KOMMENTAR Redesjef for Svenske Näste 3 Daniel Gerdås peker i denne artikkelen ut feighet som årsak til at mange avstår fra å gjøre sin plikt å kjempe for vårt folk.
Det har den siste tiden blitt publisert to utmerkete artikler på Nordfront (oversatt til norsk og publisert på Frihetskamp, red. anm). Den ene artikkelen, «Når kollapsen kommer blir jeg med» der Karl Folkesson kommenterer fenomenet med sympatisører som velger å ikke gå med i Den nordiske motstandsbevegelsen men avventer til kollapsen kommer, og den andre artikkelen, «Hvem er nasjonalsosialist» der Marcus Hansson argumenterer for at man ikke kan være nasjonalsosialist om man velger å ikke organisere seg. Jeg vil med denne artikkelen komplettere disse to med en egen refleksjon.
Les mer: «Når kollapsen kommer blir jeg med»
Les mer: Hvem er nasjonalsosialist?
Jeg har under lengre tid fulgt kommentarer på Nordfront, på Nordfronts åpne samtalegruppe på Telegram og på andre plattformer og har under flere år pratet med mange rekrutter og sympatisører. Jeg har nok hørt de fleste grunner og unnskyldninger til hvorfor de velger å ikke gå med i Den nordiske motstandsbevegelsen. Nesten samtlige bunner seg i en enkel sak.
De grunner man får høre er «Jeg støtter dere men …», «Om bare Motstandsbevegelsen forandres på denne måten …», «Om bare dere hadde drevet frem disse temaene i stedet …», «Om dere ikke hadde vært så radikale i saken …» osv. Like vanlig er unnvikelsene som «Jeg er redd for jobben min», «Min familie og venner ville ha tatt avstand fra meg», «Jeg rekker ikke da jeg er fullt opptatt med annet akkurat nå», «Jeg velger å satse på selvforbedring eller prepping i stedet» eller «Om bare dette eller dette hender så går jeg med». Samme sak gjelder for alle disse uansett hvilket argument de velger for å forsvare hvorfor de velger å ikke gå med. Det er den feiges løgn. De leter alle etter unnskyldninger. De graver til og med ned seg så dypt i disse grunnene at de til og med lyver for seg selv. Egentlig er det redselen som styrer de og de bygger opp disse grunnene og unnskyldningene for å dekke over sine egne begrensninger både for seg selv og for andre.
Jeg selv dvelte lenge før jeg tok beslutningen å gå med i Motstandsbevegelsen. Jeg visste at jeg skulle få betale en pris for mitt engasjement. Den nordiske motstandsbevegelsen er en nasjonalsosialistisk organisasjon som åpent og tydelig peker ut den virkelige fienden. Motstandsbevegelsen er ikke som de andre organisasjonene og partiene som bare ser på symptomene, men som enten lukker øynene eller er blinde for den virkelige årsaken til symptomene eller som til og med har alliert seg med årsaken. Den virkelige årsaken er den globale eliten av stammefrender som har viklet seg inn i hver eneste regjering, som eier i prinsippet all media og alle banker. Dette gjør de til en veldig mektig fiende og å sette seg opp mot denne fienden har sin pris. Det som tross dette fikk meg til å gå med og det som har drevet meg siden dette og som aldri fått meg til å tvile var min pliktfølelse, min samvittighet samt min heder som mann.
For om ikke jeg kjemper, hvem skal da gjøre det? Om ikke jeg våger å ta noe ansvar, hvem skal da gjøre det? Hvordan kan jeg begjære at andre skal kjempe om jeg selv velger å ikke gjøre det?
Hvordan kan jeg begjære at andre skal ta risiko når jeg selv er for feig? Hvor egoistisk er det ikke når andre skal få kjempe for meg og mine barn samtidig som jeg selv sitter hjemme i trygghet og ser på? Bare en ynkrygg skulle velge sin egen trygghet å la andre stå for kampen.
Jeg vil med dette oppfordre alle dere lesere til å stille akkurat disse spørsmålene til dere selv. Om ikke dere, hvem?
Og når deres barn voldtas, ranes og drepes, når landet oversvømmes av rasefremmede, når et fremmed folks makt over deres liv styrkes for hver dag og trusselen mot vårt eget folks overlevelse er overhengende, hva betyr da deres små grunner og unnskyldninger? Hvor egoistisk og hedersløst er det ikke av dere å velge å ikke organisere dere og gjøre motstand? Eller tenker dere å overlate dette til deres barn?
Og den siste unnskyldningen at det er bedre å ikke være organisert men å kjempe på egen hånd, den vet vi alle at det betyr som mest å være tastaturkrigende bak en anonym konto – og det er ikke på langt nær like tilstrekkelig.
La ikke deres redsel få overtak. Reis dere i stedet opp som menn og organiser dere. Om alle dere som tviler faktisk tar steget og går med kan vi bygge opp en uovervinnelig styrke!
