HISTORIE Den 29. januar 1918 holdt det nyopprettede frikorpset Svenska brigaden sitt første møte i Stockholm.
Like etter at den jødisk-ledede bolsjevikrevolusjonen hadde startet i Russland erklærte Finland seg selvstendig. Noen måneder etter selvstendighetserklæringen startet finske kommunister, understøttet av sovjetiske forband og våpen, en væpnet revolusjon i Finland.
I enkelte svenske kretser så man med uro på utviklingen i nabolandet. I januar 1918 ble foreningen Finlands venner opprettet for å organisere et svensk frikorps. Johan Mannerheim, en av brødrene til den finske kommandanten Gustaf Mannerheim, ble utnevnt til leder for foreningen. Det ble satt som mål å i løpet av to måneder kunne sette opp en infanteribrigade med tre stridsgrupper.
Foreningen samlet inn store pengebeløp fra privatpersoner og fra næringslivet. Sammenlagt ble 1,4 millioner kroner innsamlet.
I løpet av kort tid tilsluttet et stort antall svenske offiserer, underoffiserer og soldater seg til forbandet. Til første sjef for forbandet ble reservekaptein Hjalmar Frisell oppnevnt, med Olof Palme som stedfortreder. Olof Palme, hvis familie hadde en stor rolle i tilblivelsen av Den svenske brigade, var onkelen til den senere svenske statsministeren med samme navn.
Organiseringen av forbandet ble motarbeidet av sosialdemokratiske og kommunistiske kretser i Sverige. Da det skulle reise til Finland ble en bombe plassert i en av de frivilliges vogner i nærheten av Bollnäs. Bomben ble imidlertid oppdaget og ingen kom til skade.
I begynnelsen av mars 1918 hadde man nok mannskap til å fylle en stridsgruppe. Det ble da besluttet å flytte virksomheten over til Finland. Den 8. mars ble et opprop publisert i svensk presse:
Svensker!
Finland kjemper i disse dager sin tunge kamp for redningen av denne samfunnsorden og kultur, som svensker i fordums tider etablerte og som siden der har blitt vernet og opprettholdt. Vi, en skare svensker, kjernen i en svensk Brigade, har sluttet oss til Finlands folkehær, trygge i vissheten om å kjempe for en rettferdig og hellig sak. For hver svenske, som med oss vil kjempe for å redde for Finland den frihet i tanke og borgergjerning som vi selv i århundrer har nytt, står våres rekker åpne. Derfor retter vi til våre landsmenn og brødre fra alle klasser og stand, til alle dem som i handling vil hevde fellesskap med Finland, vårt formaningsrop:
Med oss i kamp for frihet, lov og rett til Finlands redning og Sveriges ære! Samling i Uleåborg! – Etter oppdrag av Den svenske brigades befal og menige.
— Kaptein Hjalmar Frisell, løytnant Erik Hallström, Olof Palme, Axel Boëthius.
De svenske soldatene var et sårt trengt tilskudd for den finske kommandanten Gustaf Mannerheim. Sammen med jegerbataljonen, som var utdannet i Tyskland, og et fåtall tidligere russiske offiserer, var de svenske frivillige de eneste profesjonelle soldatene på den hvite siden i Frihetskrigen.
Takket være mangel på utdannede soldater ble mange av de svenske soldatene plassert i staber og andre nøkkelposisjoner slik som artilleri- og forbandssjefer.
Den svenske brigaden deltok med omkring 350 soldater ved stormingen av Tammerfors, som ble den finske frihetskrigens avgjørende slag.
Totalt meldte over 1 000 mann seg til forbandet, og drøyt 900 ble stasjonert i Finland. Forbandets tap ble oppgitt til 63 falne; over halvparten av den ved Tammerfors. Fem av disse soldatene var i tapsrapportene oppgitt som myrdet av de røde.
Da seieren var vunnet ble brigaden takket av general Mannerheim i Helsingfors den 27. mai 1918. Ved hjemkomsten til Sverige ble soldatene hyllet på Stockholm stadion.
