.

Ærefrykt er den rot som må beherske menneskets kontakt med livets store virkelighet. Den som stadig er full av ærefrykt kommer til å finne et indre nærvær og samtidig en nødvendig avstand til alle ting og alt levende. Den som med ærefrykt betrakter livet og dets ytringer, er ofte den som også først begriper livets rikdom og store virkelighet.

Derfor er det fremst ungdommer som må lære seg ærefrykt, ettersom de ennå er åpne og mottagelige for alt levende. Den som føler ærefrykt slipper samtidig besværet med å lære seg moralkoder, eller studere kompliserte moralhåndbøker. Ærefrykten viser ham den klare, rette og ærlige innstillingen til virkeligheten.

Ærefrykt har ingenting å gjøre med å grøsse av redsel overfor det mystiske eller noe kultisk halvmørke. I stedet kommer ærefrykten fra en lys, sunn og levende virkelighet, og er en av de grunnleggende kjennetegnene for den virkelighetsforankrede og lysfylte nordiske livsfilosofien.