MOTSTANDSBEVEGELSEN Lederen for Den nordiske motstandsbevegelsen, Simon Lindberg, skriver i denne artikkelen om sine tanker før, under og etter 1. mai-demonstrasjonen i Borlänge.
Allerede i desember ble 1. mai-demonstrasjonen offentliggjort internt, og like etter årsskiftet på våre nettsider. Siden da har forberedelser for demonstrasjonen pågått. Til tider lavintensivt, og mot slutten svært hektisk.
Jeg skal erkjenne at det fantes en del nervøsitet i meg allerede under reisen til Borlänge. Organisasjonen har hatt vokst svært godt de siste syv, åtte månedene. Årsaken til veksten er ikke, som visse påstår, det pågående samfunnsforfallet. Ikke heller handler det om at vi har «kapret» medlemmer fra det nå nedlagte Svenskarnas parti (SvP); selv om vi naturligvis ønsker velkommen mange flere av dere, uansett hva folkefiendtlige krefter mener om saken.
Det hadde naturligvis vært en overdreven tro på oss selv, dersom vi ikke erkjente at samfunnsforfallet hadde hjulpet oss, samt at en hel del gamle SvPere har funnet veien til oss. Men bak veksten ligger også strategiske avgjørelser, mangfoldige arbeidstimer og enorme anstrengelser fra veldig mange av våre «gamle» aktivister. Riksledelsen har også arbeidet på høygir, stadig med nye prosjekt som har blitt avklart én etter én. Redesjefene har fått stadig større ressurser i form av nytt mannskap og tyngre ansvar i og med dette. De rekrutteringsansvarlige har arbeidet kontinuerlig, aktivistene på gaten har spredt propaganda som aldri før og redaksjonsmedlemmene har arbeidet i samme høye fart som vi har blitt bortskjemte med fra tidligere.
1. mai-demonstrasjonen i Borlänge var da vi skulle vise frem den «nye» organisasjonen for folket og etablissementet. Vi skulle vise at vi har blitt flere, større, sterkere og mer profesjonelle, men at vi allikevel er de samme som før og ikke har blitt liberalisert, som visse har fryktet. Men at vi har håndtert tilveksten på rett måte. For uansett hvor dyktige vi er til å bedrive nyhetsrapportering, arrangere interne aktiviteter og dele ut flyveblader, så er det med verdige gateaktiviteter at vi viser at motstanden er sterk i kjøtt og blod for det vanlige folket. Det er på gaten at vi viser oss som den sterke og voksende kraften, og det er der vi virkelig kan pulverisere alle kritikeres og fienders røster om hvilke vi er.
Til tross for tidligere nevnte nervøsitet hadde jeg bra forhåpninger i forkant av demonstrasjonen. Vi hadde fått inn rapporter om at langt i fra alle av våre partimedlemmer hadde muligheter til å delta, men allikevel var magefølelsen bra. Alt det praktiske hadde gått som ønsket, propaganda og artikler hadde blitt publisert, banner, nye skjold, faner, slips til den nye uniformerte klesstilen, mediautstyr, musikk, trommeslager, slagord, taler, lokale, forhandlinger med politi, og mye mer hadde blitt tatt hånd om og planlagt i minste detalj, og jeg følte at vi i det minste hadde gjort alt vi kunne for at demonstrasjonen skulle bli vellykket og at resten var mer eller mindre avhengig av saker vi ikke kunne påvirke.
Da jeg ankom samlingsplassen, litt for tidlig, begynte regnet å øse ned og kun et titalls kamerater hadde ankommet. Dette skulle raskt endre seg. I takt med at flere og flere biler og busser ankom, begynte været også å bli bedre. Når vi så gikk opp mot Maserhallen, som var den offisielle samlingsplassen, avtok regnet helt og senere gikk over til solskinn og fint vårvær. Vi var mange rakryggede menn og kvinner og motdemonstrantene lyste med sitt fravær, med unntak av et titalls som hadde laget sin egen hjemmelagde regnbuebanner med et budskap som om det skulle vært beordret av storfinansen.
Vel fremme ved Maserhallen ble vi møtt av et hundretalls personer som skulle delta i demonstrasjonstoget. Etter litt gjennomgang av slagord og regler fra aktivisten Henrik Pihlström, kunne det 350 mann lange demonstrasjonstoget avgå på min kommando. I meg vokste en enorm stolthet over å gå i teten som fremste mann, side ved side med Haakon Forwald fra Norge og Antti Niemi fra Finland, for den største nasjonalistiske demonstrasjonen på mange år og den største åpent nasjonalsosialistiske på enda flere år!
Med taktfaste steg gikk vi gjennom Borlänges gater. Fortauene på begge sider var fylt med mennesker, hvorav en liten del var selvhatende svensker, mens majoriteten var nysgjerrige tilskuere. Av og til forsøkte selvhaterne å rope ut noe, men ble overdøvet av Motstandsbevegelsens slagord. «Nordisk revolusjon – uten pardon!», «Mona Sahlin – Folkeforræder!»og «Arbeideren slaver for deres ekstravagans – død over deres storfinans!» runget over hele byen som på denne dagen var fullstendig eid av Motstandsbevegelsen!
Vel på plass i Liljeqvistska parken gikk alt i henhold til planene og ytterligere folkekamerater som ikke hadde gått i demonstrasjonstoget strømmet til for å høre talene. De spontane applausene under og etter talene var rungende og stemningen var virkelig på topp. De eneste som ikke lyktes ha et fornøyd smil om munnen, var journalistene som var samlet i et hjørne og så forskrekket ut. Ja, de og motdemonstrantene litt lengre bak politiets avsperringer som stod der og til tross for sin hyling ikke klarte å forstyrre talene. Hva de 14 år gamle jentene tenkte når de stod der og skrek seg hese, uten å lykkes med noen ting, kan man bare fantasere om. Kanskje drømte de seg bort til et slik Sverige som storfinansen ønsker, eller kanskje de helt enkelt ikke visste hva de holdt på med.
Etter talene kom flere mennesker fram til meg og ville ta meg i hånden og meddele at de nå ville søke om medlemskap. Gamle og unge. Kvinner og menn. Enda flere er de som har sendt e-post og skrevet i kommentarfelt at de nå endelig har tenkt til å gjøre noe, og tilslutte seg organisasjonen. Søknader fortsetter å rulle inn, organisasjonen fortsetter å vokse og nye prosjekter og nye mål å arbeide hardt for å realisere ligger foran oss. Jeg kan knapt vente til neste oppvisning hvor vi kommer til å vise at vi har blitt enda flere, enda sterkere og enda nærmere den folkelige reisning som, selv om den fortsatt ligger lagt borte, ikke lenger føles så fjern.
Avslutningsvis vil jeg si takk til alle som hjalp til med å organisere demonstrasjonen. Takk til alle som deltok i Borlänge. Takk til alle som bidrar på den måten de kan slik at motstanden vokser. Takk også til motdemonstrantene for at de så tydelig viser folket forskjellen mellom vår organisasjonsevne, disiplin og velvilje, og deres selvdestruktive og patetiske samling av fullskala anarki og kaos. Det har nok aldri vært så tydelig at morgendagen tilhører oss!
