NORGE Musikken har stanset for denne stolleken og alle spillere deiset rett i bakken.
Valget er over og resultatet kunne ikke vært mer kjedelig. Den politiske situasjonen i Norge står på stedet hvil på grunn av tapere fra alle hold og sider. Det er ingen vinnere her og ingen framgang vil finne sted.
La oss gå fra venstre mot høyre.
Ytre venstre tapte fordi de ikke klarte å manøvrere seg inn i en forhandlingsposisjon. Mens mange konvensjonelle høyrevendte nok vrir seg i hendene over Rødt sin ekspanderte stortingsgruppe så er jeg langt mindre imponert. Kommunistenes fremgang er langt mindre imponerende når en tar høyde for at kapitalismen for lengst har entret en legitimitetskrise og blir stadig mer upopulær. Til tross for dette er den røde kanten av de rødgrønne mellom Rødt og SV ute av stand til å klore seg mer enn noen få prosentpoeng fram – og hvorfor?
Fordi deres såkalte progressive økonomiske poltikk er forgiftet av kultur-, og anti-familie-radikalisme og ideologisk anti-hvithet, frastøtende for arbiderfolkene de hevder å stå for. Dette er grunnen til at disse menneskene aldri vil være i stand til å oppnå den samme revolusjonære suksessen som de fascistiske bevegelsene hadde tidlig på 1900-tallet.
Jonas Gahr Støre sikret sin drømmeregjering, med det resultat at SV vil bli nødt til å konkurrere med det mer velposisjonerte SP for innflytelse mens Bjørnar Moxnes blir stående i kulissene de neste fire årene og hytte impotent med neven over forskjells-Norge. Tapere.
Sentrum på den rødgrønne siden er også tapere. Sjampanjekorkene hadde knapt blitt sprettet før konfliktlinjene i den nye rødgrønne regjeringen ble åpenbar da, selv om Arbeiderpartiet klarte å stagge blødningen denne gangen takket være Høyres og Frps utallige selvmål, så er APs politiske hegemoni dødt og begravet. Hvis dette er det beste Støre kunne prestere mot et Høyre og Frp som tilbrakte det meste av de to siste årene med å slå seg selv i fjeset og en grønn utfordrer som gjorde seg selv helt uspiselig så forutser jeg at det vil være endra mindre å juble for etter fire år med regjeringsslitasje.
Senterpartiet, på den andre siden, hadde en sjanse til å strupe et historisk svakt Arbeiderparti og bli det største partiet på rødgrønn side, men lot den gli fra seg ved å mislykkes i å lansere en bred og nasjonal populisme for folket. Trygve Slagsvold Vedums statsministerkandidatur var en dårlig spøk og nå da han må inn i regjering og ut av opposisjon så vil mulighetene til å vokse videre bli sterkt begrenset.
MDG tapte da de selv med en ensidig massemediekampanje bak seg rett før valget ikke klarte å karre seg over sperregrensen. Den vanlige nordmann er åpenbart smartere enn undertegnede har gitt dem æren for. Imidlertid burde ingen tro at dette fundamentalt forandrer noe som helst. Norge er fremdeles en integrert brikke i det jødiske imperiet som har sitt sete i Washington D.C. gjennom NATO og våre internasjonale forpliktelser.
Den store omstillingen er på vei, og selv om vår nyliberale herskerklasse ville ha foretrukket å bruke et ekspandert MDG som en unnskyldning for videre å utarme arbeidende nordmenn med klimabeskatning så er den overordnede planen uforandret, med eller uten en nyttig syndebukk.
Jeg har intet å si om KRF og Venstre da ingen bryr seg om disse partiene.
Høyre tapte fordi de tapte. Ingen signifikant endring vil finne sted da Erna Solberg tydeligvis ikke er klar for en karriere i Brussel eller FN helt enda og vil forbli sittende.
Frp tapte da valget sementerte deres tap av kredibilitet og fall fra partiets Carl I. Hagens glansdager. Partiets nye ledelse pisset vekk sin ene sjanse til å redde seg selv etter Siv Jensens avgang ved å slå ned på sin nasjonalkonservative fløy, hvilket skapte en konkurrent i demokratene som lett kunne vært unngått.
Frps troverdighet er i toalettet og vi må gjøre vårt beste for at den forblir der.
Og når det kommer til Demokratene er dette forhåpentligvis slutten på Vidar Kleppes lange og mislykte politiske karriere. Som Frihetskamp påpekte for flere måneder siden var paritets politikk svak og ikke differensiert nok fra moderpartiet, med det resultat at mange velgere tok den taktiske beslutningen om at det ville være liten vits i å stemme på Frp+. Resett og Document, til tross for at de skal ha en lojal leserskare på flere hundretusener mellom seg, klarte ikke å skvise inn en eneste kandidat fra sitt foretrukne parti.
Og like sikkert som at Demokratene var dømt til å falle pladask er det at Helge «jeg elsker transvestitter» Lurås og Hans «Israel først» Rustad ikke vil lære noe som helst av dette.
Og til syvende og sist har vi Alliansen.
Uten å bruke for mye tid på å sparke en død hest så vil jeg bare understreke at Den nordiske motstandsbevegelsen har vært, er og vil forbli det eneste seriøse politiske alternativet for arbeidende nordmenn. Fire år fra nå vil de uten tvil igjen bli fristet til å prøve å lure systemet gjennom klovnerier, ironi og, i mangel av en koherent og robust politisk plattform, prøve å spille på den siste politiske trenden (i dette tilfellet vaksinering).
Det lyktes ikke ikke denne gangen og det kommer ikke til å lykkes fire år fra nå.
Det finnes bare én løsning og dens navn er nasjonalsosialismen.
