KAMP Fredrik Vejdeland skriver om hvordan vi skal kunne seire til tross for at vi er i kraftig minoritet sammenliknet med systemet.
I Radio Nordfront #207 kom man blant annet inn på den massive internettsensuren og hvorvidt alternativer til Youtube/Twitter/Facebook/Google skulle kunne utkonkurrere globalistenes sensurfabrikker.
Dessverre ble emnet avsluttet med en svartpille hvor man var enige om at makteliten på sikt også kommer til å kontrollere de kommende alternativene og innlemme dem i systemet. De som vokser opp nå kommer til å være fornøyd med å se på Netflix da de ikke har referanser fra en tid da Internett var fritt og man kunne finne alternativ informasjon. For å balansere det opp litt nevnte Martin at vi skal drive egne plattformer samtidig som vi bruker de etablerte så lenge det går, mens Max la til at vi til syvende og sist ikke er avhengige av å konkurrere på like vilkår for å vinne til slutt.
Begge har helt og holdent rett, men dessverre avsluttet diskusjonen der med problemet mer utførlig formulert enn løsningen. Dette er en viktig diskusjon som man gjerne får komme tilbake til i Radio Nordfront ved et senere tidspunkt, men som også fortjener å nevnes i artikler.
Jeg tenkte i dette innlegget å fortsette der Max sluttet da jeg mener at det er viktig at alle som vil redde vårt folk og vår rase forstår at vi ikke engang før en maktovertagelse kommer til å være en majoritet. Min hensikt her er ikke å tilby en oppskrift for seier (det kan derimot bli emnet for en kommende artikkel), men snarere å løfte betydningen av at vi tenker i riktige baner og ser forbi de oppfattede styrkeforholdene i situasjonen vi i dag befinner oss i.
Å se seg blind på nåværende styrkeforhold er alltid svartpillrende, spesielt i vår demokratiske tidsalder hvor befolkningen er smittet med et demokratisk sinnelag og der styrken regnes i stemmer. Mange som har blitt indoktrinert av det demokratiske tankegodset – også personer i den nasjonale bevegelsen – tror at man for å nå den endelige seieren må ha over 51 prosent av stemmene. Videre må halvparten av mediene, kjendisene osv. stå på vår side. Styrkeforholdene regnes også på etnisk nivå. Da de rasefremmede elementene i landet allerede er rundt 25–30 prosent av befolkningen, og da mange svensker i dag har en interesse av å bevare det nåværende systemet, virker en reisning veldig vanskelig.
Hvis man sammenlikner styrkeforholdene på denne måten, med alle disse aspektene medregnet, ser vår kamp så klart totalt håpløs ut. Dette er for øvrig slike saker som systemet og deres propagandister gjerne understreker. Budskapet til oss er ikke at «du har feil, fordi at …», men snarere: «Se deg rundt, det er allerede kjørt». Disse styrkeforholdene til vår ulempe er også grunnen til hvorfor aktører som Sverigedemokratene og andre fullstendig parlamentariske alternativer er dømt til evig tilpasning, i et forsøk på å få de som kontrollerer spillet på sin side.
Kampen er dog bare håpløs så lenge vi forsøker å utkonkurrere systemet på deres banehalvdel og ikke spiller vår eget spill. Hva vi må innprente er to saker. For det første at det alltid er (sterke) minoriteter som gjennomfører revolusjoner. Disse kan kontrollere store masser, men behøver ikke nødvendigvis ha halve systemet eller halve befolkningen bak seg. Sterke minoriteter vinner fremgang spesielt i tider med sosial nød og samfunn i kaos med truende eller virkelig borgerkrig. Dette uansett om systemet kontrollerer den faktiske majoriteten av befolkningen.
Historien viser dette. Da nasjonalsosialistene gjennomførte maktovertakelsen i 1933 kunne de absolutt slå seg sammen til en parlamentarisk majoritet (som dog ikke var en forutsetning for en maktovertakelse), men der de fortsatt ikke hadde hverken halve befolkningen eller systemet på sin side. De største avisene, datidens bigtech, var fortsatt jødisk og/eller motstandere til NSDAP. Ifølge jødiske kilder kontrollerte nasjonalsosialistene ikke engang tre prosent av landets 4 700 nyhetsaviser da de tok makten i 1933. NSAPs største avis, Völkischer Beobachter, var absolutt ganske stor, men likevel langt etter de systemlojale mediene. Nasjonalsosialistene kontrollerte altså bare en brøkdel av informasjonsflyten, men mediene de disponerte var tilstrekkelig for at en sterk minoritet, inkarnert i den nasjonalsosialistiske bevegelsen, skulle nå seier.
Liknende sammenlikninger kan gjøres med alle andre revolusjonære bevegelser, eksempelvis bolsjevikene. Litt nærmere i tid kan Gyllent gryning i Hellas nevnes som rekordraskt vokste til en stor aktør – på gatene og i det nasjonale parlamentet – til tross for at de hadde systemet og deres propagandafabrikker mot seg.
Hvilket fører meg til den andre saken. Når samfunnet befinner seg i kaos (og eksempelet Hellas viser at det bare trenger å være litt av den varen) endres banen og spillereglene. Jeg skriver mer om dette her.
Hva vi bør fokusere på er å hele tiden bli sterkere, bedre organisert og skaffe oss tilstrekkelig stor folkelig støtte for å kunne utgjøre denne sterke minoriteten ved rett tidspunkt i et fremtidig scenario. Styrke manifesteres på forskjellige måter og når situasjonen er rett og minoriteten sterk kommer problemer som diskuteres i Radio Nordfront være mer fartshinder i karakter. Eksempelet med nasjonalsosialistene i Tyskland viser at en sterk minoritet trumfer en majoritet som er svak. Eller for å sitere Adolf Hitler selv:
I det øyeblikk det opp av folket stiger en viss sum av den høyeste energi og handlekraft som samlet blir satt mot et mål og dermed er fridd for massenes treghet, i samme øyeblikk er disse få prosentene steget opp til å bli herrer over resten av folket. Minoritetene skaper verdenshistorie når de representerer en majoritet av vilje og handlekraft trass i at de er tallmessige minoriteter.
Det som derfor i dag mange synes må holde oss nede, er i virkeligheten vilkåret for at vi skal seire. Nettopp fordi vår oppgave er så stor og vanskene så mange, er det også å vente at bare de beste stridsmenn samles til kampen for den. Men i dette utvalget av menn har vi en garanti for seieren.
