HISTORIE Den 7. august i 1867 ble den tyske ekspresjonistiske maleren Emil Nolde født. Nolde regnes som en av de store kunstnerne på 1900-tallet og var også nasjonalsosialist. Hans kunst ga opphav til en skarp debatt i Det tredje riket om modernistisk kunst og hvor grensen gikk til såkalt entartete kunst.
Emil Nolde ble født 7. august 1867 i Schleswig på grensen mellom Danmark og Tyskland. Hans egentlige etternavn var Hansen og han skulle senere i livet få et nytt etternavn etter bygda Nolde hvor han vokste opp. Han kom fra en dansk- og tysktalende frisisk bondefamilie og hans oppvekst var preget av bondelivet og familiens troende protestantiske religiøsitet. Disse inntrykkene fra barne- og ungdomsårene skulle senere komme sterkt til uttrykk i kunsten hans.
Etter å ha jobbet som treskjærer og møbeldesigner i møbelindustrien og deretter som kunstlærer i Sveits før århundreskiftet, begynte han sitt egentlige liv som maler. Hans ekspresjonistiske, fargerike, mystiske og fantastiske malerier ble snart verdsatt og lagt merke til i kunstnerkretser. I perioden før andre verdenskrig begynte han å bli kjent som en av hovedekspresjonistene i Tyskland og hans beste verk anses å være fra den tiden. På 1920-tallet ble han etablert og feiret som en av Tysklands virkelig store malere.
Emil Nolde sympatiserte sterkt med nasjonalsosialismen og ønsket nasjonalsosialismens maktovertakelse velkommen i 1933. Etter eget utsagn var det personlige erfaringer med jøder som til slutt fikk ham til å innse at det var et fremmed folk for tyskerne. Allerede i 1908 var Nolde kommet i skarp konflikt med jøden Max Lieberman, som var leder for den progressive kunstnerforeningen Berlin Secession, noe som hadde ført til at Nolde ble ekskludert. For Nolde hadde kampen i bunn og grunn vært en slags konflikt mellom jødisk frankofili og nordisk ekspresjonisme.
Nolde mente at hver rase skapte sine egne særegne kunstneriske uttrykk og ifølge ham var ekspresjonismen i sin rene form en genuint nordisk kunstform. Men Noldes kunst var, til tross for kunstnerens nasjonalsosialistiske synspunkter, ikke ukontroversiell. Med Emil Nolde ble kunstdebatten i Det tredje riket satt på spissen: Hvordan skulle ekspresjonismen betraktes og hvor skulle man trekke grensen for hva som ble ansett som degenerert kunst?
I følge Nolde representerte nordisk ekspresjonisme en ny modernistisk kunstform, og han og andre modernistiske kunstnere håpet at denne nye kunststilen skulle få offisiell anerkjennelse i Det tredje riket. Det var naturlig at Nolde og hans ekspresjonistiske kolleger fikk en viss sympati fra de mer radikale elementene i den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Den øverste blant disse var Joseph Goebbels som hadde stor makt over det kulturelle området gjennom Reichskulturkammer som han ledet.
En annen del av NSDAP derimot var ledet av Alfred Rosenberg og hans Kampforbundet for tysk kultur, som siden 1927 førte en intellektuell kamp mot degenerert kunst på alle områder, inkludert Bauhaus-arkitektur, atonal musikk og ekspresjonisme. Disse kunstformene ble skarpt avvist som uttrykk for kulturell bolsjevisme.
Rosenberg og andre avviste Noldes syn på ekspresjonismen som en nordisk uttrykksform og hevdet at den var fordervet og preget av jødisk påvirkning. Rosenberg mente at ekspresjonismen var en innadvendt, udisiplinert og primitiv kunstform som ikke hadde noe viktig å formidle. For Rosenberg fant estetisk appell kun i det realistiske, naturlige og det rene, noe som også var universelt tiltalende.
I motsetning til andres ekspresjonistiske malerier, ble ikke Noldes kunstverk automatisk stemplet som degenerert kunst. De var ofte godt likt selv av folk som ellers mislikte mesteparten av moderne kunst. Kampen om Noldes kunst handlet derfor ikke om hvorvidt den var estetisk tiltalende eller ikke, men handlet heller om kunsten i seg selv og dens rolle i samfunnet.
Ekspresjonismen satte det enkelte menneske og dets opplevelser og følelser i sentrum der virkeligheten ble forvrengt, for å i stedet for eksempel gi uttrykk for kunstnerens egne subjektive følelser. Når nasjonalsosialismen først var statsbærende, ble slik kunst vanskelig å forsvare selv for menn som Joseph Goebbels. I det tredje riket skulle kunsten tjene rase og stat, og sterkt individualistisk ekspresjonisme passet ikke inn der.
Det kunne ikke rettferdiggjøres i en kontekst der sivilisasjonen skulle reddes fra degenerasjon og forfall og hvor kunsten måtte tjene dette formålet. Nasjonalsosialistisk kunst skulle virke for å fremheve rasen og forsvare og utvikle høykultur, den måtte derfor være idealistisk og stil-ren, naturtro slik det friske mennesket opplevde den. Et tusenårig rike skulle bygges, og Noldes ekspresjonistiske kunst hadde ingen plass der.
Det spilte heller ingen rolle om tysk ekspresjonisme var en ren nordisk kunstform eller om den var skapt under jødisk påvirkning. Den primitivistiske kunstformen møtte liten forståelse blant herskerne i Det tredje riket annet enn i grensetilfeller hvor overgangen mellom realisme og ekspresjonisme var uklar. Det tredje riket var ikke primitivt nordisk, det sporet sitt opphav til Norden, men hadde ingen intensjon om å fremme eller støtte primitive kulturuttrykk, tvert imot så det på seg selv som en representant og forsvarer av europeisk høykultur og hadde til hensikt å videreutvikle og foredle den.
Til slutt var det Hitler som tok den endelige avgjørelsen. Han var enig med Rosenberg, også Noldes malerier var å regne som «entartete kunst». I 1936 skulle Noldes malerier derfor konfiskeres som et ledd i kampanjen mot degenerert kunst. Over tusen av maleriene hans ble konfiskert av staten fra tyske museer. Under den store utstillingen i München i 1937 hvor degenerert kunst ble vist for folket, ble også noen av Noldes verk stilt ut.
Under krigen ble synet mot ekspresjonisme og all annen degenerert kunst betraktelig skjerpet. Da Det tredje riket befant seg i en kamp på liv og død var det absolutt ingen plass for kunst som ikke tjente statens interesser. I 1941 fikk Nolde derfor et strengt yrkesforbud og han fikk forbud mot å male så lenge krigen varte.
Nolde overlevde krigen og gjenopptok malingen da Tyskland lå i ruiner. Han døde i 1956, 88 år gammel.
.jpg){kind=link}
.png){kind=link}
