SVERIGE Det korrupte rettsvesenet i Sverige straffer enda en nasjonalsosialist på grunn av hans meninger. Victor Johansson forklarer i denne artikkelen det korrupte politiets taktikker ved gateaksjoner.
Forrige uke ble en nasjonalsosialist dømt for vold mot tjenestemann etter å ha forsvart seg og sine kamerater ved en protestaksjon mot Pride i Kalmar 2017. Det var da politiet og en fra LHBTQP-toget gikk til felles angrep mot motstandsmennene at en politikvinne ble puffet rundt. Motståndsrörelsen.se har vært i kontakt med den nå dømte mannen som har gitt følgende kommentar:
– Den dagen for over fire år siden viste politiet tydelig at et av deres prioriteringer er å tyste ned organisert systemkritikk. I dag viser tingretten at politiets råtne arbeid belønnes med skadeerstatningsspenger.
Det var kanskje forhastet å gå frem røft mot politikvinnen på den måten, men det startet med at en meningsmotstander rev i et banner for andre gang, men fikk holde på fritt fram samtidig som politiet begynte å frihetsberøve kameratene som for andre gangen avbrøt henne i dette.
Naturligvis gikk ytringsfrihetshateren fri etter at politiet selv anmeldte personen, for rett etter å legge ned saken.
Noe positivt av dette er at politikvinnen ikke lenger kan se et Pridetog uten å tenke på Motstandsbevegelsen og det «fryktelige angrepet hun ble utsatt for», for over fire år siden.
Denne hendelsen er et typisk eksempel på den antagelig vanligste taktikken som folkeforrædernes gatetropper anvender seg av når de vil få bort nasjonalister og andre opposisjonelle fra offentlig plass. Så fort en gruppe folk på offentlig plass uttrykker meninger som staten ikke fordrar ankommer det politi til plassen, visstnok ment for «å sikre den almene orden». Politiet skaper siden forutsetninger som muliggjør for provokatører å starte en konflikt med de pronasjonale, oftest ved å helt se mellom fingrene når provokatørene oppfører seg på måter som de nasjonale hadde blitt pågrepet for tvert. Så fort et basketak oppstår mellom de nasjonale og provokatørene går politiet til voldsomt angrep mot de nasjonale for siden å kunne føre dem bort eller pågripe dem, mens provokatørene i beste fall pågripes bare for å slippes fri rett etter, uten mistanker om å ha brutt noen lov.
Politiet kan siden gå ut i media og lyve for allmenheten ved å si at de befant seg på plassen med hensikt av å være den almene trygghetens beskyttere, at voldsomheter oppsto, og at gjerningspersonene nå har blitt tatt hånd om, når sannheten i virkeligheten er at de befant seg på plassen i egenskap av å være politiske agenter med oppdrag i å forhindre makthavernes motstandere i å spre sitt budskap, og at de gjennom listig og slu framferd lykkes med det oppdraget.
Anledningen til at de gjør dette, i stedet for å direkte angripe og pågripe de nasjonale, er dels for at de forstår at det ser dårlig ut for politiet om de selv initierer vold for å hindre opposisjonelle meninger, men også for at de ofte savner motet til selv å initiere vold når de vet at de ikke har noen lovlig grunn til det. Når politiet i stedet går til angrep på nasjonale i forbindelse med at de nasjonale forsvarer seg mot angrep fra en tredje part, oppstår dels en for allmenheten forvirrende situasjon der politiets skyld til å tyste ned uliktenkende blir mye mindre tydelig og dessuten oppstår en voldsom situasjon som politiet instinktivt kan reagere på i stedet for at de selv behøver å ta til motet med å gå til angrep.
Når politiet vel har pågrepet dissidentene kan de med den strikteste tenkbare tolkningen av loven begynne å utrede dissidentene for eventuelle lovovertredelser som ble begått i forbindelse med at de ble overfalt, ofte vold mot tjenestemann, altså som i det aktuelle tilfellet. Vold mot tjenestemann er en lovovertredelse som i praksis forbyr folk fra å utøve selvforsvar om de blir angrepet av politibetjenter, også om politiet ikke har noen legitim grunn til sin oppførsel, akkurat som i det aktuelle tilfellet. Det hele blir en tyrannisk prosess der folkeforræderne sender ut sine lydige voldsutøvere for å slå ned på dissidenter og deretter ytterligere straffer dissidentene for deres meninger gjennom rettslige påfølgelser for uvesentlige eller rent av oppdiktete lovovertredelser.
Denne dommen, akkurat som så mange andre tidligere, handler ikke på noen måter om å utøve rettferd eller bestraffe lovbrudd. Formålet med dommen er kun å sette kjepper i hjulene til makthavernes politiske motstandere slik at de kan beholde makten for seg selv.
Den dømte nasjonalsosialisten har noen avsluttende ord:
«Jeg vil gjerne påminne om filmopptaket som viser når Motstandsbevegelsen forsvarer seg imot meningsmotstandere i Oskarshamn noen uker før hendelsen i Kalmar. Den gangen måtte meningsmotstanderne fly avgårde med uutrettet ærende, men hvordan hadde det gått om politiet hadde vært der?»
