MOTSTANDSBEVEGELSEN Et medlem skriver her om noen av sine tanker om fordommer og misforståelser om organisasjonen.
For å beskrive et problem som finnes innen den nasjonale sfæren, tenkte jeg å ta for meg en klisjéartet ligning som vi i dette tilfellet kan kalle for «det nasjonale isfjellet». Det lille som kan betraktes på overflaten består av den andelen nasjonale som er organiserte og aktivt kjemper for folkets overlevelse. Men under overflaten hviler en mye større masse, usynlig for de som befinner seg over. Hadde hele isfjellet blitt løftet opp av dypet og vist seg som en enhet hadde det vist seg som mektig og gitt et betydelig kraftigere inntrykk hos de som betraktet det.
Hvor vil jeg med dette? Jo, den massen av nasjonale som befinner seg «under overflaten» føler seg som en del av isfjellet og dets storhet, men er i virkeligheten fullstendig usynlige og irrelevante i saken om å sette et spor. Disse nasjonale jeg omtaler er de som ikke organiserer seg av forskjellige grunner og ofte ikke ens gjør noe på et individuelt plan. I de tilfellene der ren feighet ikke utgjør årsaken til denne inaktiviteten og isoleringen, så kommer det oftest av misforståelser.
Disse misforståelsene bygger ikke sjeldent på direkte fiendtlig propaganda og ryktespredning, skapt for å skade bevegelsen og avskrekke potensielle rekrutter fra å tilnærme seg organisering.
Dette leder meg til hovedtemaet for denne artikkelen, der jeg tenker å tilbakevise en ganske iherdig misforståelse rettet mot Den nordiske motstandsbevegelsen. Det som handler om at individuell frihet ikke eksisterer innenfor organisasjonen, og at man kontrolleres under slave- eller sektlignende forhold.
De fleste som leser denne artikkelen er sikkert fullt bevisste om det latterlige og usanne i disse påståelsene, men i min erfaring er det en ganske vanlig forestilling blant utenforstående, til og med blant enkelte «nasjonale»; derfor ser jeg det som berettiget å tilbakevise dette. Jeg kan selv noe skammelig erkjenne at jeg til viss del hadde noen av disse illusjonene innen jeg nærmet meg bevegelsen. Disse illusjonene sprakk derimot veldig fort så snart jeg begynte å lære meg å kjenne medlemmer.
Om vi begynner med påståelsen at man kontrolleres som i en sekt, som ofte bruker å uttrykke seg i saker som at det er forbudt å noensinne spise mat som ikke har sin opprinnelse direkte fra den nordiske krybben (å spise pizza er belagt med dødsstraff), blir beordret om hvordan man skal håndtere hvert aspekt av ens liv og væremåte med mer, så ser virkeligheten klart annerledes ut.
Riktignok finnes det regler å følge og handlinger som anses å være uakseptable, men disse er ikke på noe vis overdrevet eller integritetskrenkende. Det handler snarere om at medlemmer ikke skal agere på en måte som går sterkt imot den verdensanskuelsen som forespråkes av organisasjonen. Det samme kan sies om hvilken politisk eller ideologisk bevegelse som helst. Om da reglene går i linje med ideologien, så er det like naturlig som selvklart for medlemmer å følge disse. Om man for eksempel har et sterkt behov av å injisere heroin i kroppen, så har man ikke noe i bevegelsen å gjøre til å begynne med, helt enkelt.
Synes man at slikt er «sektlignende» så håper jeg at man appliserer samme tanke på hvilken arbeidsplass som helst, som har massevis av forholdsregler å følge, og avstår fra å arbeide av samme grunn. Det gjelder å være konsekvent! Men gå heller ikke på NAV, de har også mange regler.
Da kan vi også passe på å tilbakevise påståelsen om «individuell frihet», som ofte uttrykker seg i troen om at man ikke tillates å ha en identitet eller et liv utenfor organisasjonen, der hver tanke og handling som ikke bokstavelig utgår fra «Mein Kampf» betraktes som høyforræderi. Dette er heller ikke sant.
