HISTORIE Den 3. august 1645 ble det andre slaget ved Nördlingen utkjempet av Sveriges allierte Frankrike mot Den katolske liga.
Etter Sveriges inntreden i Tredveårskrigen ble det inngått en allianse med Frankrike. Alliansen besto i begynnelsen av franske subsidier for den svenske krigsinnsatsen: 400 000 riksdaler per år i fem år. De svenske vilkårene for alliansen var å i samme periode ha en armé på minst 36 000 mann i Tyskland.
De første årene av krigen gikk det bra for Gustav II Adolf og den svenske arméen, og de vant en lysende sier ved Breitenfeld. I slaget ved Lützen falt kongen, og feltmarskalk Gustaf Horn fikk befal over arméen. Under Horns ledelse led den svenske arméen et stort tap ved Nördlingen i 1634, og Horn selv ble tatt til fange under slaget.
Etter tapet ved Nördlingen ble Johan Banér utstedt til ny befalhaver for den svenske arméen. Under Johan Banérs ledelse vant den svenske arméen en rekke seire, blant annet ved Wittstock, Chemnitz og Pressnitz.
Etter at flere av de protestantiske fyrstene i Tyskland skrev under en fredsavtale med keiseren i Wien innså Frankrike at Sverige ikke alene kunne føre krigen mot Den katolske liga. I mai 1635 erklærte de krig mot Spania (som var en del av ligaen), og i august 1636 mot Østerrike.
De første årene av krigen gikk ikke spesielt bra for Frankrike. Spanske arméer trengte langt inn på Fransk territorium og truet til og med Paris i 1636. Etter år 1640 begynte krigen å tippe over til fransk favør og de kunne gå på offensiven.
I det andre slaget ved Breitenfeld vant den svenske feltmarskalken Lennart Torstensson en lysende seier mot Den katolske ligas arméer.
Den 3. august 1645 konvergerte to franske arméer i nærheten av byen Nördlingen i Bayern. Arméene var ledet av den franske marskalken Turenne og generalen Louis de Bourbon, Prince of Condé. Den sammenslåtte arméen på 12 000 soldater ble satt under general Condés befal.
Malerier: Circle of Philippe de Champaigne / Justus van Egmont .
På den andre siden sto Den katolske ligas armé, som i antall var omtrent like stor som den franske. Den keiserlige arméen sto under befal av Franz von Mercy.
Den franske slagplanen var ikke spesielt avansert; Condés taktikk var et frontalangrep mot de keiserlige linjene. Angrepet lyktes ikke spesielt bra, og det keiserlige kavaleriet gjorde et raskt motangrep og tvang den franske høyreflanken til retrett. Det gikk bedre for den franske venstreflanken under Turenne, som brøt gjennom det keiserlige forsvaret.
Keiserhæren måtte ta folk fra sin andre flanke for å møte Turenne, og i de harde kampene falt Franz von Mercy. Da kvelden kom sto begge arméene igjen på slagmarken, men i mørket trodde de keiserlige styrkene som var posisjonert i byen at de var omringet og kapitulerte. Senere samme natt forlot resten av den keiserlige arméen slagmarken.
Slaget hadde vært veldig blodig for begge sider – omtrent 5 000 falt, ble såret eller tatt til fange på begge sider. Franskmennene beholdt dog slagmarken og kunne regnes som seirende. De franske tapene var imidlertid så store at de iløpet av kort tid måtte forlate Bayern. Den katolske liga fikk takket være dette et kort pusterom, og det drøyde et år før Bayern igjen var under fransk kontroll.
