KRONIKK Joseph Jordan kommenterer tilstanden til det amerikanske imperiet, ettersom det nå går inn i sin skumringstid.
Ett enkelt ord passer til å beskrive den nåværende tilstanden til det amerikanske imperiet: schizofreni.
Ta forholdet Washington har til sin underkuede hvite majoritet. Én gren, Forsvarsdepartementet, ser ut til, i all stillhet, å akseptere at de ikke kan vinne kriger hvis patriotiske hvite menn nekter å verve seg. Denne oppvåkningen står i kontrast til Justisdepartementet, som ruller ut stridsvogner i Middlesex County, New Jersey, for å skremme og jage de samme lojale hvite soldatene som Onkel Sam [den amerikanske regjeringen] så desperat trenger.
Hva med Venezuela? Mens Washingtons diplomater bønnfaller Nicolas Maduro (som de har brukt år på å forsøke å styrte) om å selge olje til USA som en reserveplan, i tilfelle konflikt i Midtøsten, så støtter det amerikanske militæret samtidig et skamløs forsøk fra Guyana og ExxonMobil om å bore etter olje i den omstridte Essequibo-stripen. Venezuela har lenge hevdet at Essequibo er en del av sitt suverene territorium, og aktivitetene til Guyana og USA i området er en direkte krenkelse av genèveavtalen fra 1966. Venezuelanske forsøk på å løse problemet i passende fora er blitt ignorert, noe som har ført til at de nå mobiliserer tropper ved grensen og øker muligheten for krig på den vestlige hemisfæren.
Etter to år og 75 milliarder dollar (som vi vet om), holdt Joe Biden en sjelden tale (via TV til det amerikanske folk) der han forsøkte å gi en forklaring – for første gang noensinne – på hvorfor vi trenger å tømme vår statskasse og våpenlagre for å blande oss inn i den russisk-ukrainske krigen. Han trakk klønete forbindelser mellom det å støtte den kriminelle Ostjuden-juntaen som styrer Ukraina og det å støtte Israels pågående massemord av barn i Gaza, i et forsøk på å tvinge de sionist-eide republikanerne til å støtte en utenlandsstøttepakke på 106 milliarder dollar, noe som bare forvirret vanlige amerikanere som er uvitende om de jødiske manipulasjonene som styrer disse utenrikspolitiske beslutningene bak kulissene. To uker senere begynte Biden-administrasjonens tjenestemenn å lekke til media at de aktivt ser etter muligheter til å forhandle om Ukrainas overgivelse, hvilket bare forvirrer situasjonen enda mer.
For de som nyter svart komedie fungerer vrangforestillingene som er skissert i den nylig utgitte liberalintervensjonistiske apologien til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan (kalt
Når det gjelder Biden, pleier han å svare på nervøse spørsmål, om imperiet har tatt seg vann over hodet, med sitt kjenningsuttrykk:
Den gamle mannen er ikke helt dement. I 2022 økte våre militære utgifter til en skandaløs sum på 1.5 billioner dollar. Den amerikanske dollaren forblir den sterkeste den noensinne har vært, mesteparten av dette på bekostning av europeiske satellittstater. Akkurat som våre aldrende politiske embetsmenn bittert nekter å pensjonere seg, så ville det være en feil å forvente at kjempen som er Washington skal legge merke til skriften på veggen og stille trekke seg tilbake slik Sovjetunionen en gang gjorde.
Men ikke alle problemer kan løses med bestikkelser og bløff. De geopolitiske motsetningene, skapt i stor grad av Washington-imperiets valg av vinnere og tapere, har nå resultert i flere fullverdige kriger, der de som har vært svekket etter andre verdenskrig og den kalde krigen griper muligheten til å hevde seg selv.
Joe
Mens jøder drar USA inn i en større regional konflikt så strever amerikanske styrker samtidig med å avskrekke Israels fiender. Amerikanske styrker som okkuperer Syria, Irak og utover, opplever stadig intensiverende rakett- og droneangrep fra iranske allierte militsgrupper over hele Midtøsten. Til tross for all deres trusler så har israelerne ennå ikke startet en fullskala invasjon av Gaza, trolig på grunn av frykt for at Hizbollah, som angivelig har midler til alvorlig å undergrave Amerikas og Israels kvalitative militære overlegenhet, vil formelt delta i krigen.
Washingtons diplomatiske maksimalisme oppfattes nå bredt som absurd, urettferdig og noe som må møte motstand. USAs regjering holder fast ved troen på at de har rett til å true med krig mot Beijing på grunn av den påståtte suvereniteten til de taiwanske Kinmen-øyene, som ligger bare en ti minutters båttur fra Kinas fastland. Den tidligere utenriksminister John Bolton og andre som ham fortsetter å insistere på å skjære av et tilfeldig stykke av Irak befolket av arabere for en ny kurdisk stat, selv om det historiske kurdernes hjemland stort sett har vært i Tyrkia. I stedet for å gripe en nå tapt mulighet til å finne en diplomatiske løsning på problemet med de russiske innbyggerne i Donbass, som har kjempet for å gjenforenes med hjemlandet sitt siden 2014, lot Washington seg rive med av Kievs latterlige fantasier om å kreve en betingelsesløs overgivelse fra russerne, bare for å samle hundretusenvis av tap og finne seg selv uten alternativer etter den mislykkede sommermotoffensiven.
Og Antony Blinkens tilbud til det palestinske folket? En mikrostat der jøden Blinken og Benjamin Netanyahu forbeholder seg retten til å velge deres ledere for dem.
Mye av den etablerte amerikanske imperialmakten har vært avhengig av ideen om at USA er en rettferdig og nøytral mekler i internasjonale anliggender. Ved å skape en uærlig distinksjon mellom statlig makt og privat virksomhet, klarte Washington å overbevise verden om at den kunne stole på at Washington ville likegyldig overvåke den globale økonomien, internett, internasjonal lov og mange andre viktige maktpunkter.
Jødene som styrer Amerika har åpenbart krenket denne tilliten ved å bruke tilgangen til SWIFT som et politisk utpressingsverktøy, utnytte ubegrenset digital makt for å spionere på hele verden, som Edward Snowdens lekkasjer og NSO Group-skandalen avslørte, benytte skitne triks for å prøve å hindre rivaliserende stater fra å produsere og selge overlegen teknologi, som korstoget mot Huawei viser, og avsløre internasjonal lov som et selektivt og kynisk propaganda-verktøy for å demonisere fiender, som USAs rolle i den pågående konflikten mellom Israel og Palestina viser.
Både når det gjelder hard makt og myk makt så lever det amerikanske imperiet på lånt tid (og penger). Washington-regimet tror det kan utfordre Kina, Russland, Iran og flere mindre nasjoner samtidig som de undertrykker den hvite majoriteten hjemme. Sjansen deres for suksess er ikke-eksisterende, og det er mange krefter, inkludert oss, som er klare til å politisk erstatte denne kompromitterte og forræderske herskerklassen så snart som mulig.
Spørsmålet vi nå alle må stille oss er hvor mye skade dette herjende, sårede dyret vil påføre sitt nærmiljø før de overgir seg til det uunngåelige? Gud hjelpe oss alle.
Opprinnelig publisert av National Justice Party.