STORBRITANNIA Labours fremganger i det britiske valget har blitt beskrevet som en «valgskredseier», til tross for at oppslutningen til partiet faktisk har gått ned. Valget taler for et utdatert valgsystem og britenes mistillit til hele etablissementet.
Denne ukens valg i Storbritannia har skapt mange overskrifter ettersom Labour klarte å sikre et sterkt flertall i underhuset i parlamentet. Av totalt 650 seter vant Labour 411 av setene, mens Toryene gikk fra å ha 365 seter til nå å bare ha 121.
Ser man på det faktiske antallet stemmer, vinner Labour til tross for at de i praksis gjorde et dårligere valg enn de gjorde i 2019. Partiet fikk totalt 9.698.409 stemmer i årets valg, sammenlignet med 10.269.051 i 2019 og 12.877.918 i 2017. Det betyr at Keir Starmer nå vil danne regjering til tross for at færre stemte for dette nå enn sammenlignet med da Labour tidligere ble ansett for å ha tapt valget. Faktisk, til tross for det overveldende flertallet i parlamentet, stemte bare 34 prosent på Starmers parti.
For toryene ser det enda verre ut. Antallet stemmer har gått fra 13.636.684 stemmer i 2017 og 13.966.454 stemmer i 2019 (da det store valgløftet var å «gjennomføre brexit»), til bare 6.824.809 stemmer ved sommerens valg. Det konservative partiet har altså vanstyrt Storbritannia så ille i løpet av den siste mandatperioden at de har mistet halvparten av sine velgere.
Det tredje partiet, Liberaldemokratene, har også falt tilbake fra 2019 da partiet fikk 3.696.419 stemmer mot 3.501.040 stemmer ved dette valget.
Nigel Farages parti Reform UK ble større enn Liberaldemokratene og sikret seg 4.114.287 stemmer. Til tross for dette ser det ut til at partiet bare får fem seter i underhuset, mens Liberaldemokratene får hele 72 seter.
I Skottland kunne man se en kollaps av det EU- og innvandringsvennlige Skotske nasjonalistpartiet (SNP), som frem til mai ble ledet av den muslimske førsteministeren Humza Yousaf. SNP falt fra 1.242.380 stemmer ved valget i 2019 til 708.759 stemmer ved dette valget. Men i dette tilfellet innebar reduksjonen også en reduksjon i antall seter i underhuset, fra 47 til kun 9 seter.
Til tross for medienarrativet, er det britiske valget ikke noe annet enn et bevis på at tilliten til etablissementet har kollapset. Samtlige av de store partiene har mistet en god del velgere, men det britiske valgsystemet tillater likevel de samme gamle politikerne å holde på makten og i noen tilfeller faktisk styrke sin tilstedeværelse i parlamentet. Labour vinner en av sine største seire noensinne med 211 nye seter til tross for at de har mistet nærmere en million stemmer – kun på grunn av toryenes totale kollaps. I mange valgkretser har Labour seiret til tross for nedgang, bare fordi toryene har gjort det enda dårligere.
Om det er vanskelig for de mindre partier å komme til makten i Norge, er det desto vanskeligere i Storbritannia. I praksis kan et parti ha støtte fra 49,9 prosent av det britiske folket, men fortsatt mangle mandat i parlamentet hvis det ikke vinner i noe valgdistrikt. Et system der representanter til et nasjonalt parlament velges lokalt er ikke feil i seg selv, men, partistyret har skapt en slags karteldannelse der etablerte partier kan velge ut bestemte valgdistrikter der de kan sikre seg seier, og overlate andre distrikter til et annet etablissement-parti som står sterkere der.
Til tross for dette er det britiske valgresultatet revolusjonerende om man ser på hvordan britene egentlig stemte. Reform UK, med sine mange feil og mangler, gjorde et ekstremt sterkt valg, og Farage, sammen med en håndfull kolleger, vil nå sitte i parlamentet for første gang noensinne. Siden partiet blir sett på som et «konservativt» parti på høyresiden, er det også indikasjoner på at konservative parlamentsmedlemmer vil forlate toryenes synkende skip og bytte til Reform UK i løpet av mandatperioden.
Ettersom jeg tviler på at Starmer i det hele tatt kan komme i nærheten av å løse de mange problemene som Boris Johnson, Liz Truss og Rishi Sunak har forårsaket de siste årene, kan det neste britiske valget bli svært interessant. Labour-regimet vil sannsynligvis fortsette på samme spor og bringe landet enda nærmere randen av ruiner. Hvis straffen da blir like hard som for toryene, kommer det stive og reaksjonære politiske landskapet i Storbritannia kunne vendes om fullstendig for første gang på over hundre år.
