ANTI-HVITHET 20 år senere er Benjamin Hermansen fremdeles død. Hva innebærer dette?
På dette tidspunktet har leseren uten tvil fått med seg den hysteriske kakofonien av skinnhellige massemedier og deres krokodilletårer over skjendingen av statuen til Benjamin Hermansen.
To konklusjoner kan trekkes her. Først den mest åpenbare, nemlig det faktum at timingen er så perfekt for det nyliberale regimet at dette mest sannsynlig er ren propagandistisk svindel der taggingen ble utført av antirasistiske aktivister.
Den andre er mindre åpenbar, men samtidig langt mer ukomfortabel for systemet. Budskapet bak historien er jo som vi vet at Norge er, i likhet med resten av vesten, fremdeles et dypt rasistisk land og har en enorm oppgave framfor seg hvis «hatet»» noensinne skal bekjempes.
Det er imidlertid et spørsmål lurende her som burde ha blitt stilt for lenge siden.
Nemlig at hvis Norge virkelig er dette dypt rasistiske landet der minoriteter må leve i frykt, hvorfor ser mediene seg nødt til å lene seg på et dødsfall som fant sted for over to tiår siden for å fremme dette narrativet? Burde det ikke være et drøss av nylige eksempler hvis hvit overherredømme hersker i Norge? Hvor er kollasjen av brune ofre jeg ville forvente å se fra mediene hvis dette virkelig var tilfellet?
Vi har Breiviks 77 ofre selvfølgelig, men disse var overveldende hvite med et fyll av mangfold sprinklet inn her og der. Bare 10 kan beskrives som å ha en åpenbart «mangfoldig» bakgrunn. Så har du i tillegg Philip Manhaus sin stesøster. 12 klare ofre for det som går under den stadig vagere betegnelsen «høyreekstrimisme» i Norge i det 21. århundret som jeg kan komme på.
Hvor mange etniske nordmenn har vært ofre for flerkulturell vold siden den januarnatten for 20 år siden? Hvor mange hvite kvinner voldtatt av nyankomne fra den tredje verden? Hvor mange mord? Hvor mange fjes skåret opp av kniver? Hvor mange brutale overfall utført av ungdomsgjenger med innvandrerbakgrunn?
Uten engang å myse over statistikken (i den grad den i det hele tatt presenteres lenger) vil jeg gjette mer enn 12. En god del mer, faktisk. De er imidlertid ansiktsløse ofre, ettersom det ikke finnes noe politisk motiv for det nyliberale regimet og løgnmediene å rette søkelyset mot dem.
Hvite kvinner voldtatt og drept av rasefremmede innvandrere vil, i motsetning til Benjamin Hermansen, aldri beæres med minnesmerker eller erindres i massemediene tiår senere fordi vi lever under et anti-hvitt okkupasjonsregime som implisitt erklærer etniske nordmenn for fundamentalt moralsk underlegne våre nye landsmenn. Hvor skjevt fordelt vold og mord som krysser rasemessige grenser enn er så er dette irrelevant. Én drept brun mann er mer verdt enn 100 myrdede hvite kvinner, i deres øyne.
Og når det kommer til Hermansen så minnes han ene og alene fordi han, i likhet med kriminelle George Floyd, ved en ren kosmisk tilfeldighet døde på rett sted til rett tid. Hvis han isteden hadde dødd i sammenheng med gjengvold ville de samme hvite hyklerne som deltok i begravelsen hans ha krøllet avisen som inneholdt dødsnotisen hans og kastet den i søpla uten så mye som å heve et øyebryn.
Enda bedre, hvis han hadde vært en brun mann som befant seg i Irak på begynnelsen av 2000-tallet, istedenfor i Norge, så ville den samme nyliberale eliten som har gjort Hermansen til en helgen betrakte det hele med komplett apati om han døde sammen med hundretusener av andre brune mennesker – i en krig startet på sionismens vegne.
Og hvor mange av de nordmenn som deltok i fakkeltoget for Hermansen, og mot «rasisme», har senere flyttet vekk fra sine bosteder i Oslo i det øyeblikket nabolaget ble litt vel for «mangfoldig» for deres smak?
Jeg vil igjen gjette på et betydelig antall, spesielt de som tok turen fra Groruddalen for å godhetssignalisere.
Den brutale sannheten er at Benjamin Hermansen ikke er det minste spesiell. Hans død vare like meningsløs som den endeløse paraden av nordmenn som har mistet livet i multikulturens og befolkningsutskftingens navn, og hadde omstendighetene rundt hans død bare vært en anelse annerledes ville knapt et menneske huske ham i dag.
Til slutt vil jeg be leseren om å sette av ett øyeblikk for å minnes en ungutt som i motsetning til Hermansen døde en meget meningsfull død i et heroisk forsøk på å redde en jente og en venn:
Hans navn var Tommie Lindh, og han vil bli husket.
Les også:
Tommie Lindhs drapsmann voldtok kvinnen to ganger
«Jeg har blitt knivtruet, han knivtruer min venn – skynd dere!»
Etter mordet og voldtektene: Abubaker feiret med å gjøre seierstegn i politiarresten
Västernorrlands fylkesmann er sint over Tommie Lindhs minnestund
Tommie Lindhs mor fikk forbud mot å vise sin minnesskjorte i SVT-intervju – «ordre fra høyere hold» ifølge reporteren
