En av de vanskeligste sakene ved å vinne en større tilhengerskare i dag, med et radikalt alternativ, er at folk fortsatt føler at systemet tar hånd om de og beskytter de. Mange vet at vi har rett, men de gjør ingenting for å bedre situasjonen ettersom de forstår at det koster å stille seg utenfor systemet. Andre har ingen aning om noenting, men tror at at de lever i himmel på jord og forveksler derfor oftest umiddelbar nytelse med ekte livsglede. Akkurat som i Roms tid finnes i dag «brød og skuespill» som hindrer folk i se virkeligheten (og skulle ikke det fungere så finnes alltids lykkepiller eller andre narkotika for å rømme fra virkeligheten). I skinnet fra fjernsynet vil man ikke høre snakk om samfunnsforandringer, men man vil heller være blivende i sitt drømmetilstand og bevare sine illusjoner.
Motstandsbevegelsen har ofte ført fram at det er høyst sannsynlig at noen virkelig form for samfunnsomveltninger kommer først skje i sammenheng med en krise av noe slag, og det er slik en utvikling vi må forberede oss på. Av denne anledning har vi av visse individer blitt avfeiet som «katastrofister». En del har også ment at vi venter på en «Messias» (i form av krisen) – som at vi i dag skulle være passive og at den nåværende kamp vi fører, ikke anses være en kamp.
Etter det greske valget har dog vi «katastrofister» en anledning til å være glade. Resultatet i Hellas viser at vi hadde rett – og det på flere plan. Det lille partiet Gyldne Daggry har gått fra å ha et lite kommunalt mandat fra forrige valget, til 21 plasser i det greske parlament. Partiet fikk omkring 7 prosent av stemmene og er i dag det sjette største partiet i Hellas. Vi er glade på Gyldne Daggrys vegne og det faktum at den verden vi lever i ihvertfall har kunnet endre på de psykologiske aspektene omkring revolusjonære tilstander; nemlig at en virkelig samfunnsomveltning skjer først når tiden og situasjonen er moden. I Hellas er systemet moralsk; og dernest økonomisk – bankerott. Det er derfor vi ser en spirende gjenoppreisning hos det greske folket.
Naturligvis finnes det en mulighet for å nå seier uten en økonomisk krise (hvilket dog er vanskelig å vite og ingen har egentlig lykkes med det), men derimot ikke gjennom å tilpasse vårt budskap til systemet. Det er vanskelig å konkurrere med systemet ettersom det på det nåværende tidspunktet anses tilby sikkerhet, bekvemmelighet og økonomisk trygghet til den store massen. Den virkelig store tilstrømning til den nasjonale bevegelsen vil ikke skje før man ikke har råd til å kjøre bil til jobben, begynne sin dag på McDonalds eller kaste i seg potetgull og øl foran fjernsynet. Når man innser at samfunnet er bygd på en eneste stor løgn og at man samtidig savner systemets beskyttelsesnett kommer de til å være betraktelig mer mottakelige for andres synspunkter og løsninger. Det er akkurat dette som har skjedd i Hellas.
I massemedia har Den Gyldne Daggry blitt beskrevet som nasjonalsosialistisk («nazistisk») og desperasjonen i artiklene har vært til å ta og føle på. Den Gyldne Daggry er derimot ikke et nasjonalsosialistisk parti, i alle fall ikke sett utenfra. Om man fra skyte inn litt kritikk så hadde partiet nok hatt godt av å være litt mer tydelige i dette og andre spørsmål. Jeg hadde også gjerne sett at man talte åpent om hvordan jødiske storbanker som Goldman Sachs har forårsaket og profittert på Hellas sin nåværende situasjon, og satt dette i et historisk perspektiv.
Den Gyldne Daggry er dog virkelig et radikalt alternativ og det å et helt annet nivå enn de fleste andre nasjonalistiske partier. Den Gyldne Daggry er i bunn og grunn en slags kamporganisasjon og de har som sådan gjennom årene havnet i mange konflikter på gatene. Selv om man av mulige «taktiske grunner» ikke går hele veien, så oppviser Den Gyldne Daggry tydelige nasjonalsosialistiske trekk, noe som deres symbolbruk er bevis for. Deres leder, Nikolaos Michaloliakos, har blitt arrestert for flere mindre voldsrelaterte lovbrudd og til og med for ulovlig innehav av eksplosivt materiale, noe som leder til hans avskjed fra militæret. Han er hva visse i Sverige ville kalle for «belastet». Hele deres organisasjon er i sammenligning med andre, «belastet». Tross dette – eller kanskje på grunn av dette – har Den Gyldne Daggry nådd parlamentet.
Det skal i denne sammenheng nevnes at det britiske nasjonalistpartiet BMP i forrige uken gjorde et katastrofevalg, der man tapte nesten alle sine lokale mandater. Partilederen Nick Griffiin har under sin tid i partiet, gjort pragmatismen til partiets norm, noe som nå virker å straffe seg. Når man baserer sin politikk kun på å angripe innvandringen (eller den muslimske innvandringen som det jo mest handler om), men ikke roten til det onde, så kommer dette ikke å holde i lengden. Systemet kan manøvrere ut et slikt parti gjennom å enten ta hånd om disse spørsmålene selv eller med hjelp av repressive midler holde den rotløse massen under kontroll. Forskjellen mellom Den Gyldne Daggry og BNP er at det førstnevnte er mye mer dyptgående i sin kritikk av systemet.
Nå skal vi ikke tro at noenting er løst i Hellas i og med at Den Gyldne Daggry akkurat har kommet inn i parlamentet. At en krise fungerer som en katalysator bør nå til og med de skeptiske kreftene i vår bevegelse holde med om. Denne krise kan også nå Sverige, akkurat som den tidligere har nådd Island og andre stabile økonomier. Frem til det skjer må vi fortsette vår urokkelige kritikk av systemet og fortsette berøre de mest kontroversielle, men nødvendige spørsmålene. Det handler ikke om å passivt avvente noen form for magisk inngripen fra oven, men å bygge opp en motstand og å forberede oss på at det hus som ble bygget uten grund til slutt må rase. De som følger vinden kommer få vanskelig å følge med når den raskt snur og vender seg den andre veien. Det handler om å allerede fra begynnelsen bedrive en radikal kamp og at ikke vike i fra den. Kun gjennom dette kommer vi å oppfattes av folket som ærlige og vinne deres tillitt når vår tid er inne.
I Hellas begynner nå alvoret. Det borgerlige høyre mister sine mandater i parlamentet og sosialdemokratene havner utenfor, samtidig som de som i den liberale verden oppfattes som ytterligheter, avanserer. Den Gyldne Daggry kommer å havne i samme parlament som et kommunistparti av mer klassisk snitt, KKE, som taler om innføre proletariatets diktatur etter revolusjon. I det nye, spirende Hellas finnes allerede innebygde konflikter som kanskje ikke kan løses før en kraft tar kommandoen. I Hellas har en krise vist seg nødvendig og det skal bli interessant å se om Den Gyldne Daggry forvalter dette vel og fortsetter den radikale veien. Selv det nordiske folk kunne ha bra av en slike krise, da det skulle føre kampen fremover og få mennesker å våkne til den grimme virkeligheten.
