FOREDRAG: Klas Lund, Den Nordiske Motstandsbevegelsens leder, holdt nylig et foredrag i Dalarna. Samme foredrag ble også holdt i Umeå for noen uker siden i forbindelse med aksjonen som fikk mye oppmerksomhet i byen. Nedenfor skal jeg forsøke å oppsummere deler av foredragets innhold.
En kamp uten illusjoner
Klas Lund innledet med å snakke om hvordan medlemmer i Motstandsbevegelsen og han selv må passe på så man ikke blir et offer for illusjoner og ønsketenkning. «Den politiske kampen må være basert på en rasjonell tankegang fri for illusjoner», sa Lund. Selv om kampen og propagandaen kan ha følelsesladede innslag og vårt mål er visjonært, så må «planleggingen av kampen, bedømmelsen av den politiske situasjonen, samt vår strategi og taktikk (…) alltid ha et rasjonelt utgangspunkt, fritt for illusjoner og ønsketenkning».
Derfor skal vi heller ikke legge skjul på at våre mål er vanskelig å oppnå, mente Lund som anser at målene kun er mulige å nå igjennom en kompromissløs kamp. Det «eneste» vi trenger å gjøre er og få mange nok mennesker til å tenke i andre baner og handle annerledes enn de gjør i dag. Systemet opprettholdes og består av mennesker. Tar man bort disse menneskenes støtte, faller systemet.
Lund snakket så om bedragere. «Et problem for oss er menneskers tilbøyelighet til å bli ofre for bedragere av ulike former som utnytter sårbarheten ved ønsketenkning og selvbedrageri hos sine ofre, og ofrenes tro på at det finnes en snarvei til suksess», sa han. Derfor er det viktig at Motstandsbevegelsen består av rasjonelle og kritisk tenkende medlemmer, fastslo Lund med følgende ord:
Lettlurte mennesker utgjør en konstant trussel mot organisasjonen innenfra, ettersom en hvilken som helst opportunist kan lokke dem til å svike i en vanskelig situasjon når organisasjonen befinner seg i en sårbar posisjon. Og vi er en organisasjon som kommer til å utsettes for press og havne i tallrike vanskelige situasjoner. Motstandsbevegelsen skal derfor ikke ha lettlurte følgere i sine rekker. Motstandsbevegelsen må strebe etter å rekruttere og fostre stabile kjempere, som ikke følger ordre og budskap fordi de er enkle å lede, men fordi de er bevisste over at disiplin, orden og autoritet er selve bærebjelken i en fungerende og effektiv organisasjon og at en slik organisasjon er en forutsetning for en fremgangsrik kamp.
Om vi skal tiltrekke oss riktig sort mennesker må vi derfor også være ærlige og holde oss til sannheten i vår propaganda. Ellers kommer organisasjonen til å dra til seg lettlurte mennesker og støte bort kritisk tenkende personer.
Lund snakket deretter om begrepet «sannhet». «Sannheten er det mest revolusjonære budskapet på jorden, ettersom vi lever i et system som er bygget på flere lag av løgner», hevdet Lund og fortsatte:
Men man skal ikke være naiv og tro at sannheten alene kan gjøre oss fri, slik ordtaket hevder. Historien har vist at løgn og bedrageri like gjerne kan seire over sannheten og at et unaturlig tankesett kan seire over et naturlig et.
[…]
Sannheten må organiseres og ha sine fanatiske forkjempere som er minst like drivende som deres fiender. For vi ser at løgnen ofte er mer lokkende for mennesker enn sannheten. Sannheten kan være ubehagelig, og passer kanskje ikke inn i menneskers umiddelbare egne behov, og det er dens store ulempe som gjør at mange mennesker gjerne vil unnvike den og i stedet hengir seg til fantasier.
Populismens problematikk
En del av foredraget handlet så om en lignelse, der Norden ble sammenlignet med en mann som var i ferd med å dø av kreft som følge av en usunn livsstil. «La oss forestille oss en stillesittende slappfisk som foretrakk å se på TV, røyke, drikke øl og spise pizza», sa Klas Lund og fortalte så at mannen, som symboliserer Norden, nå var 38 år gammel, men at leger om noen få år kommer til å finne ut at han lider av en uhelbredelig form for kreft.
