LESERINNLEGG Erik Svensson forteller her om sin skinheadbakgrunn og hvorfor han mener at flere som ham burde søke seg til Motstandsbevegelsen.
I mange år stod jeg ganske langt unna Motstandsbevegelsen selv om jeg var nasjonal. Hvorfor skulle jeg støtte dem når de anser seg selv som bedre enn meg, og uansett er de bare en sekt?!
Med argumenter som disse tok jeg avstand fra noe jeg i all hemmelighet fortsatt så opp til, men som jeg hadde en følelse var for folk som var mer innenfor «normen» enn jeg selv ønsket og følte jeg kunne være. Selv etter mitt medlemskap i Motstandsbevegelsen har jeg hørt lignende argumenter fra gamle kamerater som heller har vurdert organisasjoner som er mer fokusert på fest enn på faktisk revolusjon og kamp, da ting som tatoveringer og festing ikke blir overdrevent verdsatt innenfor Motstandsbevegelsen. Å nekte for at deres argumenter har sine poeng vil sikkert være feil, men da er spørsmålet heller om fylla og synlige tatoveringer er viktigere enn vårt folks overlevelse?
Å kjempe for vårt folks frihet kan selvsagt bety at man noen ganger må gi fra seg noen av sine egne friheter. Var det ting innenfor Motstandsbevegelsen som jeg selv ikke sto 100% bak fra dag én? Ja selvfølgelig, jeg er i utgangspunktet en skinhead og dermed en som mer enn gjerne skiller seg ut fra den store mengden og ikke liker å tilpasse seg, derfor var det et stort skritt for meg å slutte meg til noe som i stort og smått gikk imot den jeg en gang var. Spørsmålet jeg selv var tvungen å stille meg er i hvilken grad dette bør komme før fremtiden til vårt folk og hvordan jeg i størst mulig grad kan påvirke dette samfunnet i en mer positiv retning.
«Å legge bootsa på hylla» er nok noe de fleste i mine gamle kretser vil se på med en viss forakt, mye fordi det blir sett på som et svik mot det man står for, men om man legger bootsa på hylla, for å i større grad kunne kjempe for de deler av hva man står for og som da virkelig er viktige – og det på en mer effektiv måte – er det da egentlig et svik?
Er det et svakhetstegn å ikke gå ut og herje i klorblekede jeans, poloskjorte og bomberjakke? Jeg har fortsatt mine gamle skinhead-egenskaper til en viss grad, spesielt på daglig basis, håret mitt holder seg kort og tatoveringene mine forblir der de hører hjemme. Men, dette er på ingen måte prioritert over fremtiden til mitt folk eller min egen datter.
Jeg har i perioder vært ganske respektert i skinhead-kretser, blant annet på grunn av min voldskapital. I dag er jeg imidlertid mye roligere og en medvirkende årsak til det er selvsagt min rolle som forelder, men også det at jeg har kommet til erkjennelsen av at et tilfeldig overfall på byen generelt sett gjør mer skade enn nytte. Dette betyr selvsagt ikke at jeg viker meg unna å bruke knyttnevene i situasjoner som krever dette, eller at jeg ikke er klar til å forsvare en kamerat.
Jeg følte lenge at jeg aldri ville kunne bli tatt opp i Motstandsbevegelsen uansett og unngikk derfor å søke selv om jeg innså at deres kamp bidrar til så mye mer enn å drikke seg full og gå ut og lete etter bråk hovedsakelig for min egen fornøyelses skyld.
Blir jeg fortsatt full noen ganger? Selvfølgelig kan jeg ta en øl og noen ganger til og med en for mye. Dette har imidlertid blitt sjeldnere etter at jeg valgte å engasjere meg i Motstandsbevegelsen, ikke på grunn av tvang, men fordi jeg selv finner det mindre interessant når jeg er med i kampen for en bedre fremtid og har mer meningsfylte ting å engasjere meg i. Jeg foretrekker i dag å holde alkoholen på et lavere nivå og heller fokusere på å utvikle meg både fysisk og mentalt.
Er alle medlemmer av Motstandsbevegelsen «stive jævler» som jeg ikke har noe til felles med?
På det første møtet med organisasjonen må jeg innrømme at det føltes alt for strengt for meg, men etter litt tvil valgte jeg til slutt å fortsette fremover likevel. Fellesskapet med individer som både har en lignende fortid som meg og individer som jeg helt sikkert tidligere hadde avskjediget som strenge og kjedelige har nå vokst frem til et enestående samhold. Medlemmer som kommer fra en helt annen bakgrunn, og som alltid har vært ordentlige, har vist seg å være utrolig lette å ha med å gjøre og slett ikke så kjedelige som de først kan virke, men tvert imot veldig morsomme og åpne, bare man kommer litt nærmere inn på dem og fremfor alt så har vi det viktigste til felles, kampen for vårt folks overlevelse!
Hva er viktigst – min stil eller fremtiden vår?
Jeg er ikke en person som er kjent for å bry seg om andres mening og min egen fremtid er faktisk ganske irrelevant, men fremtiden til min datter og mitt folk er av største betydning.
Ja, min datter vil trolig få mer dritt fordi hennes far er med i Motstandsbevegelsen og all baktalelse som kan medfølge, men på den annen side øker hennes sjanser for å unngå å bli et flerkulturelt voldtektsoffer og hennes muligheter til å stå imot kulturmarxistisk hjernevask, sammenlignet med om jeg hadde forblitt en full skinnskalle. Hun lærer også om moral og at det å stå opp for hva som er rett er respektfullt. Hun kan lære seg dette gjennom eksempel fordi hennes far ikke bare knytter neven i lommen og således dømmer henne til å leve i et enda verre samfunn i fremtiden uten engang å ha forsøkt å bygge noe bedre.
Skinhead til den dagen jeg dør?
På en måte ja, men på mange andre måter nei! Når jeg er hjemme og prøver å finne roen så høres fortsatt Skrewdriver, Bound for Glory og Storm ut av høyttalerne.
Jeg bruker fortsatt en Alpha-jakke til hverdags og eier fortsatt et par boots, men når det kommer til oppførsel foretrekker jeg nå mine mer ordentlige sider. Skal jeg ta et par øl, gjør jeg det i fred og ro, helst blant gode venner fremfor ute blant folk og da oppføre seg som et svin.
Jeg holder fast ved idealet om å kjempe og lever opp til det i større grad enn før.
Den tidligere skinheads oppfordring til gamle venner er derfor; bli med og gjør en forskjell du også!
Avslutningsvis vil jeg selvfølgelig ikke bare oppmuntre de som beveger seg i skinhead-kretser, men også andre som kanskje deler noen av disse påskuddene jeg tidligere har hatt for ikke å søke medlemskap i Motstandsbevegelsen. Selvfølgelig vil det kreves en del av deg for å føre kampen fremover, men dette er på ingen måte umulig eller urimelig. Organisasjonskamerater vil ikke se ned på deg fordi du ikke levde et perfekt nasjonalsosialistisk liv tidligere. En søknad betyr heller ikke at du ikke kan ombestemme deg, men at du da får et tilbud om et møte med en representant hvor du kan forklare eventuelle tvil du måtte ha, samt også forklare hvem du er som person og hva du tror du kan bidra med med.
/Erik Svensson
