VERDENSANSKUELSE Nasjonalsosialismen er den eneste kraften som har kunnet, og kan, utfordre systemet og de regjerende maktstrukturene, konstaterer Arjuna.
I nasjonalsosialismen ligger nettopp arbeidets frigjørelse fra den stats- og privatkapitalistiske utbytting, og når det arbeidende folk blir klar over det, vil det gå aktivt inn i den revolusjonære prosess som pågår. Det kan en rolig hevde også ut i fra den riktige nasjonalsosialistiske erkjennelse, at ingen statsmakt i lengden kan opprettholde et system som ligger på tvers av det arbeidende folks sanne interesser.
Løvaas, Ernst, 1943, «Arbeiderrørsla og nasjonalsosialismen»
Mange fremtredende marxister, syndikalister, kommunister og sosialister ble overbeviste nasjonalsosialister før, eller i løpet av, siste verdenskrig, nasjonalt, så vel som internasjonalt. Navn som Eugéne Olaussen, Sverre Krogh, Halvard Olsen, Albert Eines og Håkon Meyer ble, av ulike grunner, desillusjonert og følte seg fremmedgjort med sin tidligere ideologiske basis og stilte etter hvert spørsmålstegn ved dens oppriktighet og gjennomslagskraft. Mange politiske kommentatorer finner i disse dager en egen tilfredsstillelse ved å dra historiske linjer tilbake til førkrigstiden og mener å finne distinkte likheter hva gjelder de understrømningene og det klimaet som lå til rette for hvordan verden utviklet seg nettopp slik den gjorde.
Slike historiske tidsskifter som var gjeldende da, og som man drar historiske paralleller til nå, hvor de ulike ideologiene og politiske strømninger blir stilt til veggs og må, ikke bare gjennom ord, men også handling, vise hva de står for, har vært særs avslørende og er det også i dag. Det man har sett er at det nesten utelukkende fører til at venstresiden gjennomskues av sine egne og at disse kommer over til vår fold, eller til en tilsvarende bevegelse. Dette var tilfelle i begynnelsen av forrige århundre, og er gyldig i dag.
LES OGSÅ: Min vei fra kommunist til nasjonalsosialist
Nasjonalsosialismen er derimot ikke en utelukkende proletær bevegelse, den inkluderer og anerkjenner alle nasjonens innbyggere og respektere deres stilling og status, så lenge denne ikke er basert på utnyttelse og undertrykking av en medborger. Nasjonalsosialismen hever seg dermed over klassebegrepet, nettopp fordi begrepet ikke inkluderer hele befolkningen, men tvert i mot leder til klassekamp som dermed virker nedbrytende på et samfunn og en nasjon. Klassekamp blir derfor en motsetning til folkefellesskapet.
Men hva skyldes venstresidens kollaps i vår samtid og hvorfor resonnerer nasjonalsosialismen bedre for disse? Et stikkord er identitetspolitikk. Kapitalismen understøtter denne, på bekostning av arbeiderklassen, noe deler av venstresiden også har innsett. Kapitalismens iboende streben etter uendelig vekst betyr at den kan ikke annet enn å forsøke å undergrave og fjerne alle former for grenser, om dette gjelder mellom nasjoner, eller mellom kjønn. Sistnevnte spørsmål som den jevne arbeider føler ikke angår seg selv og sitt liv, eller til og med går på tvers av sine interesser, spørsmål som er en bevisst avsporing som kun tjener kapitalkreftene.
En pleieassistent på et eldresenter vil være opptatt av om velferdstjenesten i kommunen hvor vedkommende jobber skal privatiseres og baseres på vikarer, eller om overenskomstene i arbeidslivet respekteres. Kampen for å omdefinere definisjonen av kjønn og hvem/hva som skal bruke hvilke av kommunens toaletter er ikke relevant for denne, og vil heller virke ekskluderende. I tillegg vil det være en god distraksjon for den nyliberale økonomiske politikken som forsøker å få en fot innenfor f.eks. de offentlige velferdstjenestene.
Grenser er dermed for kapitalismen ensbetydende med en betydelig hindring. Å overskride disse og la de opprettholdes som før er ikke en varig løsning, kapitalismen lar seg ikke styre, som en elv vil den forsøke å finne det løpet hvor den kan flyte mest mulig uanstrengt. Undergraving og rå makt (imperialisme, statsterrorisme) blir dermed benyttet parallelt.
