HISTORIE Den 24. april 1946 ble den canadiske advokaten Douglas Christie, som viet sitt liv til å forsvare en undertrykket sannhet, født. Christie er mest kjent for sine kryssforhør under Zündel-rettssaken.
Nevn den jødiske historikeren Raul Hilberg, og massemedia vil samstemt si «verdens fremste ekspert på holocaust». Nevn Rudolf Vrba, og samme massemedia vil beskrive ham som forfatteren til et av de viktigste bevisene for at holocaust virkelig har skjedd. Men hvem de ikke vil nevne, er advokaten Douglas Christie, som i sine kryssforhør med disse to ekspertene viste at bevisene deres var løgner.
Douglas Christie ble født den 24. april 1946 på en gård i Winnipeg, Canada. Allerede ved tolvårsalderen bestemte han seg for å bli jurist. Hans far skrev ned hvordan den unge Douglas kunne lese kompliserte juridiske dokumenter, men at han samtidig likte den friske luften, og han spurte ham derfor om han skulle bli jurist eller bonde. «Jeg svarte at om jeg er jurist så kan jeg fortsatt bli bonde senere, men om jeg er bonde så kan jeg ikke senere bli jurist, så jeg valgte å bli jurist», hadde Christie svart. I 1970 ble Christie uteksaminert fra det juridiske fakultetet ved University of British Columbia. Han hadde da også utdannet seg innen statsvitenskap og filosofi.
Christies arbeid som advokat kom til å handle om å forsvare andres rett til ytringsfrihet. Den største delen av dette arbeidet ble utført i rettssalen, men han talte også og skrev artikler om viktigheten av ytringsfrihet, og han var grunnleggeren av Canadian Free Speech League. Da han selv hadde skotsk opprinnelse, henviste han ofte til de skotske frihetskrigene der skottene var beredt til å ofre sine liv for akkurat friheten.
Christie mente at friheten var truet av et repressivt system. Den undertrykkende staten – i form av stiftere av repressive lover – har dessuten «i de aller fleste tilfellene et villig innstilt massemedia som med sin enorme innflytelse, i god tid før rettssaken, kan forberede almenheten, inklusiv en potensiell jury, for å oppnå det ønskede resultatet». Christie argumenterte i mesteparten av sitt liv konsekvent mot lover som undertrykker det frie ordet, og for individuell frihet. Han beskrev valget sitt på følgende måte:
Staten har blitt mer og mer som George Orwells Big Brother. Den nye statens religion er nedskrevet i lov og vil straffe alle kjettere med bøter eller fengsel eller straffeskatter. Staten vokser, mens individet minsker. Kreativiteten og selv sannheten holder på å kveles. Noen må stå for frihet. Jeg har forsøkt å være den personen. Jeg har med glede forsvart de dissidentene som våger å protestere mot tyranniet. Jeg har lovet dem at så lenge jeg kan, så vil de ikke stå alene. Som gutt tok jeg samme valg: mot lekeplassens mobbere, og for deres offer.
Den første dissidenten som Christie forsvarte i rollen som advokat, var læreren James Keegstra. Han mistet i 1983 sin jobb og lærer-lisens, og ble anklaget for å ha undervist at jødene «skapte holocaust for å få sympati». Han talte også åpent om jødenes involvering i banksystemet. Christie forsvarte Keegstra helt opp til Canadas høyeste domstol, i en sak som fikk mye oppmerksomhet.
Christie skulle senere forsvare flere ulike personer hvis frihet var truet. Han forsvarte Paul Fromm, som fikk sparken fra sin jobb som lærer på grunn av sin politiske aktivitet på fritiden, og journalisten Doug Collins som ble stevnet av British Columbia Human Rights Tribunal for å i sin kolonne i avisen The Daily Victorian ha «benektet holocaust». Collins hadde blant annet beskrevet Hollywood-filmen «Schindlers liste» som propaganda og kalt den for Swindlers Wish.
Sine største handlinger for sannhet og ytringsfrihet utførte Douglas Christie under rettssaken mot Ernst Zündel i 1985. Den jødiske professoren Rudolf Vrba, forfatteren av Auschwitzprotokollen, og Raul Hilberg, «verdens fremste ekspert på holocaust», hadde blitt innkalt av aktor for å vitne mot historierevisjonisten Zündel. Akkurat derfor kunne disse to også kryssforhøres av Douglas Christie. Rettssaken, som varte i to måneder, ble historisk da holocaust for første gang ble debattert åpent mellom holocaust-troende og revisjonister, som aktor og forsvaret hadde invitert som vitner.
Under kryssforhøret fikk Christie Rudolf Vrba, som hadde skrevet et av de viktigste dokumentene for at holocaust virkelig har skjedd, til å erkjenne at han hadde brukt «licentia poetarum» (dikterens frihet) i skrivingen av sin bok. Han ble også tvunget til å erkjenne at bevisene for eksistensen av gasskamrene var noe som Vrba hadde «hørt av andre».
Raul Hilberg erkjente til slutt etter Douglas Christies grilling at det ikke finnes noen tekniske bevis for at holocaust virkelig har skjedd. Hilberg hadde i sin «The Desctruction of the European Jews», et standardverk for holocaust-forskning, hevdet at Adolf Hitler gav to ordre for utryddelsen av jødene, men kunne under kryssforhøret overhodet ikke bevise påstanden.
Da professor Robert Faurisson, som assisterte Christie i rettssaken, ville se disse påståtte ordrene erkjente Hilberg at det ikke fantes noen slike. Hilberg holdt i stedet under Christies kryssforhør fast på standpunktet om at holocaust hadde blitt gjennomført uten en plan, sentral organisasjon eller budsjett, men at det i stedet hos tyskerne hadde blitt utviklet «en utrolig samstemt tankelesning gjennom et vidstrakt byråkrati» (på engelsk: «an incredible meeting of minds, a consensus-mind-reading by a far-flung bureaucracy»).
Douglas Christie lyktes med å få Ernst Zündel frikjent og hylles av alle historierevisjonister, og andre sannhetsforkjempere, for sitt engasjement for ytringsfriheten. Selv om massemedia fortsatt kommer til å løfte frem Raul Hilberg og Rudolf Vrba som «autoriteter», er det stadig flere som får høre at deres påstander en gang ble avslørt av en advokat ved navn Douglas Christie.
Den 11. mars 2013 døde Douglas Christie av kreft. Han ble 66 år gammel.
Anbefalt lesning: Douglaschristie.com
