HISTORIE Den 17. november 1928 ble SA-mannen Hans Kütemeyer brutalt ihjelslått av et tyvetall kommunister. To av gjerningsmennene fikk to respektive fire måneders fengsel for drap.
Hans Georg Kütemeyer, som i dag er en relativt ukjent martyr, ble brutalt drept av kommunister den 17. november 1928 i Berlin. Han ble 33 år gammel.
Kütemeyer ble løftet frem av den nasjonalsosialistiske bevegelsen, spesielt av Joseph Goebbels, som et eksempel på en selvoppofrende og idealistisk «ukjent soldat». Det Goebbels kalte for jødepressen forsøkte på alle måter å svartmale den avdøde ved å blant annet antyde at han hadde begått selvmord. For å bevise dette publiserte de et brev som Kütemeyer hadde sendt til sin kone hvor han beklaget seg over deres fattigdom.
«Aldri har løgnere sunket så lavt» skrev Goebbels, som startet en kampanje i avisen Der Angriff for å forsvare Kütemeyer fra skitne angrep fra den tyskfiendtlige jødepressen.
Kütemeyer ble utvilsomt brutalt mishandlet til døde og de kommunistiske gjerningsmennene fikk i 1929 latterlig lave straffer: To av dem ble dømt for drap til to respektive fire måneders fengsel. Goebbels noterte at «tre jøder var dommere».
Ved begravelsen var tusenvis av nasjonalsosialister til stede og det ble holdt en plakat med budskapet: «Marxister! Hvorfor drepte dere arbeideren Kütemeyer?»
Goebbels’ tale ved begravelsen:
En dag gikk han inn på kontoret og spurte om det var noe han kunne gjøre. Han var arbeidsløs og han og hans kone kunne knapt overleve på arbeidsledighetstrygden. Han ville gjerne legge den tid og energi som fantes på partiet. Rolig og beskjedent satt han seg hvor han ble fortalt, han pratet ytterst lite og fortalte ikke om seg selv og sitt frivillige engasjement. Etter fire måneders flittig arbeid var mappene, som til følge av forbud og forfølgelser hadde kommet i fullstendig kaos, tilbake i orden.
Han var den første til å komme om morgenen og den siste til å gå for natten. Hilsningene «god morgen» og «god kveld» var i prinsipp det eneste han sa på en hel dag. Om jeg av en tilfeldighet gikk inn på hans avdeling hoppet han opp fra sin stol, stilte seg i giv akt, håndhilste på meg og var nervøs som et barn.
Han tjenestegjorde ved fronten som en modig soldat. Etter krigen ble han kjøpmann før han ble ruinert av inflasjonen. Han arbeidet på en gård, men mistet jobben på grunn av politiske dommer. Han returnerte til byen og gikk stille inn i rekkene som en av tre millioner uønskede tyske arbeidere.
Kvelden før møtet med Hitler var han og kameratene ute for å sette opp plakater. Han var ute til morgenen og returnerte dødstrøtt til sin leilighet. Hans lojale kone tvang ham til tre timers søvn. Så var det igjen dags for arbeid.
Hans hjerte banker. Hans bleke, herdede ansikt fylles av en plutselig rødhet av forventning, for i kveld skal han for første gang høre sin Fører tale. Klokken fem melder han seg for å ta hånd om inngangskassen ved Sportpalast. Da jeg kommer inn til Sportpalast klokken 18.30 ser jeg ham ved kassen. Jeg kan ikke huske å ha hørt ham le før, men nå gjør han det. Hele ansiktet stråler av glede. Han roper noe til meg, men det er ikke hørbart i alt levenet.
Klokken 20.15 sier en overordnet: «Kütemeyer, du har enda ikke hørt Hitler. Forlat arbeidet et par minutter og skynd deg inn i hallen». Han teller pengene. På øret. 420,40 mark. Han tar kvitteringen og skynder seg i vei. Han står i bakre rekke ettersom salen er overfull. Han står ved døråpningen, med tårer i øynene, sammen med bevegelsen for det nye Tyskland. På slutten synger han sammen med de over 16 000 «Deutschland, Deutschland über alles, und im Unglück nun erst recht».
Hvem kan klandre ham for at han ikke ville returnere til sin fattige virkelighet etter dette følelsesladede møtet? I to timer engasjerte han seg i livlige diskusjoner med kamerater. Så returnerte han til sin kone, som hadde forlatt møtet rett etter at det hadde sluttet.
Han angripes ved et gatehjørne. Han forsvarer seg selv. Men han er numerisk utmanøvrert, 20–1, og slås ned. Hans ansikt knuses til et blodig Ecce Homo, hans nese er brukket, øynene blodsprengte, leppene sønderknust. Han vakler til stranden og håper han kan flykte i mørket fra den blodtørstige pøbelen eller muligens støte på en av sine kamerater.
Gjennom den regnfulle natten kommer en drosje. Full av røde skurker. Føreren gliser ondskapsfullt og gir full gass. Nede ved stranden gir de seg på ham som om han var et skadet dyr. Gi ham til hundene! Noen slag med jernrør mot hodet gjør ham bevisstløs. Kast ham i kanalen! Er han død, eller dør han nå?
Mens drosjen kjører raskt i vei høres høye rop om hjelp. I det kalde, kalde vannet drukner en tysker. Han var bare en arbeider, hvem bryr seg? En av tre millioner.
Liket ble funnet klokken seks om morgenen. I lommen fant de et medlemskort og et flyveblad. Det var alt. Ingen penger, ingen kniv, ingen pistol. Bare en papirbit med Hitlers navn på. Partikameraten som reiste til likhuset kunne knapt identifisere ham, så sterkt mishandlet var hans ansikt.
Hans kone våknet klokken fire om natten. Hun trodde hun hørte sin mann rope «Mamma, mamma!» Det var i denne timen han døde.
«Selvmord! Ulykke! Fyll! Drukning!» Det var hva avisene skrev.
Politiet snakket om et uheldig feilsteg ved elvebredden. En dødelig skadet mann faller over et meter høyt rekkverk. Over denne politistyrken styrer en representant for det jødiske folket. Den avdøde er bare en tysk arbeider.
Hattene er av og flaggene nedsenket. Men bare for et øyeblikk! Stram hakestroppen og begynn hevnen mot de som forgjør vårt folk. Arbeid, kamerater, arbeid!
Den døde mannen har rett til å kreve det av oss.
