KRONIKK Det gode gamle samfunnet kommer ikke tilbake, og fremtiden krever noe helt nytt av oss, klargjør Henrik Pihlström.
Under folkhemmet-æraen i Sverige [«folkhemmet»: sentralt begrep i historien til det svenske sosialdemokratiet, særlig på midten av 1900-tallet, red.anm.] var mye i samfunnet som en rolig idyll. Sverige var i betydelig grad et homogent land. Arbeid fantes i overflod i likhet med ressurser for å bygge opp den sosiale velferden. Det fantes et mer ekte fellesskap og gjensidighet mellom borgerne.
Dørene på hver manns hus behøvde sjelden å låses, og det var ingen utbredt mistro mot ukjente mennesker. Det var for eksempel ikke merkelig å haike langs veien og forvente å bli plukket opp. Det finnes rikelig med vitnesbyrd om denne perioden som strakk seg mellom Per Albin Hansson og Tage Erlander.
Romantikere kan se tilbake til den tiden da samfunnet fungerte bedre, da det var harmoni og Sverige fortsatt var svensk. Det tradisjonelle Sverige slik vi tidligere har kjent det, kommer dessverre ikke til å komme tilbake, ettersom forutsetningene er helt forskjellige. Vi vil ikke kunne love noe idyll-Sverige med enkle politiske trylleformler når vi står fremfor en multietnisk avgrunn. Vi kan heller ikke love en «alternativ vei» med fortsatt høy materiell standard.
Fremtiden vil kreve en ny mentalitet som på alvor tar et oppgjør med tidligere materielle utgangspunkt som sirkler rundt den enkeltes interesse for sin egen lommebok. I partipolitikken er det enkelt å studere hvordan lommeboksinteressen har tatt en uproporsjonal stor plass. Før valget forventes velgeren å stille seg spørsmålet hvordan en borgerlig kontra en venstreorientert politikk tjener hans egen bekvemmelighet. I innvandringskritiske kretser er resonnementet lignende: «Innvandringen koster så og så mye.»
Jeg sier at det er bedre om svenskene får lønnene sine halvert og skattetrykket blir dobbelt så stort. Hvis dette skulle være prisen for å få et samfunn uten asylsøkere, hvor våre barn har en fremtid på sikt, så får det koste hva det koste vil. Faktum er at det er akkurat dette mindre attraktive alternativet som vi kan komme til å trenge å føre til torgs.
Hva vi må stålsette oss for
Skulle den nasjonale bevegelsen bli en virkelig folkebevegelse med reell makt, så er det forutsigbart at samfunnet vil bli straffet hardt med internasjonale sanksjoner. Men det er fortsatt et mildt scenario ettersom man ikke kan utelukke militær intervensjon. Internasjonale straffer ville tvinge samfunnet tilbake til et stadium som i perioder kan innebære en mer eller mindre avindustrialisert tilstand med få teknologiske ressurser.
Moderne kommunikasjons- og transportmidler kan bli ytterst begrenset. Samfunnet kommer til å gjennomgå en omfattende omstilling for å møte slike utfordringer. Ny infrastruktur må bygges opp fra grunnen for at befolkningen overhodet skal kunne ha mat på bordet. Hest og vogn kan komme tilbake, og bilen må parkeres. Det kan komme til å ta flere generasjoner før vi skaper noe som kan måle seg med den standarden som råder i dag.
Det er ikke morsomt å tilby en fremtid med levekår som minner om et avindustrialisert samfunn fra 1700-tallet. Det er sikkert ikke attraktivt blant mange nasjonale og innvandringskritiske personer heller. Men det er desto mer nødvendig å snakke om dette, skal man ha et realistisk syn på saken. Det er sant nok at innvandringen koster, men det er like sant å si at de globale makthaverne skulle straffe oss hardt økonomisk samme dag som vi slutter å være deres lydige marionetter.
Vil man leve i et moderne industrialisert samfunn under sin egen livstid, så skal man fortsette å støtte Moderaterna og andre politisk korrekte alternativ som de globale makthaverne har godkjent. Det kommer til å lede oss inn i fordervelsen, selv økonomisk på sikt. På kort sikt er det imidlertid best å være politisk korrekt om man vil ha et bekvemt liv. Det finnes ingen nasjonale alternativ som kan tilby materiell velstand bortsett fra i slagordene.
Til tross for dystre fremtidsutsikter så finnes det håp om forandring. Sverigedemokraternas fremgang er en indikasjon på at noe er i ferd med å skje. Stadig flere innser vanviddet med masseinnvandring og begynner å friskne fra sin politisk korrekte sinnssykdom. Dette er ikke først og fremst grunnet Sverigedemokraternas arbeid, men det er en folkelig reaksjon som tiltar i styrke som en konsekvens av den multietniske samfunnsforandringen.
Vår oppgave kan ikke være å herme etter den typiske politikeren som selger attraktive løfter. Vi markedsfører et ideal med en affeksjonsverdi som prioriteres høyere enn materielle verdier. Vi skal ikke seile i lesiden av Sverigedemokraterna, men spenne våre egne seil for en helt ny kurs og til slutt mestre stormen som må komme.
Kommende fattigdom er ikke på noen måte et mål i seg selv. Jeg forfekter heller ikke teknologi-fiendtlighet, og jeg vil ikke ta livet av troen på våre egne evner. Derimot etterlyser jeg den jernharde mentaliteten som kan møte fremtidens realiteter og utfordringer. Det kreves innsikt om at det ikke kommer til å bli en lett reise.
