KOMMENTAR Adrian Jacobsen kommenterer 1. mai og motdemonstrantenes irrasjonelle hat som massemedia kamuflerer som «toleranse og kjærlighet».
En ting som gjorde inntrykk på meg under 1. mai var meningsmotstanderne som hadde møtt opp for å bevitne Nordens reisning. Selv om de var en minoritet blant de mange nysgjerrige tilskuerne som hadde dukket for å se demonstrasjonstoget, klarte de likevel å lage nok støy til at det var vanskelig å ikke legge merke til godhetsknarkerne som spyttet og skrek mens de viftet med sine langefingre.
Mens det i Boden hadde blitt busset inn maskerte og svartkledde «antifascister», var det en betydelig mer tragikomisk gruppe motdemonstranter ikledd klovneneser og fargerike parykker som hadde stilt seg opp gatelangs i Ludvika. Felles for dem begge var likevel at de mislykket totalt på å stoppe Den nordiske motstandsbevegelsens 1. mai-demonstrasjon i år også.
Hvor mer jeg så til disse motdemonstrantene hvor mer åpenbart ble for det for meg at jeg har valgt riktig side. Kontrasten mellom Motstandsbevegelsen og denne sørgelige gruppen av bokstavelig talt klovner var så tydelig at det blir innlysende for enhver oppegående person at Motstandsbevegelsen representerer sunn fornuft i et stadig mer absurd samfunn. Motstandsbevegelsens demonstrasjonstog utstrålte styrke, disiplin, orden og selvsikkerhet, og utgjorde den rake motsetningen til desperasjonen, kaoset og usikkerheten som rådet blant hylekoret og klovnene. En oppfatning jeg tror også flesteparten av tilskuerne deler ettersom mange virket fascinert og nærmest trollbundet av maktoppvisningen til Motstandsbevegelsen. Det eneste man kan si det omreisende sirkuset klarte å oppnå denne dagen var å være et levende eksempel på hvor virkelighetsfjern venstresiden virkelig har blitt.
Det er vanskelig for meg å beskrive med ord den følelsen man får av å se et ekte «freakshow» som det i Ludvika. Man blir først målløs, så forvirret, før man på alvor sliter med å holde latteren tilbake. Til slutt sitter man igjen med langt flere spørsmål enn svar på hvorfor tilsynelatende voksne mennesker kan oppføre seg slik. Jeg så for eksempel en godt voksen hvit mann som gråt hysterisk over Motstandsbevegelsens nærvær på gatene. Jeg så personer som stod og skrek usammenhengende ord mens de fektet febrilsk med armene i lufta. Emil Hagberg skulle senere i et avsnitt av Studio Nordfront komme med en god forklaring på motdemonstrantenes irrasjonelle og emosjonelle reaksjoner da han sammenlignet det med et religiøst vekkelsesmøte. Ikke bare er det en god sammenligning i seg selv, men den blir enda mer korrekt ettersom den svenske kirken blant annet var pådriver bak motdemonstrasjonene. «Størst av alt er kjærligheten» var parolen som kirken hadde valgt denne dagen. Et valg som er svært ironisk med tanke på at hatet, banneordene, langefingrene kom fra deres egne rekker, og ikke fra de mange stolte menn og kvinner som hyllet den nordiske arbeideren denne dagen.
Det er ingen tvil om at motdemonstrantenes oppførsel er et resultat av den mangeårige kulturmarxistiske indoktrineringen i skolen samt den hatske stemningen som har blitt pisket opp i media den siste tiden. Sannheten er at flesteparten av disse menneskene er simpelheten et produkt av det systemet de har blitt oppdratt av. Jeg tror likevel mange av dem underbevisst føler noe er virkelig galt med samfunnet, men istedenfor å sette seg inn i de virkelige årsakene, lar de seg rive med av media og strømmer til gatene for å få utløp for sin frustrasjon mot den eneste gruppen i samfunnet det fremdeles er akseptabelt å hate.
Det faktum at nasjonalsosialismen har blitt utpekt som den desidert største og styggeste ulven gjennom tidene gjør at lettpåvirkelige mennesker tror de gjør noe «modig» og «aktverdig» ved å demonstrere mot møte- og ytringsfrihet i dagens Norden. Dette er personer som ikke bare har latt seg overbevise at det er helt okei, men også deres moralske plikt, å spy sitt hat mot alle som har fått merkelappen «nazist»; et oppkonstruert psykopatisk monster som egentlig ikke eksisterer for utenom i Hollywood-filmer og i falske skrekk-dokumentarer.
I media blir disse menneskene så hyllet for å stå opp for «kjærlighet» og «toleranse», samtidig som de er totalt uvitende om at de på et følelsesmessig plan blir manipulert og brukt av den politiske eliten for å kneble politisk opposisjon. Den samme politiske eliten som hater dem og som jobber aktivt for at de skal bli en minoritet i deres eget land. Dessverre er mange så fyrt opp og blendet av medias løgner at de er totalt ute av stand til å se seg selv og sitt selvødeleggende hat i speilet. Dette er også årsaken til at det er vanskelig for meg å hate disse menneskene tilbake. Jeg synes oppriktig synd på dem. De er rett og slett systemets nyttige idioter og klovner.
Tilgi dem fordi de vet ikke hva de gjør.
