Drapet på Folke Bernadotte

HISTORIE Den 17. september 1948 ble greve Folke Bernadotte drept i Jerusalem av sionistiske terrorister.

Greve Folke Bernadotte var speiderleder, formann i det svenske Røde Kors og nevø av kong Gustaf V. I 1948 overtok han rollen som spesialmekler for FN i det konfliktfylte Palestina. Etter ulike forsøk på å bringe ro i området, besluttet FNs sikkerhetsråd å utnevne en spesiell mekler. Valget falt på Bernadotte. Etter påskehelgen ble han spurt om å påta seg meklingsoppdraget.

Bernadotte mente han bare hadde én prosent sjanse for å lykkes. Likevel trodde han at han ville angre resten av livet om han nektet. Det så ikke ut til å bekymre ham at oppdraget kunne forkorte livet hans betraktelig.

Møte med eksiljøder

Bernadotte fikk konkret erfaring med sionismen da han som formann i det svenske Røde Kors besøkte ulike flyktningleirer i Tyskland høsten 1947. Så besøkte han en leir der «noen av de såkalte exiljødene ble tatt vare på».

Der fikk han anledning til å snakke med noen av deres ledere. Han beskriver det som en ren «plagsom opplevelse å møte disse menneskene som virket blindet av fantasi og bare hadde én tanke, nemlig å vende tilbake til Palestina».

De ville ikke si hvilket land de kom fra, men gjentok bare at de opprinnelig kom fra Palestina og ønsket å reise tilbake dit. «Man kunne knapt merke noen takknemlighet for de ganske generøse gavene som ble sendt til leiren med europeisk bistand.» (s.159) En engelsk offiser fortalte at de innsatte var vanskelige å håndtere og hadde ødelagt mye av inventaret i leiren.

Israel-Palestina-konflikten

27. november 1947 vedtok FN at det britiske mandatet i Palestina skulle deles i en jødisk og en arabisk del. USA ledet prosjektet, og Sovjetunionen så vel som de nordiske landene stemte for delingen av Palestina. Storbritannia og de arabiske statene var imot avgjørelsen. Den jødiske befolkningen ble da anslått til 600 000 og den arabiske befolkningen til omtrent det dobbelte.

Det britiske mandatet ble oppløst 1. mai 1948. Det ble drevet omfattende kamphandlinger og terroraktiviteter i området. Storbritannia leverte våpen til forskjellige arabiske land. Britene deltok også aktivt på arabisk side i kamper våren 1948.

I den jødiske delen var det opprustning med støtte fra Tsjekkoslovakia, USA og Frankrike. USAs president Harry Truman skriver i sine memoarer at han ikke trodde han «noen gang hadde blitt utsatt for så mye propaganda og press som i denne saken». (s.165)

Våpenhvile

Bernadotte klarte å forhandle frem en fire ukers våpenhvile fra 11. juni og utover. For dette uttrykte han en «ydmyk takknemlighet til Gud». Han mente at han «bare hadde vært et redskap i Den høyestes hånd, når det gjaldt å stoppe en meningsløs krig». (s. 172)

Snarere var det slik at både arabere og jøder trengte en pause for å forberede seg på videre kamp. Israel var i stand til å styrke sine væpnede styrker, trene personell og kjøpe moderne våpen. Den interne splittelsen av de arabiske landene gjorde at opprustningen gikk tregere for dem.

Bernadotte ble hardt angrepet i jødisk presse. De beskrev hvordan han hadde stått ved Himmlers side på slutten av krigen. Bernadotte prøvde hele tiden å finne en middelvei. Han forsvarte seg med at rundt 10 000 jøder skal ha blitt reddet gjennom hans aksjon med de hvite bussene.

9. juli ble våpenhvilen avsluttet uten å bli forlenget. Bernadotte mente at FN burde bruke økonomiske og diplomatiske sanksjoner for å stoppe skytingen. Hvis ikke dette hjalp ville han at FN skulle bruke militærmakt. (s. 178) I stedet for å begrense konflikten, hadde våpenhvilen forverret den.