Lund forklarte siden at mannen når han var 38 år kanskje kunne unngått å dø av kreft, men da under forutsetningen at han radikalt forandret hele sin livsstil og eventuelt fikk hjelp av leger til å fjerne kreften fra kroppen hans før den ble uhelbredelig. Samme sak gjelder for Norden og de nordiske folkene, samfunnet må forandres fra grunnen av for å sikre folkets overlevelse og utvikling. Det rekker ikke å bare stoppe masseinnvandringen, mente Lund, da den har pågått for lenge og samfunnet også har blitt rammet av andre kreftformer.
For å redde mannen kreves det dog at en lege oppfordrer ham til å gjøre de nødvendige forandringene med hans livsstil, samt at han lytter til oppfordringene. Problemet er at det finnes mange kvakksalvere som tilbyr enkle og behagelige «løsninger» som ikke kommer til å redde mannens liv. Det samme gjelder også for Norden, forklarte Lund:
Her kommer vi inn på det vi kan kalle for populismens problematikk. Den såkalte populismen tilbyr menneskene løsninger på det de ikke liker, men unngår problemer som menneskene ikke vil ta tak i eller vite noe om. De ubehagelige sannhetene unngås garantert. Og i den sykes tilfelle innebærer det at man vil bli tilbudt smertelindring og som fjerner visse av symptomene. Det hadde på ingen måte innebåret en løsning på den grunnleggende kreften.
Når vi her bruker ordet populisme, så betyr det en politisk innstilling der tyngdepunktet i politikken man fører bygger på hva folk vil høre og innebærer en tilpasning til folkets meninger. Dette da i motsetning til oss som utgår fra prinsipper og innstillingen om at en minoritet må lede folket i riktig retning, ikke tilpasse seg til det.
Populisme i den forstand bygger også på grunnforutsetningen om menneskenes samtykke til enhver handling som må gjennomføres – og er derfor å betrakte som mer eller mindre en anerkjennelse av det nåværende systemet, til tross for at nasjonens livreddende handlinger kan kreve mindre populære handlinger utført av en besluttsom og sterk minoritet.
Videre mente Lund at høyrepopulistiske partier, som FrP i Norge og front National i Frankrike, står i veien for mer revolusjonære alternativer og hindrer disse fra å vokse. Det er enkelt og greit vanskelig for radikale krefter å vokse seg sterkere når populistene tilbyr folket enklere og mer komfortable «løsninger». De populistiske partiene gagner systemet og fungerer som sikkerhetsventiler, konstaterte Lund.
Overlevelse eller lydighet?
Klas Lund kritiserte også disse «demokratiets tilbedere» som ikke har noe imot at folket ledes til sin undergang, så lenge «alt skjer i tråd med de demokratiske reglene». Lund sa følgende:
Demokratiet er ganske tydelig en hellig ku som alle bukker og bøyer seg for. Det anses også dets regler å være. Om loven og politikeres beslutninger gir 100 000 afrikanere rett til å kolonisere deler av for eksempel Dalarna, så forventes det at du som en god demokrat og lydig medborger aksepterer det. Vi får protestere og klage litt, men ikke mer, og skal pent vente fire år om gangen med å gjøre vår stemme hørt igjennom å legge en lapp i en boks med en stemme til en eller annen kvakksalver eller opportunist.
Vi får bare debattere mens makthaverne ødelegger landet rett foran våre øyne. Alt annet er i følge disse unnfallenhetens talsmenn både udemokratisk og kriminelt.
Skal vi da akseptere at lydighet til det nåværende systemet og dets regler er viktigere enn folkets overlevelse? Skal vi snilt vente på at majoriteten av folket, som uten tvil har bevist at de representerer en grotesk unnfallenhet, feighet og treghet, tar en beslutning om at systemet skal forandres – eller skal vi forutsetningsløst kjempe for folkets overlevelse?
Parlamentarisk kamp ikke utelukket
Etter kritikken mot parlamentarismen tilføyet dog Klas Lund at parlamentarisk kamp kan være et komplement til utomparlamentarisk kamp. Han sa:
Også den parlamentariske kampen kan være en viktig komponent i kampen, ikke minst ettersom vanlig folk er så vant til systemet og har vanskelig for å forstå hvordan makt kan vokse på andre måter. Det kan derfor være en nødvendig måte å vise for mennesker at bevegelsen har en styrke som også kan manifesteres parlamentarisk.
Men det innebærer ikke, og får ikke innebære, at vi i så fall forandres til en parlamentarisk bevegelse som begynner å se valg som det aller viktigste i vår virksomhet. Vårt budskap må alltid være at det aldri kommer til å rekke med å legge en lapp i en boks hvert fjerde år.
