HISTORIE Den 17. juli 1932 fant en av Weimarrepublikkens blodigste gatekamper sted etter at kommunister skjøt mot en folkesamling i Altona, Hamburg.
Det som i tysk media kalles for Altonaer Blutsonntag (Den blodige søndagen i Altona) startet da kommunister begynte å skyte mot nasjonalsosialistiske demonstranter og eskalerte da politiet besvarte ilden. Nasjonalsosialister, politimenn og sivile ble offer denne dagen.
Den 28. juni 1932 ble et demonstrasjonsforbud mot SA og SS løftet og den nasjonalsosialistiske bevegelsen kunne igjen bevege seg på gatene. NSDAP, som i slutten av juli skulle bli Tysklands største parti med 37 prosent av stemmene, hadde på denne tiden mesteparten av folket med seg, men det gjensto fortsatt å beseire kommunistene. En demonstrasjon ble derfor annonsert i Hamburgs bydel Altona den 9. juli. Altona var et hovedkvarter for kommunistene og kaltes for «røde Altona» og iblant «lille Moskva». Det var også en høyborg for nasjonalsosialistene. 2 000 SA-menn fra Altona og omliggende områder marsjerte gjennom byen og ble positivt tatt imot av bydelens innbyggere, men utsatt for steinkasting av kommunistene. På grunn av den gode mottakelsen fra den store majoriteten av bydelens innbyggere ville de marsjere igjen uken etter. Demonstrasjonen ble godkjent av den sosialdemokratiske politipresidenten Otto Eggerstedt, til tross for advarsler fra kommunistpartiet KPD.
Ved 13-tiden den 17. juli marsjerte 7 000 nasjonalsosialister under ledelse av SA gjennom Altona. Kommunistene hadde samlet seg fra store deler av nordre Tyskland og var også mange. Denne gangen skulle de ikke la nasjonalsosialistene nå ut til befolkningen. De hadde bevæpnet seg med gatekampvåpen og gjemte seg i smug og gårdsplasser langsmed SAs rute for å kunne angripe demonstrasjonsdeltakerne. Politiet kontrollerte situasjonen innledningsvis og sperret av gater for å unngå konfrontasjoner, men snart kom rapporter om mindre sammenstøt. Stemningen var veldig hatefull og nasjonalsosialistene og kommunistene skrek på hverandre.
Plutselig braket det løs. Kommunistiske skarpskyttere skjøt mot folkesamlingen fra hustak og balkonger. Samtidig ruset kommunistene som hadde gjemt seg i smugene og gårdsplassene frem. Gatekampen spredte seg og Altona var snart en krigssone. Massive slagsmål utbrøt. En ung gutt som gikk langs ruten ble skutt i nakken. Sivilister sprang i panikk for å søke tilflukt; det samme med sårede politi- og brannmenn. To SA-menn hadde blitt dødelig såret av beskytningen. Etter at gatekampen hadde vart i 30 minutter ble SAs demonstrasjon oppløst og SA dro seg tilbake for å ta hånd som sine egne som hadde blitt såret eller drept av de væpnede kommunistene.
Politiet var fortsatt værende i Altona. Nå begynte kommunistene å skyte mot politiet fra hustakene. Samtidig reiste de barrikader på gaten ved å velte sporvogner. Politiet svarte med å skyte varselsskudd, men da dette ikke var nok begynte de å besvare ilden. Samtidig gjennomsøkte de husene og arresterte kommunister – sammenlagt et hundretalls. Flere skuddutløsninger fant sted og ved 19-tiden anså politiet at orden var gjenopprettet. Da lå mange mennesker på gatene.
Totalt ble 18 personer drept og minst 60 skadet i blodbadet som kommunister og politi forårsaket i Altona. Av disse var tre nasjonalsosialister, en eller flere politimenn, men majoriteten var sivile. I ettertid har politiet fått skylden for å ha drept sivile etter å mistet kontrollen og skutt på alt som rørte på seg. Hvor mye sannhet som ligger i denne påstanden kan diskuteres, og mye er fortsatt uklart. Et år etter den blodige søndagen i Altona, like etter at nasjonalsosialistene tok makten, ble 15 kommunister tiltalt. Fire av disse ble dømt til døden for innblanding i skytingen.
To SA-menn ble drept i opprørene. Den 29 år gamle SA-gruppelederen og servitøren Heinrich Koch ble drept av en kule i hjertet og hodet og etterlot seg to småbarn. Den 24 år gamle SA-mannen og kokken Peter Büddig ble skutt av en kule i ryggen og døde dagen etter. Helene Winkler, medlem av den nasjonalsosialistiske kvinneorganisasjonen NS-Frauenschaft, ble drept av en kule på vei hjem fra demonstrasjonen. Disse tre ble senere hyllet som martyrer i Det tredje riket.