Drapet

Stern-gjengen var en liten underjordisk terrororganisasjon grunnlagt i 1939 av den polske jøden Avraham Stern. Under krigen drepte organisasjonen britiske politimenn og soldater og plyndret offentlige og private bygninger.

Stern ble selv drept av den britiske sikkerhetstjenesten i 1942. Som svar ble den høyeste britiske representanten i regionen henrettet. Det var Lord Moyne, minister for Midtøsten. To ungdommer ble valgt ut til å avsi dommen. Disse ble opplært av Yehoshua Cohen og reiste til Kairo hvor attentatet ble utført.

Stern-gjengen beskrev Bernadotte som en naziagent. 9. september tok ledelsen beslutningen om å drepe ham. Bernadotte ble informert om dette, men avslo likevel væpnet eskorte. Det har ofte blitt beskrevet hvordan han undervurderte de voldelige kreftene han hadde å gjøre med.

Rett før fem på ettermiddagen den 17. september dro Bernadotte fra regjeringshuset i Jerusalem for å delta i rådslagningene. De reiste i en karavane på tre bilder da de ble stoppet av en jeep som fraktet folk i israelske hæruniformer.

De trodde nok det var en vanlig passkontroll. I stedet hevet en av mennene en automatpistol og skjøt mot bilen som Bernadotte satt i. Han ble truffet av 6 skudd og den franske obersten og FN-tjenestemannen André Serot ble truffet av 17 skudd. Begge døde momentant. Serot skal ha blitt skutt ved en feiltakelse da folk først trodde han var Bernadotte.

Da ambulansen med deres aske så ble fraktet fra Jerusalem til Haifa, var veien kantet med tusenvis av jøder. Disse skal hånende ha fulgt ambulansen med øynene. Araberne på sin side var i streng beredskap da de passerte en av sine militærposter.

Hos Stern-gjengen var det dannet en dekkorganisasjon kalt Faderlandsfronten. Denne tok ansvar for angrepet. Terrorisme ble sett på som et akseptert våpen i Israel. Drapet hadde en slik oppslutning i befolkningen at en domfellelse mot gjerningsmennene var umulig å oppnå.

Ettervirkninger

I 1970 gikk det tidligere Stern-medlemmet Baruch Nader ut med at han var en av dem som sto bak ugjerningen. Han sa til Expressen at han tilhørte en gruppe hvis eneste oppgave var å «drive ut all fremmed innflytelse fra det jødiske hjemlandet. Med drapet reddet vi Israels fremtid. Folke Bernadotte var en forræder og en jødehater. Det var ingen annen måte enn å drepe ham.» (s. 211–212)

I 1958 reiste FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld til Israels første statsminister David Ben Gurions kibbutz i Negev-ørkenen. Da han tok opp drapet på Bernadotte, skal han ha blitt «blek av sinne» og ropt «men glem aldri hva den mannen gjorde mot oss». (s.213)

Generalmajor Carl von Horn var til stede på besøket. Han gjenkjente da en person i Ben Gurions nærhet som Yehoshuha Cohen og en av dem som hadde drept Bernadotte. Da Hammarskjöld fikk vite om dette etter besøket, ble han dypt rørt. «Hvilke lømler» sa han og understreket at han aldri ville reise tilbake dit. (s.213)

I 1986 skrev DN at et israelsk fjernsynsprogram avslørte at Yehoshua Cohen var en av dem i jeepen som stoppet Bernadottes bil. Cohen ble senere Ben Gurions livvakt og nære venn. Cohen skal ha innrømmet sitt engasjement overfor ham, men nektet å oppgi hvem hans medskyldige var. Da Israel feiret 35-årsjubileet for sin uavhengighet i 1983, ble det tent en fakkel for Cohen.

Ifølge en annen leder av Stern-gjengen var Cohen den som skjøt Bernadotte og den franske obersten. Disse avsløringene førte til at den svenske regjeringen krevde en unnskyldning fra Israel i 1988 – noe de imidlertid aldri har fått.

Referanser:
Hadenius, Stig. (2007). «Hvem var Folke Bernadotte?» Historiske medier.