Demokrati er en bløff!

KRONIKK Peter Andersson forklarer hvorfor demokratiet ikke er hva det fremstilles å være av systemet, samt hvorfor det er en substansløs floskel som egentlig bare er et middel for å fremme en spesifikk politikk.

Som nasjonalsosialist er det ikke spesielt uvanlig å bli spurt om hva man tenker om ytringsfrihet, med tanke på hvordan ideologien vår har blitt tilsmusset med referanser til politiske og historiske løgner som folk flest har vokst opp med. Spørsmålet kan sees som en videreutvikling av hvordan man ser på demokrati, ettersom ytringsfrihet og demokrati anses å være knyttet sammen, og med dypere ettertanke kan man gjennomskue mye av løgnen om demokrati som vi utsettes for daglig, hvis man tar utgangspunkt i at demokrati betyr «folkestyre».

Betydningen av ordet «demokrati» har blitt revet i stykker. Når det venstreliberale etablissementet omdefinerer det gang på gang, på samme måte som man fyller en bøtte med søppel, blir ordet bare mer avskydd av de som ikke identifiserer seg med systemet, spesielt i nasjonale kretser. Ordet har tidligere vært et mer politisk nøytralt begrep, da det var mer akseptert fra de politiske leirene som en styreform basert på folkets vilje, ytringsfrihet og rettssikre prøvinger i domstoler. Ordet har nå imidlertid blitt fylt med «demokratiske verdier», som det så fint kalles.

Den svenske oversettelsesfeiltolkningen av «allas lika värde», som for øvrig også er en floskel man nesten kan legitimere hva som helst med i demokratiets navn, er nok det som ligger nærmest. Å delta i «pride»-parader, mene at muligheten for «kjønnsskifte» er bra, og for eksempel la straffedømte transseksuelle menn holdes i kvinnefengsel – har ikke bare blitt en mulighet for seksuelt avvikende mennesker å vise seg frem på, men det har nærmest blitt en demokratisk forpliktelse for de som er hetero å delta i. «Alles like verdi» er også noe som fra det venstreliberale systemet underforstått brukes for å legitimere masseinnvandringen, og likeså «beskyttelse mot diskriminering» med hensyn til de punktene som den svenske loven om «hets mot folkegruppe» er bygget på. Siden når er seksuell legning en folkegruppe?

Folkestyre

Med utgangspunkt i at demokrati betyr «folkestyre», altså at vi fjerner alle moderne «demokratiske verdier», mangler konseptet en selvbevaringsmekanisme. Det viktige er at det er folket som styrer, hva det nå måtte bety. Ulike scenarier på dette beskrives nedenfor, men først går jeg gjennom hvorfor media spiller en avgjørende rolle.

«Stemmeseddel i en urne»

Om man tar utgangspunkt i at «folket styrer» betyr at man har allmenne valg hvert fjerde år, og at det er på denne måten folkets vilje slår gjennom i politikken, innebærer det en hovedsakelig overfladisk definisjon av folkestyre. Folkets vilje kan manipuleres gjennom ulike typer propaganda. Propagandaen kan fungere gjennom:

