KRONIKK Arjuna skriver i denne artikkelen om hvordan den politiske eliten blir stadig mer bekymret over at yngre mennesker har begynt å gjennomskue det såkalte demokratiet.
Under Arendalsuka var det tilsynelatende mer enn frykten for at Den nordiske motstandsbevegelsen skulle slå inn dørene på ekkokammeret til elitene som fikk prege overskriftene. Men bare tilsynelatende; i forlengelse av frykten for Motstandsbevegelsen spesifikt så gikk alarmen for en problemstilling som organisasjonen ofte blir nevnt i samme åndedrag med, direkte eller indirekte. I Arendal passet daværende fungerende sjef for NHO, Ole Erik Almlid, betimelig og strategisk på å advare om at unge ikke mener det er viktig å bo i et demokrati, dette basert på en rapport.
– Dette minner om tiden før Andre verdenskrig, sa Almlid, muligens til dystre toner fra et kirkeorgel, dus belysning og en lommelykt under haken.
Bak rapporten står NHO selv og er deres perspektivmelding om hvordan de ser på norsk og internasjonal utvikling, og trender. Det rapporten viser, hevder NHO, er at et flertall av unge født etter 1965 ikke mener det er essensielt å bo i et demokrati1. Demokrati har blitt et ullent begrep; dess lengre vi har fjernet oss tidsmessig så vel som innholdsmessig fra dets opprinnelse, dess mer ser vi ut til å miste forstand om hva det essensielt er. Så når NHO uttrykker bekymring på bakgrunn av disse funnene, så inkluderer de i tegnene på lav tillit til demokratiet slike kriterier som liten tro på at internasjonal handel skaper jobber og økte lønninger. Det er bare ett problem av mange med NHOs perspektivmelding: den opererer med en så bred definisjon av «demokrati» at alt og ingenting blir inkludert. At tiltroen til demokratiet skulle være lav er imidlertid ikke noe nasjonalsosialister er bekymret over, nettopp av den grunn at demokratiet det refereres til er det liberale demokratiet, altså i essens noe ganske annet enn folkestyre. Det liberale demokratiet er Demokrati 2.0, et skinn-demokrati, en styreform som pretenderer å være en oppgradering, men som i realiteten er tilpasset alle andre enn folket, mens det gir inntrykk av det motsatte. Kapitalmakten er den ene av disse interessegruppene som tjener på det liberale demokratiets hegemoni, på bekostning av genuint folkestyre2.
Det første eksempelet i moderne tid som illustrerer dette er Sovjetunionens fall i 1989, hvor den forfyllede marionetten Boris Jeltsin ble støttet gjennom korridorene i Kreml til landets øverste politiske posisjon. Totalt demokrati var etablert og gribbene kunne komme ned til åtselet. Nasjonens, og dermed folkets, verdier og ressurser ble privatisert og lagt i noen få individers hender. Resten er historie som de sier.
Det siste eksempelet kom da flere partier og bevegelser på den ytterste venstre fløyen lå godt til for å oppnå politisk makt i Europa, spesielt i middelhavslandene, utover 2010-tallet, og som vi husker så var det nettopp det som skjedde i Hellas med Syriza. Samtidig uttrykte økonomi-kommentatorer, økonomer og investorer stor bekymring for utviklingen og utsiktene i europeisk politikk. Bekymringen gjaldt imidlertid ikke utsiktene til regjeringer som var dominert av ytterste venstre; for kapitalmakten var det store spøkelset «høyre-populister». Vi vet nå også at Syriza ga landets økonomi over til overnasjonale organer og dets skjebne til internasjonale pengeutlånere, uten motstand, og i dag har de tatt initiativ for at landet skal alliere seg, og øke samarbeidet med Israel. De nyliberale (og dermed de nykonservative) hadde rett: venstresiden er ingenting å bekymre seg for, de melder fort overgang til samme laget.
At Syriza samtidig skulle orientere seg mot Israel er imidlertid ingen anomalitet, like lite som det utgjør et avvik at venstresiden er i seng med kapitalmakten og krigshissere. Det er regelen snarere enn unntaket i dag. Derfor blir all genuin motstand mot imperialisme, kapitalisme og globalisme betegnet som antidemokratisk3. Hvor demokratisk var for eksempel avgjørelsen om å bombe Libya tilbake til steinalderen? Initiert av jøden Bernhard Henri Levy, filosof og levemann, som etter eget utsagn ringte fra Libyas ørken til daværende statsminister i Frankrike, jøden Nicolas Sarkozy, og ga ordre om å innlede bombingen. Den norske avgjørelsen ble tilsvarende foretatt over telefon og SMS, uten diskusjon i Stortinget. Og vi endte altså opp med å være landet som bombet mest.
