KOMMENTAR Vestlig lederskap, eller snarere mangelen på sådan, har brakt oss til et punkt få kunne forestilt seg for bare noen få år siden.
Det har gått nesten seks år siden denne nye æraen av populistisk opprør ble formelt innledet av først Brexit-avstemningen og deretter valgseier til Donald J. Trump i 2016. Mens begge disse hendelse i etterkant har vist seg å være i hovedsak symbolske og uten konkrete politiske ramifikasjoner utgjorde de et tilbakeslag mot vestlige eliters globalistiske prosjekt. Resultatet har vært en langsom erodering av legitimiteten til dette prosjektet, og våre eliter har aldri tilgitt oss for det. Selv har jeg vært vitne til kakofonien av deres narsissistiske raseriutbrudd som har nådd et crescendo som ingen ende vil ta. I dag utgjør galskapen deres ikke bare en trussel mot våre medfødte friheter, men vår grunnleggende overlevelse.
I 2020 kunne jeg knapt tro mine egne øyne da et terrorvelde av svart og anarkistisk vold omfavnet USA med full og betingelsesløs støtte fra det vestlige massemediekomplekset. Plutselig var det rett og slett forventet at vanlige hvite bare skulle akseptere at svarte nå hadde retten til å utføre rasemessige kollektive hevnaksjoner på vegne av George Floyd, en kriminell som etter all sannsynlighet døde som følge av en overdose. Denne mannen, som aldri utførte en samfunnsvennlig handling i hele sitt liv hadde plutselig blitt USAs skytsengel, med tilbedelsen av afrikanere en gang for alle nedfalt som USAs offisielle religion og dens fremste kulturelle eksportvare.
Måneder senere, i etterkant av det kontroversielle presidentvalget, fordømte det samme mediekomplekset uendelig mer fredelige demonstranter da de inntok kongressbygningen den 6. januar som terrorister og opprørere. Ashli Babbitt døde i et bakholdsangrep, og de samme mediene som bare noen måneder tidligere hadde hamret ned endeløse narrativer om politivold i USA hyllet den svarte politimannen som henrettet henne. Hundrevis av fredelige hvite demonstranter ble sperret inne under umenneskelige forhold, hvilket tragisk nok førte til selvmordet til Matthew Lawrence Perna den 25. februar i år da han ikke lenger kunne holde ut.
Dette ville vært avsindig nok i seg selv, men mens alt dette fant sted slapp våre eliter løs et totalitært og grunnlovsstridig velde som har overtrampet grunnleggende borgerrettigheter over medieindusert massehysteri under den såkalte koronakrisen som berørte nærmest alle aspekter ved våre liv, bortsett fra flyten av migranter inn i vesten, som forble fullstendig uendret. Dette kulminerte i den brutale undertrykkelsen av fredelige demonstranter i Canada, som bare engasjerte seg i sivil ulydighet som tradisjonelt sett har blitt betraktet som akseptabel innenfor vestlig protesttradisjon (i det minste så lenge budskapet behaget elitene på tidspunktet). Trudeau-regimets nærmest psykotiske respons inkluderte ikke bare direkte politivold, men også frysingen av hundrevis av bankkontoer og til og med det som bare kan beskrives som et forsøk på grovt tyveri av folkefinansierings-plattformen GoFundMe, som på et tidspunkt uttalte at millionene som hadde blitt donert til demonstrantene via plattformen «ville omdirigeres til veldedigheter» ifølge selskapet. Hendelsen utgjorde intet mindre en total politisk og økonomisk krigføring i samkvem mellom staten og private selskaper mot fredelige demonstranter, utført av eliter som to år tidligere hyllet BLMs terrorvelde som demokrati i aksjon.
Og nå til slutt spøker gjenferdet om tredje verdenskrig ved høylys dag etter at den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj kom med sitt avsindige krav om en flyforbudssone over Ukraina, hvilket ville være ensbetydende med en direkte militær konfrontasjon mellom NATO og Russland. Dette er spesielt dramatisk etter at Russlands president Vladimir Putin beordret atomvåpen-beredskapen hevet i respons til en uttalelse fra Storbritannias utenriksminister Liz Truss om at «hvis vi ikke stanser Putin i Ukraina vil vi se andre bli truet – Baltikum, Polen, Moldova og det kan ende med en konflikt med NATO». Hun ble imidlertid raskt overgått av den amerikanske senatoren Lindsey Graham, som på Twitter krevde at det russiske folket skulle utføre et attentat mot den russiske presidenten, en uttalelse som skulle ha brutt fullstendig med Twitters brukvilkår mot å oppfordre til vold på plattformen.
