JØDESPØRSMÅLET Folk mener at det finnes gode jøder, men hvilke jøder kan innbefattes i den definisjonen?
Når nasjonalsosialister snakker med mennesker i hverdagslivet eller ved flygebladsutdelinger påstår folk at «alle jøder er ikke dårlige, visst finnes det noen dårlige mennesker i den jødiske gruppen, men det har alle grupper». For dem som ikke liker innvandrere lyder det slik: «Det er ikke jøder som begår forbrytelser, det er muslimene/innvandrerne». Folk som har disse meningene sprer ikke bare disse i offentligheten, de sprer dem også på internett ved å skrive på fora eller i kommentarfelt. Hva disse mennesker mener er at det finnes jøder som lik svenssons går på jobb, reiser, ser på TV, er likegyldige overfor Israel eller det jødiske kollektivets skjebne lik svenssons er over Sverige og svenskene. De er kanskje liberale eller sosialister, men det finnes svenssons som er det også.
Det er utvetydig sant, det finnes slike jøder i Sverige og i verden. Gjør dette dem til gode, eller ufarlige jøder?
Mitt svar på det spørsmålet er nei, det gjør de ikke. Mange mennesker som har den meningen tenderer til å enøyd se på nået eller individet. I den jødiske eliten finnes en redsel for potensialet i det europeiske mennesket. For mindre enn 100 år siden kontrollerte europeiske mennesker i prinsipp hele den kjente verden. Vi svekkes stadig mer i vår nåværende tilstand, men den jødiske eliten vet at i europeeres blod strømmer det DNA med den potensielle kraft som gjorde oss så fremgangsrike for over 100 år siden. Det er derfor de så gjerne jobber for at hvite europeere skal raseblandes vekk ved å hindre at hvite europeere samler seg under en identitet, for dette tolker de som «nazisme». Dette perspektiv er ikke en feilaktig måte å se på oss på. Det er logisk, det er kalkulerende og fremfor alt et nyktert sett å se på den biologiske realiteten på når de to gruppene granskes.
Vi må derfor se folk fra den jødiske gruppen utifra et likedan perspektiv. Det betyr at jøder som i dag er passive i morgen kanskje ikke er det om de utsettes for et ytre trykk som vekker deres biologiske instinkter til liv. Mange av våre foreldre er ikke nasjonalsosialister, men likevel er vi det. Likedan er det for jøder og for andre etnisiteter. To jødiske foreldre som tilsynelatende er fullstendig harmløse kan også få et avkom som bestemmer seg for å bli en forkjemper for den jødiske saken.
Vi kan derfor ikke slippe garden mot dette folket under noen som helst omstendigheter. Helt til de ikke viser noen aggresjon mot folk med europeisk opphav.
Folk er også raske med å hylle jødiske individer som viser fiendtlighet mot etablissementet. Slike personer er Aron Flam og Katarina Janouch, disse to kritiserer sosialdemokratiet. De fører frem viss kritikk mot innvandringspolitikken, og Janouch har til og med kalt jøder for hanreier.
Men er de gode jøder for det?
Mitt svar er oftere absolutt nei enn ja. De to nevnte har aldri sluppet sin jødiske identitet, de beskytter i stedet det jødiske folket, ofte gjennom å bevisst og feilaktig sammenlikne dagens politikk med nasjonalsosialistisk politikk fra Det tredje riket. På denne måten beskytter de sin egen gruppe og den liberale demokratiske verdensordenen som de selv i store deler av sitt liv har tatt til orde for og som de nå bare delvis kritiserer. Problemet stammer altså fra dem selv og den jødiske eliten i Sverige, men deres fingre rettes nesten aldri mot disse gruppene eller seg selv. Sexologen Janouch har iherdig degenerert ungdommene med sine sexspalter, og Flam har argumentert for at alle ikke-jøder er en potensiell Adolf Hitler og at man derfor ikke bør gi penger til ikke-jøder.
La oss ytterligere granske disse jødene som kritiserer den jødiske gruppen eller innvandringen.
Brødrene Kent og Ted Ekeroth
Kontrajihadister som tar opp innvandrerkriminaliteten og motvirker islam. Hva de ikke motvirker er den egne jødiske gruppen i Sverige. Kent Ekeroth vet meget vel om den jødiske makten og deres idéer om å hente hit flere innvandrere og støtte dem.
