DEMOKRATI Kommune-Norge står overfor en økonomisk krise av historiske proporsjoner. En villet politikk fra eliten fører til en hverdag preget av skolenedleggelser, kutt i velferdstjenester og økende misnøye med det politiske systemet i mange distriktskommuner. Situasjonen reiser grunnleggende spørsmål om demokrati, distriktspolitikk og prioriteringer på nasjonalt nivå.
Kommune-Norge står foran tilsynelatende uoverkommelige utfordringer i tiden som kommer, alt med utspring i katastrofal økonomi, noe som får store ringvirkninger for disse samfunnene. Staten forsøker å lappe på de bredeste og dypeste sprekkene ved innføring av ny finansieringsmodell, hvor de rikeste kommunene skal subsidiere de som sliter mest, men som antydet: førstnevnte gruppe er så fåtallige at det knapt kan kategoriseres som en «gruppe». Slik må Bærum overføre mye av sin kapital til blant annet Oslo, Drammen, Østfold og Lillestrøm, store, tunge og innvandrertette regioner med store sosiale og økonomiske problemer (paradoksalt nok ble innvandringen som kjent solgt inn som en garanti mot denne utviklingen, innvandring skulle sikre bærekraftige lokalsamfunn og opprettholde velferdstjenestene og skatteinntektene ble vi fortalt).
Å skylde problemene på innvandring blir imidlertid for lettvint og tåkelegger det politiske, ideologiske og åndelige fundamentet for at det er blitt slik. For utviklingen er villet og den er systemisk; noen vil oss vondt og selv om konsekvensene først og umiddelbart føles lokalt så inngår de i et større system. Å ønske død over (bygde/distrikts-)Norge er ingen konspirasjonsteori, det er en offisiell holdning fra blant annet en av landets største aviser, og «forsvaret» (for det er ingen initiativ til motangrep), blant annet representert ved Senterpartiets Sandra Borch, gjør seg bort med irrelevante argumenter som at Norge befinner seg i en «utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon». Som om bygde-Norge skal måtte forsvare sin egen eksistensberettigelse. Som om tall er viktigere enn mennesker. Som om mennesker noen gang kan likestilles med en algoritme. (Bygde/distrikts-)Norge er en verdi i seg selv, uavhengig av flyktige «sikkerhetspolitiske situasjoner», og hadde regimene i de vestlige hovedstedene (inkludert vårt eget Senterpartiet og Sandra Borch) prioritert fred og samarbeid fremfor krig og hegemoni, ville også de økonomiske rammene vært helt annerledes for distriktene og landet. Hadde ikke den vestlige verden forbarmet/forbannet seg over at det fantes barn i noen tidligere russiske oblaster som ennå ikke vet at det angivelig finnes mer enn 70 kjønn og at de kan mutilere kjønnsorganene sine hvis de føler seg litt nedfor en dag, så ville situasjonen sett helt annerledes ut, på mange måter.
De seneste utslagene av problemene kom med den spisse debatten om skolenedleggelser i Innlandet, tidligere Oppland og Hedmark (nok et paradoks: fylkessammenslåing ble solgt inn nettopp som en garanti mot denne utviklingen, det skulle sikre økonomien og servicetilbudene i kommunene), og onsdag 23. oktober ble de videregående skolene i Dokka, Skarnes, Flisa, Sønsterud, Dombås og Lom vedtatt nedlagt. Før dette hadde ordfører Kristian Frisvold i Lom erklært krig, en personlig Jihad, etter at fylkesordfører i Innlandet Thomas Breen (AP) angivelig skal ha brettet papirfly av et ark med en liste av argumenter mot skolenedleggelse, dette i et møte med ordføreren i Dovre kommune. Og nå er da som nevnt blant annet den videregående skolen i nabokommunen til Dovre, nemlig Dombås, vedtatt nedlagt. Frontene var/er for så vidt ikke så steile (for at man i det hele tatt skal snakke om «fronter» så forutsetter det et skiftende initiativ over et omstridt område og hvor ingen endelig avgjørelse foreligger), fylkespolitikerne hadde for lengst bestemt seg, tydelig instruert fra sentralt hold, mens motstanderne skrek seg hese. Breen på sin side berømmet motstanderne av nedleggelsene få minutter før han stemte for nedleggelse, og syntes skrikingen hadde vært en eksemplarisk fremvisning i demokratiutfoldelse.
Og nettopp henvisning til «demokrati» skjærer i øynene i denne saken. Knapt noen betegnelse er mer pervertert og misbrukt enn dette begrepet på en styreform, en styreform som skal indikere at folkets mening blir eksekvert gjennom valgte representanter. Nå er folket imidlertid blitt en byrde for mange av de folkevalgte, og sistnevnte ville nok heller at de var de som hvert fjerde år kunne gå til en stemmeurne, men da for å velge seg en befolkning de skulle styre over. For den erkjennelsen ordfører Frisvold har kommet til er korrekt; for å parafrasere reklameteksten til en kjent sci-fi/rom-horror film, Alien, hvor det het: «I rommet kan ingen høre deg skrike», i det som ikke lengre er sci-fi, men i høyeste grad horror: det samtidige demokratiet, vil slagordet kunne lyde «I demokratiet blir din stemme ignorert». Du kan skrike deg hes, og mange kan potensielt høre deg, men alt du får til respons er et forhåndsprogrammert svar fra en automat. Og så lenge din stemme kan høres så er din demokratiske kvote oppbrukt for denne gang. Nevnes kan også at nettopp fjellområdet mellom Dovre-Dombås-Lom ble foreslått som egnet for en vindmøllepark, noe befolkningen der foreløpig har sagt nei til, men hvor sterke krefter ser et potensiale for raske penger, og hvor det igjen argumenteres med «den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa». Og uten folk, ingen opposisjon; et drømmescenario for den moderne folkevalgte der han fra sitt kontor hviler øynene på medgjørlige og relativt støyfrie vindmøller i stedet for motstridige innbyggere.
Siste ord er ikke sagt, soga er knapt i gang med innledningen, advokat John Christian Elden mener nedleggelsene er grunnlovsstridig og i bryter med barnekonvensjonen og dette er bare de første ringene i vannet av en storm som vil materialisere seg i årene fremover (i alt 23 kommuner er satt under statlig administrasjon og oppført på ROBEK-lista allerede og denne uken er det Østfold som skal vedta skolenedleggelser). Mange av spørsmålene som vil løpe parallelt vil dreie seg om nettopp «demokrati». Men det vil være et begrep som raskt vil bli så absurd at ingen vil klare å sette det inn i en rasjonell sammenheng og noe som gir mening, en kjensgjerning som kan betegnes som anti-demokratisk i seg selv. Slik kan man for eksempel bedrive «demokratisk» folkemord og folkeutbytte, som «det eneste demokratiet i Midtøsten», med den mest «moralske» hæren.
Den viktigste erkjennelsen av de «demokratiske» angrepene (fysisk og /eller åndelig) på folkene i vesten blir da erkjennelsen av at dette er villet, det er systemisk (de lokale utslagene er bare små biter som inngår i et større bilde) og endemålet er langt styggere og skremmende enn det man inntil nylig kunne forestille seg. Og i billedlig forstand må man være forberedt på i siste instans selv å stanse blødningen på sin sprengte arm med en stålwire, mens en «demokratisk» drone tar sikte på deg, før du bruker dine siste krefter og din eneste fungerende arm til å gjøre et utfall mot denne. Først da har man tatt initiativet, først da kjemper man på noenlunde like vilkår, først da er frontene klart etablert.