Retorikken er imidlertid langt fra rettet mot Putin alene. Det vestlige massemediekomplekset er i ferd med å piske opp et voldsomt rasemessig hat mot det russiske folket i sin helhet på en skala som sannsynligvis ikke har blitt sett siden de alliertes propagandakampanjer mot tyskere og japanere under andre verdenskrig. For bare noen dager siden ble den berømte russiske dirigenten Valery Gergiev sparket fra sin stilling som dirigent for det prestisjefylte tyske symfoniorkesteret «Münchner Philharmoniker», ikke fordi han kom med noen støtteerklæring for invasjonen av Ukraina, men fordi han ikke ønsket å komme med noen offentlig fordømmelse av den. Hysteriet har gått så langt at russiske katteraser har blitt bannlyst fra katteshowet «Fédération Internationale Féline».
Mens dette fremstår som absurd burde det tas på dødelig alvor av alle legitime nasjonalister og dissidenter, ettersom det viser hvordan det vestlige massemediekomplekset fremdeles besitter enorm makt til å piske opp hat og raseri hos millioner til tross for at de befinner seg i en total legitimitetskrise. Det er imidlertid hysteriet hos elitene selv, snarere enn massene, som burde bekymre dere for alvor. Siden den 24. februar har vi vært vitne til en dragkamp mellom de gjenværende rasjonelle elementene blant den vestlige nyliberale herskerklassen, de samme elementene som forhindret total katastrofe under Cubakrisen, og et nytt element som ikke kan beskrives som noe annet enn klinisk sinnssyke og tydeligvis villige til å risikere en atomvinter over et narsissistisk raseriutbrudd.
Og nå, etter tydelige advarsler fra et Russland, som gjentatte ganger har bevist at de vil følge opp ord med handling, om at forbud på russisk olje vil føre til at de kutter den livsviktige gasstilførselen til Europa, har flere vestlige land uttalt at de vil gjøre nettopp dette, inkludert USA, Storbritannia og potensielt hele EU. Russland dekker 40% av EUs import av gass. Ideen om at dette kan omstilles med et knips ville ha vært latterlig under normale forhold. Med et skakkjørt og destabilisert logistikknettverk etter to år med Covid fremstår det som aldeles sinnssykt. Og hva er EUs refleksjoner over den monomaniske besettelsen av «fornybar energi», inkludert stengningen av tyske atomkraftverk, som ledet dem nettopp til denne avhengigheten av russisk energi? Enda mer fokus på «fornybar energi», ifølge Europakommisjonens seneste uttalelser.
Jeg betrakter meg selv som en til syvende og sist meget kynisk mann. Jeg forventer absolutt ingenting av elitene våre fordi på dette viset vil jeg aldri bli skuffet, og selv jeg har blitt sjokkert over opptredenen til disse menneskene det siste halve tiåret. Hver gang jeg har trodd at toppen på deres skruppelløshet, grusomhet og til og med totale galskap har blitt nådd klarer de nok en gang å overaske meg. En kollaps av europeisk livskvalitet ikke sett siden 1930-tallet virker nærmest uunngåelig. Atomkrig er en genuin mulighet.
For å si det rett ut: Dette begynner å bli veldig alvorlig.
For bare noen år siden var elitenes krig mot hvite fremdeles ganske abstrakt for mange av oss. Vissheten om at minoritetsstatus ventet en gang i framtiden hvis ting ikke ble endret var der, men når alt kommer til alt fantes muligheten for å simpelthen synke tilbake ned i apati og late som ingenting fordi forandringene stort sett gikk sakte nok til at det var et alternativ. Et falskt og hult alternativ, men et alternativ likevel.
Fra og med nå og til den endelige konklusjonen på dette mørkeste av kapitler i Europeisk historie vil dette ikke lenger være tilfellet. Du kan være så lydig og servil overfor systemet som du vil, holde deg så taus du bare vil. Du vil ikke være i stand til å skjerme deg selv fra konsekvensene av våre eliters ravende galskap. De av dere som nøler med å gjøre ditt for kampen på grunn av en frykt for å miste en myk og behagelig middelklassestatus er nødt til å avfinne dere med at denne levestilen vil eroderes uansett av økte levekostnader og WEFs nyføydalistiske ambisjoners piskende vinder. Med mindre du tilhører den mikroskopiske andelen som kan klore seg opp inn i den kosmopolitiske eliten er det bare et spørsmål om tid.
Jeg er langt fra en modig mann. Dog jeg gjerne skulle ha tenkt på meg selv som bedre enn de foregående generasjonene som bare stod og så på mens befolkningsutskiftningen marsjerte framover og det ville vært langt enklere å stanse den, så er den harde sannheten at jeg simpelthen en dag betraktet utsiktene mine for fremtiden og spurte meg selv:
Har jeg egentlig så mye igjen å tape?
Det er et spørsmål dere alle burde overveie nøye de kommende ukene. Personlig tror jeg ekte bånd til kamerater du kan stole på når tidene blir harde vil være uendelig mer verdt i denne nye verdenen vi er i ferd med å tre inn i enn noen prekær og flytende privilegert posisjon du alltid vil være ett eneste feilgrep unna å tape.