Om man besøker et større arrangement i Motstandsbevegelsens regi, som Nordendagene, er det vanskelig å ikke bli paff av mangfoldet av ulike personligheter som samles der. Folk fra vidt skilte samfunnsklasser med ulike identiteter i et aldersspenn som strekker seg fra tenårene til 90-årsalderen. Denne blandingen av mennesker med sine ulikheter forenes av noe som er mye større og viktigere enn alle disse ulikhetene kombinert: Nasjonalsosialismen.
Denne samhørighet fører dem nærmere hverandre enn nærheten man kan finne blant nordiske folk som deler akkurat de samme interessene med sine masseproduserte NPC-identiteter. Ifølge min tolkning så bærer denne nasjonalsosialistiske samhørighet med seg resultatet at man har en betydelig større aksept og forståelse for hverandres ulikheter og egenskaper, sammenlignet med det som man kan finne utenfor dette fellesskapet. Jeg skulle nesten ville gå så langt som å påstå at det derav finnes større individuell frihet innen Motstandsbevegelsen enn det gjør i det pseudotolerante demokratiet, hvor ens eneste «friheter» synes å kretse rundt å få være en dekadent tufs som spyr ut av seg verdigrunnsfloskler pugget fra kulturmarxismens bildebøker for svakt begavede, men gud nåde den som uttrykker et sunt ideal i dette uriktige og dødende kloakksamfunnet. Frihet virker bare å finnes for de som mener akkurat det samme som makthaverne.
Innen organisasjonen kan i mange tilfeller individuelle særegenskaper komme til nytte og tas i bruk i kampen, enten direkte eller indirekte. Jeg tenkte avslutningsvis å ta noen eksempler på hvordan dette kan komme til uttrykkelse. Her velger jeg å være gjev og belyse personer fra mitt eget rede, Rede 6, som dessuten virker å være ganske utmerkede i saker som dette.
Rede 6 har ofte blitt kalt for medie- og kulturredet med anledning av at vi har et flertall medlemmer som er veldig kunnskapsrike og dyktige innenfor disse områdene. Det handler om alt fra IT-kunnskaper og medieskapere til skribenter og kulturkjennere. Jeg tenkte her å gi to eksempler fra den sistnevnte kategorien.
Kulturbunkern er nett-TV med kulturelt fokus, som oftest berører filmverdenen. Her har vi et eksempel på to sterke personligheter fra Rede 6 med en dyp interesse og enorm kunnskap i saker om kultur, som i dette formatet får utløp for dette som de kanskje ikke hadde hatt utenfor bevegelsen. Dessuten er deres særinteresser noe som gagner bevegelsen, da det sendes via disse kanalene og dermed blir en form for propaganda som kan lokke folk til organisasjonen
Samme sak gjelder poddradioen Urkult, der jeg selv medvirker, der medarbeidernes nærmest autistiske interesser for subkulturell mørk musikk som svartmetall får et utløp på samme måte. I begge tilfellene har vi her bekreftelse på at man ikke bare aksepteres for sine spesielle interesser og personligheter, men får kanaler og muligheter til å utnytte det på en veldig givende måte som ville vært vanskeligere å ha oppnått i andre sammenhenger.
Nå fremstår det kanskje gjennom artikkelens innhold som om Motstandsbevegelsen består av eksentriske personer med uvanlige særinteresser. Dette er selvsagt også langt fra virkeligheten og faller innenfor rammen for ytterligere en myte sprunget ut fra våre fiender. Det abstrakte og verdensforlatte i denne påståelsen blir fort åpenbar og tydelig når man vender blikket mot bevegelsens aktivister, som utelukkende består av en morsk og rakrygget spydspiss, som er alt annet enn «underlig». En av grunnene til at mange ikke tar første steget og nærme seg bevegelsen er jo akkurat for at aktivistene som synes i propagandaen gir et så sterkt inntrykk at mange føler at de ikke lever opp til det bildet, og kanskje rent av får mindreverdighetskomplekser. Men, sannheten er altså at det finnes mange ulike roller å fylle, noe som burde være tydelig etter å ha lest denne artikkelen.
Du som sitter hjemme og leser dette, og er nervøs for å ta det første steget av ovenfor nevnte anledninger, hva har du for flere grunner å skylde på? Gå med og bli en del av felleskapet!
