JØDESPØRSMÅLET KRFs Kjell Inge-Ropstads tale til landsstyret tidligere i måneden avstedkom betimelige og interessante debatter. Det ble raskt åpenbart at Ropstad hadde pirket i et vepsebol, og dermed gikk alarmen hos de falske profetene, yppersteprestene, Brahmanaene, Kohn-ene.
KRFs Kjell Inge-Ropstads tale til landsstyret tidligere i måneden avstedkom betimelige og interessante debatter. Det ble raskt åpenbart at Ropstad hadde pirket i et vepsebol, eventuelt stilt spørsmål ved hva det innebærer å holde seg med hellige kuer. Dermed gikk alarmen hos de falske profetene, yppersteprestene, Brahmanaene, Kohn-ene.
I en ubetydelig del, tidsmessig og innholdsmessig, av talen, listet Ropstad opp fire retninger han anså som trusler mot «våre» samfunn: Det første punktet var «høyre-ekstremisme» og det siste punktet var deler av miljøbevegelsen («Høyre-ekstremisme» er obligatorisk og vil stå øverst på alle lister, og var allerede nedskrevet og plassert før Ropstad i hele tatt hadde noen formening om hva talen skulle handle om. Det ligger mest trolig ferdigutfylte eksemplar på service-torget i Stortinget). Rent bortsett fra at Ropstad her fremstår som en rendyrket materialist og opportunist (ingen tror lengre at KRF representerer noen åndelighet eller spesifikk religiøs retning uansett) all den tid den ideologiske/religiøse faktoren ikke blir ivaretatt gjennom å nevne islam (ikke at islam er av særlig interesse, men for å fremstå konsekvent), og derigjennom annullerer selv sin troverdighet og integritet, så er det siste punktet på listen, og debatten det avstedkom, særs interessant. Han nevnte for øvrig heller ikke kapitalismen, imperialismen, eller liberal-demokratiet som stadig ufortrødent, og med KRFss «velsignelse», dreper, undertrykker og utbytter folk og nasjoner globalt (hvilket menneskesyn representerer dette og hvor langt ned på listen de havner, skulle man likt å spørre Ropstad).
Rent spesifikt så er Ropstad bekymret for det han oppfatter som en tendens ved visse 
deler av miljøbevegelsen, mest utbredt internasjonalt, som, i følge Ropstad, reduserer menneskets verdi og på moralsk basis sidestiller dets plass med dyrenes. Den irrasjonelle responsen dette avstedkom kan tyde på at han har rett. Miljøbevegelsen er i ferd med å bli en stor, dyptgripende sosial bevegelse, en fjerde metafysiske forvandling som Michel Houllebecq kanskje ville ha omtalt det som. Skal vi være nøkterne og objektive har miljøbevegelsen potensiale i seg for både diktatur og, i ytterste fall, folkemord.
Den moderne miljøbevegelsen er åpenbart ikke først og fremst bekymret for miljøet, dette er i beste fall et sekundært aspekt. Og mellom linjene er det også dette KRF-lederen insinuerer. Formålet er å endre vårt syn på mennesket. Menneskesynet som han selv forfekter vil sikkert kunne plasseres i det han kaller en «kristen-jødisk» tradisjon. Paradoksalt nok, tilsynelatende, så er det også i denne pølen han finner den ideologiske basisen for aspektet han frykter. For de som henger seg opp i dette tilsynelatende paradokset kan vi si at det inngår i den særegne talmudisk dialektikk: Vil man ha sikkerhet for å dominere individets og gruppens sinn, så gjelder det å kontrollere flest mulig av det som potensielt går inn, selv om det skulle virke gjensidig ekskluderende. Sagt på en annen måte: Hvis du som oligark vil vinne Champions League øker sjansene dine proporsjonalt etter som hvor mange lag du eier; vil du vinne finalen sørger du for å eie begge lagene. (Ellers kan man argumentere at vi, ikke-jødene, i den jødisk-kristne tradisjonen heller ikke har noen opphøyet status; i gammeltestamentlig forstand er vi bare en dritt som den humørsyke Gud kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende uansett. I den jødiske loven Haskalah er vi ikke-jøder ikke en gang ansett som mennesker.)
Helt konkret kan vi spore denne nivelleringen av Mennesket i forhold til skapningene det er omgitt av, til den jødiske filosofen Peter Singer. Han baserer sin moralfilosofi på et sekulært grunnlag (han er selverklært ateist), naturlig nok, og har vært en slags åndelig far, ideologisk premissleverandør og inspirator for veganere, og han har i alle sine år støttet den mer militante «frigjøringsbevegelsen» for dyrene. Han er Marxist (men likefullt for kapitalisme), støtter eutanasi, men er i mot dødsstraff, og ikke overraskende er han tilhenger av retten til abort. Han er også kjent for å ha forsvart en kvinnelig kollega mot beskyldninger om seksuelle overgrep. Offeret var psykisk og fysisk utviklingshemmet og Singer mente vedkommende hadde for det meste glede av overgrepet.
Mest kjent er han nok for boken «Animal Liberation». I sistnevnte skrift fra 1975 blir termen «speciesism» gjort kjent for folk flest: forestillingen om at termer som «rasisme» og «diskriminering» også kan benyttes mellom artene. Mennesker kan for eksempel diskriminere en ku, eller utøve rasisme overfor en hund. En handling som, i følge Singer, vil være et bevis på at mennesket generelt mener at et levende vesen har moralsk forrang foran et annet; Singer mener imidlertid at hvis det brenner i en bil så vil det være like moralsk riktig å redde hunden i baksetet som mennesket bak rattet, selv om det betyr at sistnevnte vil brenne inne. Kort sagt skal løsningen være, i følge Singer, at mennesket går over til en vegansk diett, for derigjennom å endre vår innstilling til, med Ropstads terminologi, skaperverket. Vi skal tilbake til å sidestilles med ekskrementer, og i siste stadie skal vi ikke engang kunne defineres som Menneske.
Singers posisjon og innflytelse kan nok ikke betones for sterkt. Akkurat som en annen jødisk filosof, Frans Boaz, begikk Singer et paradigmeskifte og la grunnlaget for en ny måte for hvordan mennesket ser på mennesket, og dets plass i kosmos. Frans Boaz dannet skoler for fremtidens ideologer og ble omtalt som den personen gjennom historien som har gjort mest for å bekjempe rasebaserte fordommer, intet mindre. Likelydende beskrivelser finnes om Singer og hans Animal Liberation: «Den forandret konversasjonen om hvordan vi behandler dyrene for all tid. Den gjorde at mennesker – meg selv inkludert – endret hva vi spiste, hva vi kledde oss med, og hvordan vi oppfattet dyrene.» Og hans innflytelse på moderne dyrerettighets- og miljøbevegelse: «en formativ innflytelse på ledere av den moderne dyrefrigjøringsbevegelsen». Animal Liberation er også oppgitt til å være det mest utbredte og leste moralfilosofiske skriftet. Singer selv hadde klare ambisjoner med boken: «Da jeg skrev den trodde jeg virkelig at den ville forandre verden.»
Ropstad må vikle seg ut av den talmudiske knuten som binder intellektet og munnen, han ser fremdeles som i et speil, stykkevis, som i en gåte. Han står i en pøl avsperret med et hinder og skriker til de på andre siden, uten å se at pølen og grumset de henter næring fra er den samme for disse. Han må legge av det barnlige. Først da vil han se klart og fullkomment.