En annen funksjon som valgdeltakelsen skulle kunne fylle i kampen er at Motstandsbevegelsen skulle kunne forsvake de populistiske alternativene igjennom å stille opp i valg og således tømme dem for støtte og ressurser.
Videre forklarte Lund at det er viktig å tenke på at en sterk bevegelse når den vel blir populær, kan slå igjennom direkte i sitt første valg. Det må ikke skje en langsom suksessiv økning i velgerstøtte som følger en kurve som ligner den som Sverigedemokraternas valgresultat har fulgt siden første gang partiet stilte opp i et riksdagsvalg. Lund betonet også at det ikke engang i et strengt demokrati er nødvendig å vinne 51 prosent av velgernes støtte for å få sin politiske vilje igjennom, særlig ikke for en bevegelse som vår.
Kampens faser
Klas Lund mente at Motstandsbevegelsen i kampens nåværende fase må «påvirke mennesker, rekruttere nye medlemmer og skaffe tilhengere». I denne fasen handler kampen mye om psykologi og det rekker ikke med å tilby folk en teoretisk forståelse, vi må også overtale folk til å handle. Lund sa:
Å kjenne til sannheten er langt fra det samme som å agere ut i fra denne kunnskap.
Vi må overtale en begrenset mengde mennesker, våre fremtidige medlemmer, til å kjempe. Vi må gi de mot. Og det gjør man aller mest effektivt ved at vi i organisasjonen står frem som et godt eksempel og viser mot og styrke. Om mennesker ser at vi handler og står på vårt, så kommer en del av dem til å ta motet til seg og gå fra innsikt til handling selv.
Kampens neste fase, mente Lund, vil trolig begynne av seg selv når Motstandsbevegelsen består av 1500 – 2000 medlemmer. Lund forutser at utviklingen da kommer til å gå raskt og at den styrken som 1500 nasjonalsosialistiske kjempere utgjør vil ha en sterk psykologisk effekt på det øvrige samfunnet, hvilket raskt kan skape hva Lund kalte «en mer dynamisk politisk utvikling».
Avslutning
Avslutningsvis sa Klas Lund at vi ikke skal henge oss opp i at vi i dag er en forholdsvis liten organisasjon:
Vi skal ikke la oss forbitre over at vi er en relativt liten organisasjon. Den Nordiske Motstandsbevegelsen må være en liten organisasjon om vi sammenligner med våre fiender. Men det er ikke noe rart. Alle bevegelser som går i konflikt med et dominerende system er for små fram til den dagen de bryter igjennom, blant annet på grunn av de psykologiske og sosiale barrierer som holder mennesker tilbake. Men det er ikke noe annerledes på dette punktet enn hva andre bevegelser har måttet gå igjennom før oss i historien.
Lund avsluttet med følgende ord:
Dagens vestlige mennesker er i grunnen hedonister som ikke tror på noe spesielt sterkt. Dette er også hva systemet har oppfostret dem til. De kan bøyes etter noens sterke vilje, nå er det systemet som gjør det, i morgen kan det være noen andre. Vi kan beseire våre fiender, ingenting er umulig.
Vår strategi skal ikke være å stille oss på parti med folket. Vi skal fortelle folket hva de trenger å høre og vise dem hvordan ordentlige nordboere bør oppføre seg.
Vårt lederskap handler for vår del ikke om å ha en mening om 101 ulike trivielle saker, eller å si det folk vil høre, eller forsøke å gjøre folket mer fornøyde og være en del av det demokratiske sirkuset og der konkurrere om folkets gunst. Vi kommer aldri til å bli «respektable» før seieren er vunnet. Vårt lederskap handler i stedet om å gjøre det rette, å gå på, å inspirere og skaffe seg respekt.
Med det første kommer ikke folk til å bry seg noe særlig om oss, ettersom vi virker for få og uviktige – men sakte, men sikkert vil vi kjempe til oss folkets respekt og vinne autoritet. Og deretter kommer vi å lede dem ved at det er vi som setter standarden.
Og først i den aller siste sluttfasen av revolusjonen kommer vi til å gå fra å være den lille sterke gruppen til å være de mange, da de fleste plutselig står på vår side. Og etter revolusjonen kommer naturligvis alle til å si at de var med og støttet oss fra begynnelsen av. Og det kommer i historiebøkene til å kalles for en «folkets revolusjon». Men vi, de få som var med, kommer alltid til å vite at det var noen få som til tross for alle hinder kjempet seg igjennom og endret historien.