Det er dette som utgjør essensen av det liberale demokratiet, og det er frykten for at dette skal innskrenkes som ligger bak et show som det NHO oppviste under Arendalsuka: frykten for hindringer til kapitalens streben etter uendelig vekst, og frykten for hindringer til å kunne militært intervenere i land/folk/kulturer som ikke ønsker å integrere det liberale demokratiets hjørnesteiner4, og alle de underkategoriene som understøtter disse5.
Så tilbake til kritikken av undersøkelsen og perspektivmeldingen: Faktisk.no mener altså at tallmaterialet som danner grunnlag for NHOs konklusjoner ikke gir et riktig bilde; for mange nyanser utelates. NHO gjør det imidlertid klart i sitt tilsvar at uansett hvordan man leser tallmaterialet så blir deres opprinnelige konklusjon rett: en lavere andel unge enn eldre i mange land mener demokrati er essensielt. Premisset for konklusjonen er at det er flere kategorier som danner grunnlaget, ikke bare ett svar på én påstand, eller én graf. De bekymringsfulle trekkene som sammen danner konklusjonen er «proteksjonisme, handelskrig, lavere tillit til myndigheter og media og antidemokratiske tendenser.»6
Noam Chomsky kaller konspirasjonsteorier for «strukturell analyse», man analyserer på en strukturbasert måte (noe som kanskje kan sammenlignes med dialektikken). Dette kan imidlertid snus, slik at man gjør analyse av strukturer. Alt henger ikke sammen med alt, men analyserer man det liberale demokratiet og ettergår dets bestanddeler og oppbygning ser man en klar struktur. Tenk deg et reisverk på et hus, med stendere, bunnsviller, toppsviller, spikerslag osv. Toppsvillen har ikke direkte kontakt med bunnsvillen, men med en stender i mellom har de en funksjon som er direkte knyttet til hverandre. Og det liberale demokratiet står svakt nettopp på grunn av dette: Flere av bestanddelene er ikke kompatible med de andre, og står i gitte omstendigheter i direkte opposisjon til hverandre; det skaper ustabilitet, skjevhet og lite forutsigbarhet. Dessuten har mye av treverket råtnet bort, som venstresiden, og kan ikke erstattes. Det er en varslet kollaps, implosjon, og folk vil fange opp dette, om ikke på et intellektuelt nivå, så på instinkt. De ser sprekker, de hører knirking. De yngre er kanskje våre kanarifugler?
Fotnoter:
1 Nå har riktignok Faktisk.no ettergått rapporten og bildet må nok modifiseres noe, men det skal vi komme tilbake til.
2 En gjetning vil være å hevde at begrepet «demokrati» i fremtiden vil relativiseres til det perverse. Vi har sett tendenser, for eksempel med Brexit, hvor noen har vurdert det til at de stemmeberettigede ikke var tilstrekkelig opplyst til å gjøre et kvalifisert valg; og her i landet har filosofiprofessorene Kristian Skageli og Espen Gamlund, i tillegg til Jan Arild Snoen, journalist og kommentator i Minerva og Aftenposten, uttrykt at «uvitende individer» ikke bør stemme, på bakgrunn av Donald Trumps valgseier. Hvem som skal vurdere hvem som er uvitende, hvem som ikke er tilstrekkelig opplyst, hvem som har bra nok utviklet intellektuell kapasitet til å prosessere informasjon, hvordan dette skal reguleres ved et valg, alt dette sies det imidlertid ikke noe om. Språktest? Intelligenstest? Grunnen er selvsagt at valgresultater nå har en tendens til ikke å gå i favør av disse menneskene, deres interesser og det de representerer.
3 På mange måter er det selve lakmustesten på om det er en genuin motstand.
4 Ref. Johan Galtungs USAs utenrikspolitikk; En fortsettelse av teologi med andre midler.
5 Undergraving av nasjoner og grenser, fasilitere et grunnlag for flyktningstrømmer o.l.
6 Almlid reflekterer for øvrig ikke over hvor demokratisk næringen han representerer er. Internasjonal handel og frihandelsavtaler? TTIP/TISA/NAFTA? Markedsliberalisme? Hvor demokratisk er en moderne privat bedrift? Utviklingen i arbeidslivet med kontinuerlige angrep på, og undergraving av, arbeidstakernes rettigheter og goder? NHOs eget kjærlighetsbarn, kommunesammenslåingen?
