HISTORIE Den 11. april 1925 døde politisjefen Ernst Pöhner. Han arbeidet for et nasjonalt Bayern og deltok i Ølkjellerkuppet i 1923.
Den 11. juni 1870 ble Ernst Pöhner født i Hof i Bayer, som sønn av en bysekretær. Pöhner studerte til å bli jurist og ble dommer på begynnelsen av 1900-tallet. Han kom fra høyresiden og var monarkist. Politisk søkte han seg først til Alldeutschen Verbandes, som var en reaksjonær organisasjon som utmerket seg for pangermanisme, antislavisme, militarisme, og antisemittisme. Organisasjonen ble grunnlagt av blant annet den konservative politikeren Alfred Hugenberg, industrimannen Emil Kirdorf og geopolitikeren Friedrich Ratzel. Senere ansluttet Pöhner seg til Thuleselskapet som hadde koblinger til NSDAP og hvor blant annet Dietrich Eckart, Alfred Rosenberg og Rudolf Hess var med. På denne tiden, i 1919, ble Pöhner også politimester i München; et embete han risikerte gjennom sin kamp for befrielsen av Tyskland.
Pöhner støttet Kappkuppet i Berlin og dets mål om å styrte Weimarrepublikken. Han skal også ha hjulpet Organisation Consul, som var et frikorps som hadde blitt forbudt etter samme kupp. Medlemmer fra dette frikorpset henrettet Weimarrepublikkens finansminister Matthias Erzberger som arbeidet for undertegnelsen av Versaillestraktaten. Ernst Pöhner skal ha hjulpen mennene å rømme Tyskland.
Samme år som Kappkuppet ble Pöhner kjent med Adolf Hitler og nærmet seg mer og mer nasjonalsosialistene. Det var Pöhner som introduserte sin høyre hånd Wilhelm Frick, senere innenriksminister i det nasjonalsosialistiske Tyskland, for Hitler.
I 1923 deltok Pöhner sammen med Hitler i det som kalles for Ølkjellerkuppet. I 1923 hadde franske og belgiske tropper rykket inn i Ruhr for å kreve krigsskadeerstatningene som hadde blitt fastslått i Versailles og var undertegnet av novemberforræderne i Berlin. Hyperinflasjon rammet Tyskland og økonomien brøt sammen. Hensikten med kuppet var å ta over München og lede marsjen mot Berlin.
Kuppet mislyktes, men Ernst Pöhner forble lojal mot Hitler under kuppforsøket. Han var en av fem personer som ble dømt for høyforræderi til fem års fengsel, og han tok aldri avstand fra sine handlinger. Under rettegangen uttalte han: «Det høyforræderi dere nå anklager meg for har jeg egget til i fem år.»
Pöhner ble sluppet fri den 31. mars 1925, men døde i en bilulykke under mystiske omstendigheter den 11. april 1925. Ved Pöhners begravelse den 16. april viste SS seg frem offentlig for første gang, i den spesielle anledningen å ære Pöhner. Hitler la stor vekt på Pöhners betydning for den nasjonale bevegelsen og hyllet ham i senere minnetaler og i «Min Kamp»: I kapittelet «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti i sin første utviklingstid» skriver Hitler:
For regjeringene gjorde alt de kunne for å stoppe at folket ble friskt igjen og for å gjøre det umulig.
Bare to menn skiller seg ut:
Ernst Pöhner, den gangen politimester, og hans tro rådgiver Oberamtmann Frick, var de eneste høyere statsfunksjonærer som alt den gangen hadde mot til først og fremst å være tyskere og så funksjonærer. Blant de ansvarlige autoritetene var Ernst Pöhner den eneste som ikke beilet til massenes gunst, men som kjente ansvaret overfor sitt eget folk og var villig til, om det måtte til, å sette hele sin eksistens på spill og ofre alt for at det tyske folket, som han elsket over alt i verden, kunne reise seg igjen. Derfor var han da også en torn i øyet på de korrupte funksjonærkreaturene, som gav en god dag i å tjene folkets interesser og hjelpe til å skaffe det den friheten det hardt trengte, når de bare kunne følge den loven som deres arbeidsgiver gav dem, og den loven fulgte de uten omsyn til hvordan det skulle gå med den nasjonale verdi de hadde fått å forvalte.
Men framfor noe annet hørte Pöhner til den typen av folk, som motsatt de fleste av dem som våker over vår såkalte statsautoritet, ikke lar seg skremme om han får forræderne mot folket og landet til fiender, nei tvert imot prøver å få slike fiender, fordi han regner det som et selvsagt gode for en bra og rettskaffen mann. At jødene og marxistene hatet ham og kjempet med all sin løgn og sine bakvaskelser, var for ham den eneste gleden midt oppe i vårt folks elendighet.
En bunnhederlig mann var han, endefram og enkel som en hellener og tysk i sin rettlinjete karakter; for ham var ordene «heller død enn slave» ingen frase, de var hele hans vesen.
Han og hans medarbeider, dr. Frick, er i mine øyne de eneste folk i statsstillinger, som med en god grunn kan si var med på å gjenreise et nasjonalt Bayern.
