IDEOLOGI Paulina Forslund bemøter påstanden om at nasjonalsosialister er ekstremister.
Om man leser de politisk korrekte medienes rapporteringer går det ikke an å unngå deres enorme vilje til å titulere oss nasjonalsosialister som «ekstremister». Spørsmålet som vi, og da også alle andre, bør fundere over er om vi faktisk er de ekstreme…
Vi nasjonalsosialister anser at den ånd som gjennomsyrer vårt samfunn i dag er syk. Det er dette systemet vi først og fremst setter oss imot og strever etter å presentere ett sunnere alternativ til. Kapitalisme og kortsiktighet er to nøkkelord i dagens samfunn.
Både mennesker, dyr og natur har blitt en bruk og kast-vare. Det finnes ingen plass eller tid for ettertanke, men alt handler mer eller mindre om kjappe løsninger. Dette synet velter all naturlig balanse og har en tendens til å på sikt ødelegge det livsnødvendige samspillet mellom fortid, nåtid og fremtid.
Vi anser at vi mennesker er og forblir en del av naturen og at vi som alt annet levende er bundet til å følge dets uskrevne lover. Det vi ser i dag er til mangt og mye et direkte resultat av at mennesket har stilt seg over eller utenfor naturen.
Et eksempel på dette er at så mange ikke innser eller verdsetter de rasemessige forskjellene mellom ulike mennesker. For oss nasjonalsosialister er det en selvfølge å akseptere disse forskjeller og la mennesker leve der man har de beste genetiske forutsetningene for å lykkes og utvikles.
Flerkulturen og det raseblandede samfunnet er ingenting annet enn et destruktivt menneskelig eksperiment som på sikt kommer til å slå tilbake på oss alle. Det finnes en sak som styrer denne utviklingen og som får det til å gå på høygir. PENGER. Man vil globalisere markedet og åpne opp for den frie handelen.
I selve verket kles vi alle inn i en falsk illusjon av velferd. Dette da velferden, slik den ter seg i dag, er på vippen til å krakelere. Det mangler så ekstremt mange puslebrikker for at alt skal falle på plass og det vi tvinges til å bevitne i dag er ingenting annet enn et veldig kortsiktig skuespill. Vår nasjonale velferd er i selve verket helt og holdent avhengig av at vi ikke tar oss av alle verdens problemer…
En annen sak som er ytterst alarmerende og som truer vår faktiske eksistens er hvordan jordens naturressurser benyttes. Masseinnvandringen som vestverden rammes av er en etterdønning av at visse selvutnevnte stormakter velger å legge seg i, eller til og med starte konflikter i utallige land. Ikke uvanlig bunner også dette i økonomisk vinning.
Det finnes ingen konstruktiv fremtid for menneskeligheten på verdensledernes skjema. Den eneste tydelige plan er å gjøre oss alle til pålitelige konsumenter og brikker i ett verdensmonopol. Og det er her vi kommer til knutepunktet. Det er hva vi først og fremst kjemper imot. Vi er fiender av dette levesett. Vi er kritikere og vi er avstandstakere.
Dessuten er vi målbevisste og strever etter forandring. DET er hva som får de nåværende styrende til å kalle oss for ekstremister. Og jeg kan forstå de. Det er ekstremt å vegre å anpasse seg til dette syke samfunnet. Det er dristig å stå opp og si «nei».
Alle de som på en eller annen måte stiller seg imot det nåværende systemet klassifiseres som ekstreme. Vi nasjonalsosialister er ikke på noe vis ensomme om dette. Om man tenker etter så er det ikke vi samfunnskritiske som står for det virkelige ekstreme.
De som direkte eller indirekte opprettholder denne degenererende og skadete variant til utvikling er de virkelige ekstremistene. De som ernæres av et døende og passivisert folk. De som gjør seg raske penger på miljøødeleggelse og ved siden av en uthulet moder jord.
Vi har en tung byrde å bære. Et ansvar som innebærer et initiativtakende som krever både styrke og tålmod. Det er vår plikt å forvalte hva våre forfedre ga videre til oss. Likevel er det opp til oss å bygge videre for neste generasjoner og i vår tur føre videre en holdbar verden.
Vi må derfor fortsette og skyve på denne visstnok ekstreme samfunnsomgjørelse. Det finnes ingen snarveier. Det finnes bare kamp!