• Langsiktig eksponering, som tar sikte på å skape aksept og dermed lavere vilje til motstand mot det som det propaganderes for. Dette kan komme i form av reklame, men også gjennom underholdningsindustrien. Flerkultur har blitt fremmet i stor grad gjennom denne typen propaganda, og i den grad at du knapt kan finne rasemessig homogene par i reklamer.
• Halvsannheter/mørklegging, som tar sikte på å fremheve noe spesielt fra sitt perspektiv for å fremme en bestemt oppfatning. Et eksempel her er når feminister sier at «svenske menn har begynt å voldta mer de siste 15 årene». Dette stemmer kun hvis utgangspunktet er at «svensk» = svensk statsborger, noe de på den annen side ikke pleier å påpeke.
• Begrepsbruk, der man inkonsekvent bruker forskjellige konsepter og målestokker for å fremme agendaen sin. Et eksempel her er hovedstrømsmedias satsing på programmet «Blattarna som byggde Sverige», der ordet «blatte» (som ofte anses som et svensk nedsettende ord for innvandrere) i stedet anvendes i et positivt lys. Aldri ville for eksempel den jødiskeide Bonnier-avisen Expressen skrive «blatte voldtok», men da i stedet mørklegge ved å skrive «svenske voldtok» (og gjerne med et hvitpikselert bilde av gjerningsmannen).
• Rigget debatt, som innebærer at man på forhånd har valgt ut debattanter som man vet vil gjøre det dårlig/overdrevet fra seg, og dette med hensikt om å få en viss gruppe til å fremstå som mindre/mer begavet enn det de er. Kort sagt et ikke-representativt utvalg. Et eksempel på dette er programmet «Tjafs».
• Utestengelse fra debatt, som tar sikte på å gjøre det vanskeligere for politiske grupperinger å komme til orde. Dette forsterkes ved at man samtidig har en oppsatt debatt der man likevel i den allmenne oppfatningen «har med» de som er utestengt. Et eksempel her er alle de gangene som Den nordiske motstandsbevegelsen har vært åpen for direktesendt debatt mot ulike aktører, men blitt nektet.
• Bestikkelser, som riktignok ikke er propaganda i seg selv, er også en måte å få makt over folk på ved for eksempel å «forhandle» (bestikke) frem hvem som skal få en viss rolle i en avisredaksjon. Det samme gjelder trusler.

Med disse metodene kan folkets virkelighetsoppfatning og vilje effektivt manipuleres, slik at de legger «riktig» stemmeseddel i urnen når valgdagen kommer. Tenk selv på dette, for eksempel hvordan masseinnvandringen har blitt propagandert for. Poenget er til syvende og sist at hvis «folkestyre» bare innebærer at man legger en stemmeseddel i en urne hvert fjerde år, så flyttes den reelle makten til den som kontrollerer media. Den som kontrollerer media, kontrollerer altså folket over tid via manipulasjon. At den reelle makten flyttes fra folket til media kan unngås, hvis man på en eller annen måte sørger for at folket har kontrollen over media. Dette er, som vi skal se nedenfor, imidlertid heller ikke nødvendigvis et vanntett konsept.

Udefinert folkestyre – lav/ingen selvbevarelsesdrift

Om man tar utgangspunkt i at «folket» er landets borgere og at det er disse som skal ha kontrollen over media, er folkestyret likevel ikke et fungerende konsept. La oss gjøre følgende tankeeksperiment:

1. Land A er et «folkestyre» der borgerne kontrollerer media. Land B har et mål om å overta land A, men uten vold.
2. Land B sørger for å få en rekke av sine borgere til å flytte til land A på ulike måter for å drive medievirksomhet der, som da også er pro-land B. Dette gjøres da via statsborgerskap i land A.
3. Tiden går, og gjennom sin medieovertakelse manipulerer land B innbyggerne i land A til å bli mindre og mindre fiendtlige mot land B.
4. Land B vil etter hvert kunne styre land A, gjennom sitt indirekte medieeierskap.

Det som blir tydelig her er at hvis land A ikke har en klar definisjon av sine borgere, og med begrensninger på hvem som kan bli det, så vil det opprinnelige folkets «kontroll» over media være virkningsløs over tid. Land B vil da kunne kontrollere land A, til og med kanskje til det nivået at land A offisielt gir fra seg sin makt til land B. En innvending her er at «det er jo viljen til borgerne i land A» og at det dermed skulle være legitimt. Her mener jeg at dette snarere er den manipulerte viljen, samt at hvis de faktisk gir bort sin makt, så har de etter et slikt scenario heller ikke noe folkestyre lenger. Som sagt, ikke nødvendigvis et vanntett konsept.

