KOMMENTAR Martin Saxlind kommenterer de russiske fredsvilkårene som Dmitrij Peskov fremførte i et intervju med Reuters.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på Nordfront.se 8. mars.
I går intervjuet Reuters Dmitry Peskov, en russisk diplomat involvert i fredsforhandlingene mellom Ukraina og Russland. Reuters skriver:
Dmitrij Peskov sier at Moskva krever at Ukraina går med på våpenhvile, endrer sin grunnlov for å befeste landets nøytralitet, anerkjenner Krim som russisk territorium og anerkjenner utbryterrepublikkene i Donetsk og Luhansk som selvstendige stater.
Det var den mest eksplisitte russiske uttalelsen så langt når det gjelder betingelsene man ønsker å pålegge Ukraina for å avbryte det man kaller sin «spesielle militære operasjon».
I min forrige artikkel om krigen spekulerte jeg i hva slags krav Russland ville stille til Ukraina under fredsforhandlingene. Jeg trodde eventuelt at Russland ville kreve mer territorium i det sørøstlige Ukraina, men det ser i hvert fall ikke ut til å være tanken nå. Kanskje den ukrainske motstanden som ser ut til å ha blitt større enn hva Russland forventet tvang de russiske diplomatene til å tenke seg om? Ellers var Russlands ambisjoner aldri så imperialistiske som visse fryktet.
Intet krav om avnazifisering
En annen ting jeg var bekymret for var at en total russisk seier kunne føre til politiske krav om ideologisk «avnazifisering» av Ukraina. Det hadde ikke vært vanskelig for Russland å kreve at den ukrainske regjeringen innfører lover som forbyr å hylle Det tredje riket, antisemittisme og revisjonisme. Slike lover eksisterer allerede i mange land, og Ukraina har allerede begynt å forby antisemittisme under den nåværende jødiske presidentens styre.
Jeg tror dog at visse vestlige nasjonalister er de som mest av alle gikk på russisk propaganda og feilaktig trodde at internasjonalistisk antirasisme virkelig er viktig for Russland. Det som er viktig for Russland er å unngå etnisk separatisme innenfor landet, at det finnes rasister i andre land gir nok Vladimir Putin svært respektfullt blaffen i. Den antinazistiske russiske retorikken – hvor vanskelig den enn var å høre – var kun propaganda rettet mot den liberale vestlige verden for å gjøre det vanskeligere å sammenligne Putin med Adolf Hitler (da den russiske lederen de facto handlet på en måte som minner mye om den tyske invasjonen av Polen). Den interne russiske retorikken var mye mer etno- eller «balkannasjonalistisk» og understreket at det russiske folket nå skulle gjenforenes og beskyttes.
Russland krever altså ikke ifølge Peskov at Ukraina skal avnazifiseres på noen konkret måte. Ingen krav om å forby nasjonale holdninger, organisasjoner eller militære enheter nevnes. Som vi gjentatte ganger har konstatert er «nazisme» og «fascisme» i Russland begreper for å rent allment beskrive vestlige fiender av Russland. Også i Vesten brukes spesielt «fascisme» feilaktig som en generell betegnelse på autoritære tiltak man ikke liker. De eneste som bruker disse begrepene på en mer ideologisk korrekt måte er jo nettopp nasjonale i Vesten. Fra et russisk synspunkt opphører i hvert fall Ukraina å være en «nazistat» om landet ikke lenger fører en politikk som sterkt går imot Russlands interesser, så Russland kan hevde å ha oppnådd det målet uten å faktisk ha gjort det, bare Ukraina lover å forbli en nøytral stat som ikke slutter seg til NATO og EU.
Erkjenn virkeligheten – få fred
Det er mulig at det Russland nå fremfører som fredsvilkår var alt de siktet mot da de startet krigen. I så fall tror jeg tanken var å sjokkere Ukraina med krigen, vise at Russland mente alvor og raskt få denne fredsavtalen undertegnet.
For alt Russland nå krever er i prinsippet at Ukraina erkjenner virkeligheten:
- Krim er annektert av Russland.
- Utbryterrepublikkene er selvstendige stater med egne regjeringer.
- Ukraina er en nøytral stat som ikke er medlem av EU og NATO.
Alt dette var sant før Russland angrep Ukraina, og det er fortsatt sant etter nesten to uker med krig. Problemet som foranlediget invasjonen var at Ukraina ikke ville erkjenne sine tidligere territorielle tap og arbeidet aktivt for å bli en del av NATO og EU. Russland huset derfor en genuin og åpenbart berettiget uro for at Ukraina ville prøve å gjenerobre de pro-russiske republikkene og deretter la NATO sprenge militærbaser og missiler ved den russiske grensen. Om det hadde skjedd, hadde det innebåret at NATO og USA til 100% hadde vunnet i Ukraina etter det anti-russiske statskuppet i 2014.
De russiske grepene etter 2014 har vært et mottiltak for å utifra russisk synsvinkel skademinimere effektene av den voldelige og utenlandskstøttede revolusjonen. Russland ønsker å beholde kontrollen over Krim og holde Ukraina utenfor NATO og EU av geopolitiske grunner. Av etnonasjonalistiske grunner vil Russland beskytte de etniske russerne som tidligere bodde i det østlige Ukraina fra å bli «avrussifisert». Å forstå hendelsesforløpet og det russiske perspektivet innebærer ikke at man trenger å ta et standpunkt for invasjonen eller å lukke øynene for de negative konsekvensene en krig innebærer for både soldater og sivilbefolkningen på begge sider av konflikten.
Man kan også moralisere og si at det er feil av Russland å prøve å diktere Ukrainas utenrikspolitikk, men det blir en veldig svak moralisering fra et nasjonalistisk ståsted når friheten som Ukrainas oligarkiske regjering krever er friheten til å gi bort landets suverenitet til NATO og EU. De russiske nøytralitetskravene er fra et nasjonalistisk ståsted mye sunnere enn den ukrainske regjeringens streben etter å underordne seg globalistene i Vesten.
Zelenskyj må ta fredsforslaget på alvor
Jeg tror at de russiske fredsvilkårene er genuint ment ettersom de er rasjonelle utifra deres synsvinkel. Det er dog som tidligere nevnt mulig at Russland hadde håpet på svakere militær motstand fra Ukraina og hadde stilt høyere krav dersom krigen hadde gått bedre. I så fall kan ukrainerne glede seg over at deres ofre og motstand har ført til de rimelige fredsvilkårene som nå ligger på bordet.
Det er også mulig at fredsvilkårene Peskov nevnte ikke var fullstendige, men noe forkortede og tilpassede for å appellere til folket i Vesten som ble opprørte av krigen. Men budskapet hans var likevel tydelig: Hvis Ukraina går med på dette blir det fred umiddelbart.
Det betyr at ballen nå ligger hos Ukraina. Hvis president Volodymyr Zelenskyj fortsetter å avfeie de russiske vilkårene som urimelige i stedet for å gi fredsforhandlingene en ærlig sjanse, så er det europeisk blod som da vil fortsette å flyte på hans hender. Dessverre er det mye som tyder på at Zelenskyj ønsker å være en krigsforlenger.