Venstresiden har også prestert det kunststykket å hevde at kapitalismen skal ha en iboende rasistisk natur. Man kan være overbærende med slike utsagn, alt og alle som venstresiden er uenig med er «rasistisk», «fascistisk» og/eller «kapitalistisk», og skal de virkelig slå på stortrommen binder de ukritisk betegnelsene sammen.
Kapitalismen er imidlertid den mest egalitære, raseblinde og anti-rasistiske teorien utviklet, hadde den vært noe annet ville den vært kjent økonomisk irrasjonell og erklært død for lenge siden. Kapitalen og markedet har ikke råd til å diskriminere, selve kapitalens essens er minste motstands vei og dermed må alle med. At kapitalkreftene undergraver lokal produksjon i utviklingsregioner gjennom billig eksport til disse, blant annet gjennom frihandelsavtalen NAFTA, betyr ikke at de er rasistiske, uansett hvilken farge på huden menneskene i disse regionene ville hatt så hadde kapitalen forsøkt å utnytte forholdene, som elven er et bilde på. Dermed oppstår den ultimate kognitive dissonansen hvor anti-rasister som forfekter pro-immigrasjon og åpne grenser kaller seg anti-kapitalister, og nettopp derfor må også det arbeidende nordiske mennesket erkjenne at det eneste som ivaretar deres interesser er nasjonalsosialismen.
Betegnende er det at kapitalen i de siste årene omtaler kun «høyreekstremismen» som sitt eneste forstyrrende element, og det i en tid hvor flere bevegelser og partier på ytterste venstre var i posisjon til å få reell innflytelse rundt om i Europa. Og ser man på eksempler som Syriza i Hellas, kan man konstatere at de har, og har hatt, rett i sine antagelser.
Som avslutning kan vi se spørsmålet rundt folkefellesskap, nasjonalsosialisme og kapitalkreftene i sin historiske kontekst. Og i forlengelsen av temaet i dette innlegget, med venstresidens desillusjonisme og fremmedgjøring med egen ideologi og erkjennelsen av nasjonalsosialismens integritet og oppriktighet, hvorfor ikke se til en av våre (tilsynelatende?) politiske og ideologiske meningsmotstandere?:
Selv så han [les. Hitler] seg verken som en høyre- eller venstrepolitiker. Høyresiden hadde ingen sosial tanke mens venstresiden manglet den nasjonale ideen, mente han. Med nasjonalsosialismen anså Hitler å ha funnet en gyllen mellomvei mellom den brutale sovjetkommunismen og den, i følge ham selv, ubarmhjertige jødiskdominerte kapitalismen/liberalismen som fantes i USA og Storbritannia.
Selv om Hitler i sitt privatliv levde borgerlig, med typisk småborgelig etikette og interiørsmak, så snakket han konstant ille om borgerskapet i sine betraktninger. Det var arbeideren han ville bygge sitt samfunn rundt. Det var arbeiderklassen, ikke middel- eller overklassen, som hadde den nødvendige kraften og viljen som skulle til for å slåss for å gjøre Tyskland mektig.
Det er verdt å minne om at den eneste seriøse motstanden mot Hitler i Tyskland kom fra de øverste klassene. […] Hitler var ikke reaksjonær. Han var radikal. Og til og med en form for sosialist.
[…]
En periode var det på moten på venstresiden å se Adolf Hitler som kun et verktøy for tysk kapitalisme. Dette kunne ikke vært fjernere fra virkeligheten. Nasjonalsosialistene fikk riktignok økonomisk støtte fra finansen, men det fikk også de andre partiene og dessuten mer enn nasjonalsosialistene. […] Men Hitler var ingen marionett. Han lot seg ikke styre av de store foretakene – mange ser ut til å ha glemt del to og tre av partiets navn: Nasjonalsosialistisk arbeiderparti. Hitler tolererte kapitalismen så lenge den gjorde som han sa og han truet reelt med å nasjonalisere storforetakene og bankene.
Bengt Liljegren, «Adolf Hitler» (2008)
Det er dermed klart at den eneste reelle opposisjonen og motkulturen som har eksistert, og som eksisterer i dagens politiske og ideologiske landskap, er nasjonalsosialismen. Det er den eneste kraften som har utfordret og som kan utfordre de samtidige maktstrukturene, inkludert kapitalen, og det er den eneste som er konsekvent og tro mot sine prinsipper. Det er bare ett, reelt, alternativ.
(Opprinnelig publisert 20. november 2021)
