KOMMENTAR Arjuna kommenterer Floyd-saken med den siste tidens raseopptøyer og demonstrasjoner i Vesten – demonstrasjoner basert på en følelse av rasisme mot svarte det ikke finnes empiriske bevis for at eksisterer.
Bakgrunn: En 47 år gammel afro-amerikansk mann med kriminelt rulleblad, som inkluderer to tilfeller av innbrudd og væpnet ran (ved å rette en pistol mot magen til gravide kvinner i deres hjem, i søk etter smykker og narkotika), forsøker å benytte en forfalsket seddel i en lokal butikk. Politiet blir tilkalt, mannen blir utagerende, men politiet får kontroll på vedkommende. Etter nærmere ni minutter blir han sendt til sykehuset på grunn av bekymring for hans tilstand. Der blir han erklært død. En uavhengig obduksjon blir foretatt, som viser at mannen døde av hjertesvikt som følge av kombinasjonen underliggende hjertelidelse, en cocktail av rusmidler i blodet (inkludert Fentanyl, som er 50 ganger sterkere enn heroin, og Metamfetamin) og nakkegrepet politiet foretok (den angivelige rasistiske politimannen var for øvrig gift med en asiatisk flyktning.) I tillegg hadde mannen påvist Covid-19, koronaviruset. Nakkegrepet som ble benyttet av polititjenestemannen var fullt lovlig, men ble forbudt én uke etter hendelsen, nettopp på bakgrunn av dette; en tragisk hendelse for alle involverte og pårørende, men som var perfekt for å la seg utnytte.
Resten av historien ser vi nå fremdeles utfolde seg: en verden som i post-korona-karantene har funnet seg en sak å strømme ut i gatene for. Til og med Korona er forventet å knele i disse tider. Flere millioner er gjort arbeidsledige og står uten inntekt og fremtid, mange frivillig og i solidaritet, grunnet restriksjonene som ble innført i forbindelse med utbruddet av Covid-19, men så dør altså en mann i USA. Paven, kongelige, statsledere, idrettsverden, kulturpersonligheter, intellektuelle, kapitalmakten, Hollywood, Silicon Valley, Wall Street, mediene, spillindustrien, den lovgivende, utøvende og dømmende makt, militærmakten, hele Systemet, alle strukturene og institusjonene, har knelt. Bokstavelig, så vel som i overført betydning. Kulturkrigen har beredt grunnen for det som nå antakelig er en generalprøve. Narrativet er monopolisert og hegemoniet er totalt, massesuggesjonen, hysteriet og psykosen langt fremskreden.
Det empiriske grunnlaget for Systemet og dets fotsoldater er derimot tynt, i beste fall. Hovedpremisset for den hovedsaklig vestlige indignasjonen er at det skal eksistere noe man betegner som strukturell rasisme. Dette lar seg imidlertid ikke empirisk påvise, det er en følelse man har, derfor må man bruke ad hoc argumenter: personlige erfaringer og følelser. Man har en følelse av at afro-amerikanere blir drept i uproporsjonalt antall av politiet, fordi det er hva som blir formidlet, det er noe man har «hørt». En av de mest delte kronikkene i forrige uke var NRK-kronikken av Robert Nyheim-Jomisko fra Oslo som i emosjonelle vendinger kunne fortelle at han har vært stoppet av politiet flere ganger, til og med flere ganger enn sine hvite venner hadde han inntrykk av. I Dagsnytt 18 5. juni kunne imidlertid politimester i Oslo, Beate Gangås, fortelle at det var innrapportert kun to saker av etnisk diskriminering begått av politiet, og kun én av disse ble ansett som kritikkverdig. Forsker på Politihøyskolen, Randi Solhjell, kunne i samme program opplyse om at det ikke eksisterte empirisk materiale brutt ned etter etnisitet, simpelthen fordi politiet ikke registrerer etnisitet. Sagt på en annen måte: de som hevder det er en strukturell rasisme i politiet, som er premisset for markeringene, har ingen empiri for å underbygge dette.
