KRONIKK I denne artikkelen resonnerer Lukas Lindgren rundt hvordan politisk kamp er viktigere enn å fokusere på sin egen karriere.
En arbeidsmessig besettelse
I en verden styrt av det liberaldemokratiske systemet er det lett å bli dratt inn i dets syn på produktivitet og karriere. Det som burde være en genuin streben etter å bidra til sitt folk, forvrenges til å handle om å tjene globalistiske selskaper og fiendestater. Den karrieren som en gang innebar å klatre i et hierarki for å tjene samfunnet, har blitt forvandlet til en vei som snarere fremmer en selvdestruktiv lojalitet mot de kreftene som vil vårt folk ille.
Europeernes naturlige drag til å organisere seg hierarkisk og vise lojalitet mot sine ledere har i moderne tid blitt hensynsløst utnyttet. Det som en gang var en positiv kraft for vår overlevelse, har blitt et middel for utnyttelse. Karriereklatringen i dag innebærer ikke lenger å skape noe større for folket, men å arbeide for å overføre ressurser til de som er direkte fiendtlige mot oss nordboere.
En forvrengt produktivitet
Et av de tydeligste eksemplene på denne forvrengningen er hvordan våre innsatser utnyttes på en ond måte. De rundt 40 timene vi legger ned i arbeid hver uke resulterer i at våre ressurser tilfaller globalistiske selskaper og statsmakter som ikke bryr seg om vårt folks ve og vel. Skatter til en fiendtlig stat, fortjeneste til selskaper som enten eies av sionister eller driver agendaer som skader samfunnet vårt. Vi har blitt et tannhjul i et maskineri der vår produktivitet tjener andre, ikke oss selv.
Et annet eksempel er hvordan karriereklatringen og den moderne arbeidsmoralen river i stykker tradisjoner og bidrar til psykisk helse. For eksempel blir mange kvinner presset til grensen for utmattelse, noe som har blitt stadig mer vanlig. Dette er ikke en sunn utvikling for folket vårt. Det intensive arbeidet, spesielt for kvinner, påvirker også vår allerede lave fødselsrate negativt.
Verdt å tenke på!
Til tross for dette er det fortsatt mindre bedrifter og familiebedrifter som utgjør en stor forskjell, og disse må støttes. Men de er en minoritet sammenlignet med monsterselskapene som dominerer markedet. Samtidig er det også individer som forvalter dagens arbeidskultur og fortsatt lever sunt. Men de overordnede trendene viser en uholdbar situasjon, både for folket vårt og for kulturen som binder oss sammen.
Det er også viktig å påpeke at arbeidet i seg selv ikke er problemet. Arbeid, når det er riktig organisert, er noe edelt og meningsfullt. Den har en sentral rolle i å skape et stabilt og sterkt samfunn.
Det er både en rettighet og en plikt å arbeide. Et arbeide handler om mye mer enn bare å tjene penger. Det handler også om å få sine sosiale goder og ikke minst føle seg verdifull gjennom å gjøre en innsats for å tjene samfunnet og folket.
Vår politikk – Vår vei – punkt 7
Karrierens negative konsekvenser
Problemet med å fokusere på karriereklatring i dagens liberale demokratiske system er at det innebærer mer enn bare arbeid; det betyr å bli absorbert av en struktur som er fundamentalt fiendtlig mot oss. Karriereklatring betyr å gi opp din tid, din energi og i mange tilfeller din sjel for å få tilgang til stillinger og ressurser som egentlig ikke tjener noen større hensikt for folket.
Det finnes imidlertid yrker som kan spille en nøkkelrolle i den politiske kampen, for eksempel advokatyrket eller programmering. Disse yrkene kan faktisk hjelpe vår organisasjon med å overvinne praktiske problemer. Dessverre er disse yrkene unntaket, og for mange er karriereklatringen meningsløs, en jakt på titler i selskaper hvis formål er alt annet enn nasjonalsosialistiske.
Nåtidige tilpasninger kontra den endelige løsningen
Innenfor vår bevegelse er det to hovedtilnærminger for å håndtere denne utfordringen på: Enten slutter man å gjøre karriere og fokuserer på å jobbe akkurat nok til å forsørge seg selv og familien sin, uten å engasjere seg i den destruktive karriereklatringen. Eller så velger man å jobbe minst mulig. Målet her er å minimere det man gir til systemet, ved å betale så lite skatt som mulig og samtidig benytte seg av de tilgjengelige fordelene.
Et tredje teoretisk alternativ er å tjene mye penger for å kunne donere overskuddet til kampen. Dette forblir imidlertid stort sett teoretisk, ettersom de fleste med slike ambisjoner over tid ender opp som et tannhjul i systemets maskineri, med mindre donerte penger enn de som velger å jobbe minimalt.
Begge de første mer rimelige strategiene avlaster den enkeltes kropp og sinn, samtidig som den økonomiske gevinsten for systemet minimeres. Selv om disse strategiene kan fremstå som pragmatiske løsninger for å overleve i et vanskeligstilt samfunn, er de egentlig bare midlertidige tilpasninger.
Den virkelige løsningen må være at vi bygger opp et nytt Norden hvor arbeidet igjen får sin rettmessige plass som noe hederlig og verdifullt. I dette fremtidige samfunnet vil karriereklatringen ha et reelt formål og arbeidet vil bidra til å bedre samfunnet, et samfunn som bryr seg om sine hvite borgere. Det er først da vi kan gjenopprette arbeidets verdighet og igjen se arbeid som en vei til fellesskap og samfunnsnytte, snarere enn en byrde som utnyttes av våre fiender!
