JØDESPØRSMÅLET Den noe uortodokse ekskursjonen som demonstrantene foretok på Capitol Hill, i Washington D.C. 6. januar i år, er behørig omtalt i medier verden over. Grunnen til den uproporsjonale reaksjonen på hendelsen er selvsagt at de kan, og de har verktøyene for å styre narrativet, som den siste tiden har vist oss. Grunnen til indignasjonen er angivelig hva Kongressen representerer og symboliserer, i våre sekulariserte vestlige samfunn som en erstatning for det sakrale, det hellige, nemlig «demokratiet» som definert av de selvsamme.
Noe folkestyre er det imidlertid ikke snakk om når «demokrati» i denne sammenhengen blir nevnt; det var nettopp folket som uttrykte sin misnøye, i den øverste fysiske konstruksjonen hvor de folkevalgte utøver sin gjerning, og det var instanser som ikke står på valg og som ikke stilles til ansvar for noen andre enn kapitalen, som fysisk grep inn og regulerte narrativet.
Den «kanadiske» rabbineren Shlomo Zuckier skriver blant annet følgende i kronikken «Mens mobben stormet Capitol mistet vi noe hellig. Talmud kan hjelpe oss å prosessere vår kollektive sorg»:
Den voldelige handlingen det er å innta et hellig sted, å slå hull på dette skallet av tilsynelatende ugjennomtrengelighet og Tempelet i Jerusalems evige status, ødela noe dyrebart. Det evige traumet som denne rivningen av det anerkjente hellige stedet er grunnen til at vi sørger ødeleggelsen av Tempelet og lengter etter at det skal komme tilbake i våre liv og vår liturgi. Når det jødiske samfunnets fremste institusjon så traumatisk ble invadert ble det hellige ved Tempelet undergravet, noe som samtidig speiler menneskets følelse av tap.
Capitol Hill er ikke Tempelet i Jerusalem. Men uansett hvordan man ser på Capitol så har det stor mening for det amerikanske folket, og vi kan se en parallell mellom opplevelsene til de to nasjonene i det de fikk sine opphøyde institusjoner invadert.
Som senator Chuck Schumer sa det:
Lørdag var dagen da dette demokratiets tempel ble skjendet. Det amerikanske folket opplevde overtredelsen av sine hellige regjeringshaller, formidlet direkte i mediene, med makt invadert av de som ønsker å undergrave den demokratiske prosessen som de holder så høyt. Noe av USAs enhet, delt følelse av samme formål og utvetydige dedikasjon til demokratiet ble skjendet i det murene til Capitol Hill ble forsert. Mens noen av disse normene og verdiene forhåpentligvis fremdeles kan opprettes, så gikk en del av Capitols mektige symbolske kraft tapt da vandalene tok seg inn og skjendet det.
(Chuck Schumer er for øvrig jødisk hvis noen lurte, eller var i tvil.)
Denne fetisjen for «demokrati» er på mange måter en akilleshæl for de ulike uttrykkene av det som kan betegnes som nasjonale bevegelser; for nasjonalsosialister er det enkelt: demokrati skal forstås bokstavelig, styrt utelukkende av folket. Å relativisere denne, å tillegge den en utvidet betydning er i realiteten å ikke anerkjenne demokratiet, folkestyre. Åpner man ikke opp for at «demokrati» som begrep også kan manipuleres kan man fort ende opp på samme side som dets fiender, man integrerer den dominerende kabalens/gruppenes meninger. Når noen handler eller uttaler seg på vegne av, eller i forsvar for «demokratiet» bør alltid responsen før vedkommende får fortsette være: hvordan definerer du «demokrati»? Som motkreftene som ble mobilisert mot Trump spesielt, men generelt også mot hele omlandet som ble generert av energien rundt Trumps valgkamp og presidentgjerning, var/er en giftig («unholy alliance» som kronikken i Time betegner den som) blanding av kapitalmakt, «venstresiden», særinteresser, media, kultureliten, ideologiske og politiske opponenter, kort sagt: et forsøk på minoritetstyranni (man kan spørre seg hvor demokratisk representativ det er at en minoritet på 2% i en 
befolkning innehar 27% av regjeringsposisjonene). Det er den talmudiske definisjonen av demokrati som også er gjeldende i Europa, demokrati er det som gavner den dominerende gruppen i samfunnet, og verden (derfor kan Israel være alliert med de mest anti-demokratiske landene i historien, som Saudi-Arabia, månen og sverdet, med natten og døden; IslamoSionismen). Trump tjente riktignok disse kreftene i en viss grad, men han mobiliserte også ubevisst og på en måte motkreftene ikke hadde forutsett, elementer av befolkningen som annullerte det eventuelt positive for disse. Bare så det er klart: folket er irrasjonelt og må kontrolleres, de må aldri få dominere med sine verdier og meninger i et samfunn. Sist folket fikk et ord med i laget ble dets fiender for et øyeblikk eksponert og innflytelse fjernet, forhenget ble dratt fra; det tok en «unholy alliance» av en minoritet og eliter, med en ubegrenset kilde av unge, hvite menn å kaste inn i kulestormen, for igjen å opprette illusjonen.
Derfor har sjeldent et navn som «Motstandsbevegelsen» om en bevegelse, «revolusjonær» som betegnelse på denne og «Frihetskamp» om en nyhetsformidler, vært mer aktuell og beskrivende.