Definert folkestyre – høy selvbevarelsesdrift

Om man i stedet tar utgangspunkt i at «folket» er landets borgere, at disse skal ha kontroll over media, at man har visse begrensninger på hvem som kan bli borgere, og at man har visse grunnleggende verdier å forholde seg til, vil situasjonen være annerledes. Å da forsøke å kontrollere folket utenfra eller innenfra (som i eksempelet i scenarioet ovenfor) er da mye vanskeligere fordi begrensningene og de grunnleggende verdiene da fungerer som veisperring mot det som går imot verdiene. Høres ikke dette kjent ut?

Den teoretiske muligheten …

Det finnes en teoretisk mulighet for at et folkestyre på egen hånd velger å definere seg selv og innfører begrensninger for dermed å oppnå selvbevarelsesdrift. Dette innebærer imidlertid at det som først var et «udefinert folkestyre» har blitt et definert sådan og betyr dermed ikke lenger bare at «folket styrer», ifølge det udefinerte scenarioet. Å oppnå dette er noe jeg kommer tilbake til.

Hva er det vi har i dag?

Vi hører daglig fra politikere, journalister og andre makthavere at vi så visst lever i et demokrati der vi er garantert ytringsfrihet, pressefrihet, møtefrihet osv., akkurat som om «demokrati» betyr det vi ifølge det første scenarioet ovenfor ville kalle et «udefinert folkestyre» og at våre friheter og rettigheter ville være ubegrenset (bortsett fra f.eks. trusler). Så vidt jeg vet, er det slik at vi ikke har noen lover eller regler om hvem som faktisk får starte medievirksomhet (bortsett fra om man har blitt ilagt forbud). Vi har imidlertid diverse andre begrensninger.

• Loven om «Hets mot folkegruppe» i Sverige brukes vagt og effektivt for å tie mennesker som er kritiske til masseinnvandringen og dens konsekvenser. Å gjøre en bestemt type armbevegelse er også noe du kan bli tiltalt for i Sverige, og det samme gjelder det du skriver på nettet, hvorpå innlegg kan bety straffeforfølgelse. Nå er det også ulovlig å «benekte holocaust» i Sverige.
• Ærekrenkelse, en vagt formulert del av loven, er et annet eksempel på en begrensning som begrenser folks ytringsfrihet og i dette tilfellet gjør det vanskeligere å trekke ut potensielle sannheter om et bestemt individ. Et eksempel her er da den svenske journalisten Joakim Lamotte ble dømt i en sak mot «dyreplageren» Tomas Åberg, kjent som «Näthatsgranskaren» – en forening som masserapporterer ulikttenkende og som delvis er finansiert av svenske skattepenger – og dessuten uttalt seg i ulike store medier.
• Forsamlingsfriheten brytes i dag gjentatte ganger når for eksempel Den nordiske motstandsbevegelsen ved flere anledninger har blitt nektet retten til å holde møter og demonstrasjoner på en effektiv måte, for eksempel ved at politiet har endret sted/rute på en måte som gjør at deres mulighet til å nå ut til folket blir betydelig begrenset.

Flere eksempler på både metode og konkrete tilfeller kan gis, men poenget er at systemet vi har i dag ikke er det det utgir seg for å være. Det kan bare betraktes som et «definert folkestyre», der definisjonen følger det som i dag anses som «politisk korrekt» – og faktum er dessuten at mediene i dag, eksempelvis i Sverige kontrolleres av en etnisk minoritet, nemlig jøder som Bonnier-familien. «Demokrati», som dets forkjempere så vakkert kaller det, er i det konkrete tilfellet ikke noe annet enn en haug med meninger – en måte for det venstreliberale autoritære styret å fremme sin politikk på – som for øvrig er av en slik art som er destruktiv for vårt folk, gjennom alt fra masseinnvandring, miljøagendaen, «pride», renteslaveriet, m.m. Demokrati slik det fremstilles, et ifølge scenariet «udefinert» sådan, holder ikke mål, og dermed blir det styrende sjiktet de som definerer det i det særskilte tilfellet, og i vårt syn er det et liberalt demokrati, et demokratur som er i ferd med å bli et tyranni:

• Forbudet mot Den nordiske motstandsbevegelsen i Finland
• Parti-forbudet mot Den blå-svarte bevegelsen i Finland
• Hemmelig avlytting og hemmelige ransakinger
• Kameraovervåking med droner
• Plikt til å medvirke til egen straffeforfølgning
• Saker der politiet har tvunget til seg pinkoder til elektronisk utstyr, der det ikke gjaldt ansiktsgjenkjenning eller fingeravtrykk.
• Forbudet mot den tyske avisen Compact

Er det ikke akkurat disse metodene som våre makthavere pleier å bruke som skrekkeksempler når de snakker om Russland, Kina, Iran og Nord-Korea? Når slike ting skjer i de nevnte landene, snakker vestlige ledere om «innskrenkninger av menneskerettigheter», mens når de selv gjør det, kalles det «forsvar av vårt demokrati». En ting som du som hvit MÅ huske, er at vi har fått en lavere prioritert enn andre grupper i VÅRE EGNE LAND, noe systemet bekrefter mer og mer for hver dag som går.

Et alternativ

Som påpekt ovenfor finnes det en teoretisk mulighet for at folket på eget initiativ velger å definere sitt folkestyre, og at man på den måten da kan hevde at «folkestyre» uten innledende definisjon og begrensning kan føre til at systemet oppnår selvbevarelsesdrift. Men for at dette skal skje, kreves det imidlertid at folket til å begynne med er opplyst og at det ligger i folkets bevisste interesse å opprettholde høy intellekt. I nåværende situasjon er dette altså dømt til å mislykkes. Å oppnå selvbevarelsesdrift er imidlertid ikke utenkelig hvis man i stedet skaper et folkestyre som fra begynnelsen er tydelig definert der «folket» er de som stammer fra Norden. Som forklart ovenfor, må det være en form for begrensning av innflytelse over media fra de som ønsker oss vondt. Nøyaktig hvordan dette skal utformes er et spørsmål for fremtiden, men i en sunn nasjonalsosialistisk nasjon tror jeg det er viktig at vi, til forskjell fra dagens demokrater, er åpne og ærlige om hva slags system vi har.

Å stå og fremstille et system for noe det ikke er, er ikke bare uærlig, men også farlig. Min forståelse er at mange nasjonalister har forstått hvordan situasjonen er i den vestlige verden nettopp på grunn av hvordan systemet opptrer ved å lyve så det renner, sammen med sitt evige mas om hva vi IKKE FÅR si (og dermed på lang sikt mene). Systemet har i flere tiår svertet hvit nasjonalisme. De har nektet å stille opp til debatt med representanter for diverse nasjonalistiske organisasjoner, lagt lokk på og forsøkt å få folk til å gi opp gjennom undertrykkelse. Hvis alt nasjonalister sier bare er tull, så bør argumentene også kunne knuses på 5 minutter i en legitim debatt? Det ville vel ha vært billigere enn å trakassere politiske dissidenter? «Men dere vil jo bruke vold!» pleier man å høre i diskusjoner med uinformerte folk, og det er nettopp dette disse ikke forstår: media tør rett og slett ikke slippe til nasjonalister fordi deres korthus av løgner da ville falle med en gang. 

Ytringsfriheten må være større enn den er i dag, dels for ikke å vekke paranoide mistanker mot vårt eget fremtidige system, men også fordi hvis det allerede finnes lover som er implementert mot ytringsfriheten, så er det en kortere vei å gå for at disse skal kunne brukes mot oss hvis staten blir korrupt. Debatter må kunne holdes på en sindig måte, og de bør preges av rimelighet og fornuft, snarere enn sverting og ufint spill, som man ser er det fremste middelet mot sann opposisjon i dagens demokrati.