Det lar seg imidlertid påvise empirisk at disse ad hoc argumentene ikke underbygger at det eksisterer en «strukturell rasisme» i USA, snarere tvert i mot. Og hvis det ikke eksisterer i USA, hva er sjansene for at det skulle være et problem her i landet? En oversikt fra Statistikkbyrået Statista viser at ca. dobbelt så mange hvite blir drept av politi hvert år i USA, at i fjor ble 9 ubevæpnede svarte drept, mot 19 ubevæpnede hvite. Nå utgjør svarte en mindre del av befolkningen, men til tross for dette begikk de i følge FBI 53,1 prosent av alle drapene i USA i 2017, og til tross for det faktum at hvite blir klassifisert i samme rasegruppe med latinamerikanere, «hispanics». Så selv med majoritetsbefolkningen slått sammen med den største immigrantgruppen, er svarte overrepresentert. Er de i større grad representert som kriminelle så vil de naturlig nok også bli mer utsatt. En bilfører vil ha statistisk større sjanse for å dø i trafikken enn en pensjonist som holder seg hjemme og snekrer på en fuglekasse, også uavhengig av forholdstallet mellom bilførere og pensjonister i samfunnet.
Premisset for hele spetakkelet vi nå ser utfolde er dermed falskt. Det er betydelig flere hvite politi som i løpet av få dager har knelt enn som har skutt en svart person i løpet av et år, og det selv om det skulle vært berettiget i tjenestesammenheng.
Så handler det vi er vitne til da heller ikke om (innbilt) rasisme mot svarte. I kjølvannet av demonstrasjonene har enkelte stemmer adressert som problem det de omtaler som «hvithet». En diffus betegnelse som i essens skal omfatte en oppfattelse av at det er privilegier tilknyttet det å inneha en spesifikk hudfarge, metafysisk så vel som biologisk. En a priori egenskap, en tillagt kvalitet som skal være eksklusiv for én rase, og utelukkende denne rasen. Alt basert på oppfattelsen av én manns handling. Og, igjen, en påstand uten empiri. Er det ikke nettopp dette synet som er den moderne definisjonen av rasisme? «Venstresiden» må da først avklare: er rasisme greit eller ikke? Kan den relativiseres?
Så hvorfor dette spetakkelet, hvorfor denne systematiske løgnen man går til disse ytterlighetene for å opprettholde? Det er åpenbart at det de fleste vil oppfatte som tilhørende venstresiden nå har oppgitt klassespørsmålet som teoretisk modell, til fordel for en form for rasespørsmål (identitetspolitikk, eller «pigmentvenstre» som noen kaller det), noe som mest trolig må tilskrives en infiltrasjon og manipulasjon fra kapitalmakten, eliten, kabalen og deres håndlangere. «Venstresiden», de verdiliberale, tjener nå de herskende klasser, de dominerende samfunnsgruppene, og de ser ikke ut til å bry seg. Marxister ville antakelig si at arbeiderklassen nå har regredert, gått tilbake til sin ur-status: som «class-in-itself», klassen i seg selv, hvor de ikke er klassebevisste og bryr seg om alt annet enn sitt eget beste. Dette i motsetning til «class-for-itself». (Dette vil da utgjøre et uoverstigelig paradoks for venstresiden: hvis arbeiderklassen ikke er klassebevisst, hvem skal overta samfunnet når kapitalismen kollapser?) Om noe så indikerer empirien at medlemmer, uavhengig av farge, er spesielt utsatt for overgrep fra visse deler av samfunnet. Prekariatet og proletariatet utgjøres ikke av én rase, hammeren rammer blindt blant disse. Som nordlending i Oslo fikk jeg beskjed ved oppmøte at jeg ikke kunne få jobb som annonseselger for Aftenposten fordi man måtte snakke norsk der. Et par sarkastiske vendinger vedrørende dialekten fikk jeg også med på kjøpet. Og jeg er hvit. Og jeg ble ikke invitert på Dagsnytt 18 for å balansere inntrykket. Dette var en vanlig opplevelse for folk fra distriktene, men ingen oppslag i mediene, der ble man i stedet parodiert.
Jøden Saul Alinsky skrev håndboken «Rules for Radicals» for å oppildne og forme borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet, og boken sirkulerer nok i stort omfang blant de som organiserer demonstrasjonene som vi nå ser. I forordet til boken tilegner Alinsky skriftet til Lucifer, Satan, fordi Alinsky anser at Lucifer var den første rebellen. Lucifer er imidlertid også bildet på hovmod, teologisk sett en av de mest alvorlige dødssyndene, og han ble som kjent kastet ned. For som vi vet: hele naturen består av grenser, det er slik den består. Overstiges eller utfordres disse vil det komme en reaksjon (det er derfor kabalen forsøker å fjerne mennesket fra naturen, eventuelt naturen fra mennesket).