Ekeroth acknowledged that his party’s relationship with the local Jewish community is tense. «But they’re all liberals — the Jews in Sweden, in Europe in general — liberal in the sense that they want mass immigration.» Jews, he surmised, see themselves as a minority and thus feel obligated to defend other minorities; Swedes, he stressed, «regard ourselves» as part of a Judeo-Christian world and heritage. «That’s where Jews should put themselves. Not with Arab Muslim immigration. Because it’s worlds apart.»
Han kommer selv ikke til å ville at svenskene bevares, det er derfor han ikke propagerer fra et rasemessig ståsted. Man kan si at han beskytter den jødiske gruppen fra seg selv ved å angripere deres idéer om innvandring, men også for å få svensker og innvandringskritikere rettet mot idéer som ikke peker ut den jødiske eliten som medansvarlige for Sveriges nåværende tilstand. De kan derfor ikke ses på som gode jøder.
Ron Unz, Norman Finkelstein og Gilad Atzmon
Ron Unz er en interessant jødisk person som har produsert en hel del interessante tekster om den jødiske gruppen. Unz har skrevet om «holocaust»-revisjonisme på sin hjemmeside, har latt hvite europeere som er kritiske til jødisk makt komme til orde og de løftes frem på hans hjemmeside. Unz har også skrevet om de mange jødiske kommunistene under og etter den kommunistiske revolusjonen i Russland.
Det mest intressante ifølge meg er teksten «Myten om det amerikanske meritokratiet», hvor han løfter frem statistikk som viser at hvite europeere og østasiater presses bort fra inntaket på Ivy League-universitetene i USA, ikke på grunn av deres akademiske prestasjoner men for at – som han ser det – jødiske individer kommer inn og fyller opp plasser gjennom nepotisme. I dag innehas seks av de syv høyeste sjefsposisjonene på disse skolene av jøder.
Alt dette ser lovende ut, men Unz tar også til orde for masseinnvandring til USA. Dette truer derfor hvite demografisk og på sikt rasemessig. Dermed kan heller ikke han ses på som en god jøde.
Norman Finkelstein har kritisert sionismen og Israel gjennom store deler av sitt liv. Han har gitt sin støtte til Hizbollah, og dermed har han vansker med å reise inn i Israel, og jødisk makt-lobbyen i USA forhindret ham derfor fra å få permanent ansettelse på et universitet. Han har skrevet bøker om hvordan jødisk makt-gruppen som ADL benytter «holocaust» for å presse penger fra banker. Høres det lovende ut?
Finkelstein er en antirasist som ønsker at jødene også skulle være det, han huser til og med marxistiske meninger. Som dere forstår gjør dette ham ikke til en god jøde, selv om vi kan lære oss noe av ham.
Gilad Atzmon likner Finkelstein, utenom at han ikke er marxist, og derfor er det viktig å ikke la dem svare for problemstillingen. For det blir en antirasistisk problemstilling, akkurat som det blir når ikke-jødiske innvandreralibier som Hanif Bali og Tino Sanandaji forsøker å bedrive politikk. Atzmon har i store deler av sitt liv dessuten vært en individualist og jobbet etter en pasifistisk modell. Akkurat denne ikke-voldelige modellen er kanskje ikke feilaktig for et individ, men det kommer til å bli et problem for hvite som hører på ham og tar etter hans tanker og idéer.
Det finnes folk fra den jødiske gruppen som Tony Judt som kritiserer de sionistiske krigene, men han gjør det fordi han er redd for at de demografiske forandringene i USA kommer til å gjøre at den jødiske innflytelsen minsker, og dermed kanskje USA får nok av Israel og knuser det slik Rom knuste Judea i år 70 e.kr.
Broder Nathanael og Bobby Fischer
Disse to har vokst opp og omgått med jøder, de har sett og selv opplevd hva som skjer om man går imot jødiske interesser. Deres opplevelser er virkelige, de sier rett ut hva de synes, det sosiale filteret er borte. Denne frimodighet kommer delvis av mental sykdom, men det betyr ikke at de tar feil. Bobby Fischer så ikke seg selv som jøde (jødisk mor) selv om andre så ham som det. Når uretten rammet ham spurte han retorisk: Hvor er alle de gode jødene som er villige til å hjelpe meg når jeg utsettes for urett? Han fikk intet svar. Den teatralske og provokative Broder Nathanael kartlegger den jødiske makten, nå som kristen konvertitt, og Fischer selv ble dratt til den kristne kirken i løpet av sin levetid. Etter hva jeg vet har de ingen barn. Det som skiller seg mellom disse to og de andre er at de våger å kritisere den jødiske makten fullt ut og tar konsekvensene for det. Om noen skal ses på som gode jøder er det denne typen kritikere.
